Kommentar

Hva har journalister og opposisjonspolitikere som Per Olaf Lundteigen (Sp), Martin Kolberg (Ap) og Bård Vegar Solhjell (SV) til felles? Jo, de kan ikke tåle en blåblå regjering.

Alle er nå enige om at erfaring fra PR-bransjen er uønsket i det innerste regjeringsapparatet, med mindre det legges fram lister om tidligere kundeforhold. Ja, for ellers kan man ikke lenger sikre habiliteten i departementet, sies det. Dette er kjernen i Listhaug-saken. At sikring av habilitet er den overordnede bekymring for Listhaugs kritikere, står ikke til troende. Dette fordi vi for to uker siden hadde en minister med bakgrunn som forretningsadvokat. Advokater har en juridisk rett til å beskytte sine klientlister. Dersom forretningsadvokaters hemmelige klientlister ikke er til hinder for en statsrådspost av habilitetshensyn, hvorfor er kundelister fra kommunikasjonsbransjen det? Det er nemlig ikke alltid lett å avgrense forretningsadvokatens arbeidsområde mot kommunikasjonsrådgiverens. Bedrifter, foretak og organisasjoner søker hjelp fra forretningsadvokater til skriving av kontrakter, til strategier og mål innen sin bransje. Kommunikasjonsrådgiveren arbeider også med strategier og målsettinger for sine kunder.

For bare to uker siden var ikke erfaring fra kommunikasjons- og PR-bransjen i regjeringens engere krets noe problem. Men den gang het statsministeren Jens Stoltenberg, og han kommer fra Arbeiderpartiet. Etter mediedekningen den siste uken å dømme (den første uken brukte mediene til å gjengi Solveig Hornes (Frp) gamle twittermeldinger, og spørre Listhaug (Frp) om noen i kongeriket virkelig kunne tillate seg å tvile på om klimaendringene er menneskeskapte), har Listhaugs lister nådd katastrofale dimensjoner. Man sovner om kvelden og våkner opp om morgenen til denne saken. Den har preget mediebildet dag etter dag etter dag.

Lundteigen krever offentliggjøring av listene. Solhjell har sendt brev til statsministeren, Kolberg ønsker en Listhaug-lov. Mediene har klaget på departementet og vil ha en begrunnelse for hvorfor man ikke får se listene. Man har gravd fram juss-professorer, og journalister har intervjuet hverandre til det kjedsommelige over samme tema i dagevis. Man skriver brev, sender forespørsler, lar seg intervjue og fyller halve Dagsnytt 18-sendinger (fredag 25.10.) med spørsmål om Sylvi Listhaugs lister. Med andre ord en medieoppmerksomhet som vanligvis kun kommer nasjonale katastrofer til del.

Så hva er nytt med kommunikasjonsrådgiverne i Solbergs regjeringsapparat, kontra i Stoltenbergs regjeringsapparat? Det ropes via trykksverte og tv-ruter at Listhaug-saken er så spesiell, så unik, så ekstraordinær. Dette er noe helt nytt. Hjelp, hva skal vi gjøre? Prinsipielt er det ingenting nytt, selvfølgelig. Men man later som om det er en stor prinsipiell forskjell mellom en statsråd og en statssekretær.

Det er imidlertid ikke mange forunt å skille virkningen av en statsråd og en statssekretærs habilitetsvurdering, der de begge stiller i departementet med hemmelige kundelister fra PR-bransjen. Statsråden og statssekretæren har begge stillinger som er såpass like at man savner sårt at journalister spør hvorfor det skulle være naturlig å behandle dem prinsipielt så forskjellig som man gjør i denne saken. Statsråden har selvfølgelig det politiske ansvaret i departementet, men både statssekretæren og statsråden innehar politiske embeter. Begge utnevnes i statsråd, og statssekretæren fungerer i realiteten som vise-statsråd i det daglige arbeidet når det gjelder behandling av politiske saker. Statssekretæren er rangert nest etter statsråden, og ofte vil statsråden og statssekretærene fordele seg imellom de områdene departementet har ansvar for. Dette betyr at statssekretærer i praksis har egne ansvarsområder innen departementet. En statssekretær uttaler seg offentlig om politiske saker, og kan ofte bli departementets ansikt utad på visse felt, jf. tidligere justis- og beredskapsminister Grete Faremos statssekretær Pål Lønseth og innvandringsrelaterte saker.

Så Per Olaf Lundteigen: Kan du svare på hvorfor det ikke var noe problem for deg at Ola Morten Geving (Sp) kom fra stillingen som kommunikasjonsrådgiver i Gambit Hill & Knowlton (firmaet omtaler seg som Norges ledende kommunikasjonsbyrå) da han ble utnevnt som statssekretær i det rødgrønne Finansdepartementet i 2007?

Per Olaf Lundteigen: Hvorfor var det ikke et problem at statssekretær Erlend Fuglum (Sp) kom fra First House da han ble utnevnt til statssekretær i Liv Signe Navarsetes rødgrønne Kommunal- og regionaldepartement? Den gang lød SP-pipa slik:

Kundeforholda hans er avslutta og forholdet til tidlegare arbeidsgjevar avvikla. Erlend jobbar frå i dag for regjeringa og for meg (Liv Signe Navarsete, min anm) som kommunalminister. Lojaliteten hans ligg her, seier ho.

Fuglum ser heller ikkje noko problematisk med overgangen, og syner til at han sa opp stillinga i First House og avslutta alle relevante kundeforhold med verknad med det same då han tidlegare i veka takka ja til å verte statssekretær.

—Eg har også gjeve departementsleiinga innsyn i lista over dei avslutta kundeforholda, for å unngå situasjonar framover der det kan stillast spørsmål om habilitet.

Så Bård Vegard Solhjell: Kan du svare på hvorfor det ikke var noe problem for deg at din egen statssekretær Ketil Raknes (SV) arbeidet som kommunikasjonsrådgiver hos Burson Marsteller Norge da han ble utnevnt til din statssekretær? Det kom ikke noe krav om offentliggjøring den gangen, sier Solhjell til Nettavisen. Nei, akkurat. Prinsippene gjelder altså ikke når ingen etterspør og retter søkelyset mot dem? En takk til Solhjell for at han selv avslører hykleriet og sin mangel på prinsipper.

Martin Kolberg: Hvorfor ville du ikke ha noen lov den gang Trygve Svensson (Ap) ble utnevnt til statssekretær for statsråd Trond Giske (Ap) i Nærings- og handelsdepartementet? Du vet, Svensson hadde arbeidet som rådgiver hos Geelmuyden.Kiese.

Martin Kolberg: Hvorfor var det ikke noe problem den gang i år 2000 da kommunikasjonsrådgiver Solveig Solbakken tiltrådte som statssekretær i Barne- og familiedepartementet? Fr Solbakken arbeidet til og med som frilanser innen informasjon og kommunikasjon inntil hun tiltrådte som statssekretær. Hvordan løste frilanseren habilitetsproblemet? Martin Kolberg kunne tatt til orde for en lex Solbakken allerede for 13 år siden.

Det er med andre ord mange eksempler over lang tid på at PR-bransjen, kundelister og habilitet ikke har vært noe problem. Listhaug-saken handler derfor ikke først og fremst om kundelister og habilitet. Først og fremst handler den om rødgrønne politikere og rødgrønne journalister som ikke kan bære at regjeringen er blitt blåblå.