Sakset/Fra hofta

Bildet: Dagbladet har sympati med den avgåtte SSB-direktøren.

Etter kontrovers, konflikter og intern uro siden ansettelsen som SSB-sjef, har Christine Meyer fått avskjed på grått papir og i vanære. Saken har interessante paralleller til avskjeden av Gerd Liv Valla i LO. Også denne gang fokuserer hennes støttespillere på de siste dagenes turbulente hendelser. Det  pressen bør fokusere på, er hennes fremferd internt i SSB siden ansettelsen, og hva de ansatte i SSB synes om henne. Det er ikke første gang en leder med stort selvbilde og liten medfølelse med ansatte har skygget for nødvendig selvinnsikt – så det er en trist dag for Meyer og hennes støttespillere. Men det er en god dag for sannheten: Endelig kan SSB få levere alle typer statistikk uten at topplederen forsøker å manipulere vekk tall, statistikk og fakta hun ikke liker på grunn av sin egen politiske oppfatning.

Utnevnelsen av Meyer som leder for SSB var gåtefull i utgangspunktet, siden hun utkonkurrerte en åpenbart mer kvalifisert intern kandidat. Samfunnsoppdraget til SSB er å lage objektiv og politisk nøytral statistikk som kan danne grunnlag for politiske beslutninger. Det skal ikke være noen politiske agendaer i SSB, eneste agenda skal være fakta, uansett hvor mye de svir, så hvorfor ansette en politiker? Meyer har hatt en politisk karriere som statssekretær under Bondevik, og byråd i Bergen, og har hatt en åpen og tydelig politisk slagside hvor hun gjentatte ganger stilte seg positiv til masseinnvandring, og svært kritisk til FrPs innvandringspolitikk og ønske om et innvandringsregnskap. Å gi politikere skylden for SSBs problemer fordi politikere er politiske og ønsker statistikk som skal brukes politisk, er så kokkeliko at man skulle tro det var 1. april. Men sirkus Meyer forsøkte altså det. Tåkelegging av eget ansvar er nemlig dårlige lederes siste forsvar. Det er alltid noen andre som har skylda. Det så vi også da Gerd Liv Valla måtte gå av.

Når SSB-lederen saboterer for regjeringsapparatet, og åpenbart motarbeider finansministeren fra Fremskrittspartiet – ja, da har man mistet gangsynet. Embetsverket og offentlig ansatte er godt beskyttet i Norge, men det er to ting de skal være ytterst forsiktige med: å undergrave gjeldende politikk, samt steppe ut fra embetsverkets nøytrale status og bli en del av politikken. I politikken gjelder nemlig helt andre regler. Stikker man hodet frem der, ber man om slagsmål. Da er man plutselig fritt vilt for både pressen og andre politiske tungvektere. Dette vet Meyer inderlig godt, men hun forsøkte å skjule seg bak ledertittelen. Hva fikk henne til å tro at den avledningsmanøveren ville fungere? Siv Jensen er ikke dum, og lar seg ikke herse med eller avlede. Hun kjenner igjen en politisk motstander på lang avstand, og hun forstår både politikk, maktstrukturer og maktbruk. Jensen er skvær og redelig, men også en beintøff og erfaren leder i en organisasjon med flere individualister enn godt er, og styggere maktkamper enn i noen annen bedrift. Meyer «picked a fight» med en slugger, og var sjanseløs. Doktorgrad i ledelse holdt ikke mot en streetwise partileder. Heldigvis er ikke FrP-lederen mann, for da hadde Meyer garantert dratt kvinnekortet.   

Problemer fra dag én

Problemet med Meyer startet ikke med innvandringsregnskapet. Det startet fra dag én med en forunderlig lederstil internt: Redaksjonen har hatt direkte kontakt med ansatte i SSB, og har fått rapporter om en lunefull leder med stort ego og liten faglig innsikt, som omga seg med ja-mennesker, manipulerte styrer og utvalg med sine egne lojale ansatte, og var indirekte hevngjerrig mot enhver som sa henne imot. Kvinnen som er professor i ledelse er karakterisert som egenrådig, amatørmessig, splittende, handlingslammende og lite empatisk, og har spredd et betydelig innslag av frykt, uro og mismot internt. Denslags er for så vidt ikke noe nytt i næringslivet: Historien er full av toppledere som er helt uegnet i stillingen sin og forsøker å skjule det gjennom uforståelige tiltak, endringer, omorganiseringer, manipulering, tåkelegging, løgn, press, mobbing og utfrysing. Men det er sjelden de holder på sitt helt til det smeller – sånn som med Gerd Liv Valla.

Ingen vi har snakket med i SSB har stilt seg negativ til omorganisering og modernisering. Problemet er at Meyer internt har hatt en lederstil som irriterer ansatte og bryter ned bedriften i stedet for å styrke den. Christine Meyer har doktorgrad i ledelse og påpeker ofte at hun er en «profesjonell leder», men hun har ikke vist tegn til å forstå problemene hun skaper hverken for SSB, de ansatte eller seg selv. Selv i ettertid ser vi ikke tegn til selvkritikk, og det er jo symptomatisk. Hennes omorganiseringsiver står også i et svært underlig lys hvis man ser på hennes egen forskning, hvor hun konkluderer med at ledere bør vise forsiktighet i omorganiseringer. Hun har gjort nøyaktig det hun advarer bedrifter mot, som om hun skrev læreboken for sin egen gjerning i SSB. Det er litt av en bommert.

Omorganiseringssyken

Det er også en klassisk bommert å gå løs på bedriftens «arbeidsmaur» i omorganiseringer og nedskjæringer – altså de som faktisk produserer det som bedriften leverer – i stedet for å skjære ned på mellomledere, toppledere, eksterne konsulenter, kommunikasjonsavdelingen, frynsegoder eller andre tilleggsfunksjoner som ikke er kritiske for bedriftens produksjon. Noen bedrifter går gjennom så mange «omorganiseringer» at det nesten bare er ledere og mellomledere igjen, samtidig som styret undrer seg grønne over hvorfor regnskapstallene er røde når man har så mange kompetente mennesker til å lede bedriften? Og da må det naturligvis ansettes noen eksterne konsulenter til å analysere situasjonen, og enda flere i kommunikasjonsavdelingen til å forklare problemene, til det hele blir så topptungt at man roper «Timber!!!», som i Norske Skog. (Sukk. Ja, dere ler dere, kjære lesere, men sjefer sier aldri opp sjefer. Da ville jo de andre sjefene man er venner med bli sure! Eller kanskje det bare er industriarbeideren i meg som har oppfattet det feil?)

Rekrutter toppleder internt ut fra erfaring, og ikke fra blårussens fine CVer!

Gjennom å tviholde på makta har Meyer gjort seg selv til en advarsel til andre toppledere – akkurat som Gerd Liv Valla gjorde. Men her ligger en klar advarsel til dem som ansetter toppledere også:

SSB produserer økonomiske prognoser ut fra egenutviklede makroøkonomiske modeller. Byråets materiale har så høy troverdighet at det legges til grunn for de nasjonale lønnsoppgjørene. Det er mye som står på spill hvis SSB-forskningen svekkes og arbeidslivets parter ikke lenger føler samme tiltro til byråets beregnede fremskrivninger, og noe av det aller mest kostbare Norge driver med, er innvandring og familiegjenforeninger. Det kan koste oss hele oljefondet, selv om politikere hater å snakke om det. Alt dette gjør SSB til en svært komplisert bedrift å lede, og derfor gjøres det best av en upolitisk person som har tråkket «gølvet» i bedriften. Det var da også intern rekruttering det lå an til, helt til Meyer stjal pokalen. Kanskje noen ville bryte rekka av mannlige ledere? Kanskje noen ville ha mer politisk styring over SSB, og ansatte en leder med de riktige politiske meningene? I tilfelle var kuppet nær ved å lykkes. Én ting er sikkert: Dette er en advarsel til alle som skal ansette toppledere.

Folk som inderlig gjerne vil bli ledere, er helt uegnet til det.

Etter mange år i arbeidslivet (og noen friske og vonde kontroverser) har jeg kommet til den konklusjon at de som har mest lyst til å bli ledere, er de som er minst egnet til jobben. (Egentlig liker jeg ikke ordet «leder». Jeg liker å jobbe for sjefer. Jeg er ikke en sau og kan ikke ledes, men jeg kan kommanderes. Det er helt greit.) De aller beste lederne jeg har møtt, er solide folk som har «tråkket gølvet», arbeidet seg oppover, og på veien blitt kjent med de ansatte, bedriften, produktene, historien, de skjulte maktstrukturene og bedriftens kunder – og gjennom det høstet anerkjennelse, tillit og støtte internt. Og de er gjerne motvillige til å bli ledere. De må overtales og sukres, før de motvillig går med på å overta ansvaret. Slike ledere har en naturlig ydmykhet overfor bedriften, produktet og de ansatte, og får mer naturlig tyngde enn en «Kjell Kjekken» fra utsiden. Slike ledere og sjefer trenger Norge flere av, og de kommer ikke fra skolebenken. Det kan ikke læres ut av en bok. Det er en prosess. (Jeg holder gjerne foredrag om dette, om noen skulle føle behovet.)

Jeg kan ikke huske å ha møtt en eneste kollega som har brydd seg om kjønn på en leder. Det er helt irrelevant for de aller fleste. Men samtlige kollegaer jeg har hatt, har brydd seg mye om lederens egenskaper som leder. Ingen liker å bli overkjørt, tråkket på, manipulert eller tilsidesatt. Blåruss fra utsiden har en tendens til å ville markere seg som «handlekraftige», men ender bare opp med å oppføre seg som okser i Glassmagasinet; uten finesse, forståelse eller innsikt. De starter gjerne «omorganiseringer» uten minste tegn til å bli skikkelig kjent med bedriften og bedriftskulturen, uten å spørre erfarne ansatte om råd eller stille seg selv de avgjørende spørsmålene: «Kanskje denne bedriften allerede er veldrevet og godt organisert? Kanskje vi har kompetansen vi trenger? Kanskje de ansatte allerede er velutdannet og dyktige? Kan det være mulig?»

Den beste sjefen finner man internt

Etter en så vond periode i SSB er det ikke viktig komme med floskler om å «se fremover». Faktisk er det viktig å ansette en leder for SSB som tør å se bakover. En sjef som forstår hva som har skjedd, hvordan det har skjedd, hvorfor det har skjedd, og hvordan de ansatte har hatt det – så det ikke skjer igjen. Derfor bør den nye lederen rekrutteres internt. Bare en slik leder kan rydde opp på en skikkelig måte fra dag én, uten å måtte bruke masse tid på å bli kjent med bedriften, de ansatte, historien og de viktige, men skjulte maktstrukturene som alltid finnes internt i bedrifter. La oss håpe man finner frem til rett person denne gang, for nå er alles øyne rettet mot SSB.

Christine Meyer brukte opp tabbekvoten.

 

Lese mer av Kent Andersen? Kjøp boken hans her!