Kommentar

Storbritannia. Det er mandag morgen 1. juni på kontoret i annen etasje på brannstasjonen. Det er bare kontorpersonalet og kokka som er på plass, brannmannskapene jobber ti-timers dagskift og begynner ikke før klokken 12, ja med mindre bjella går, da kommer de alle styrtende. Mandager er travle, det er flust med eldre mennesker med pipende røykvarslere (døende batteri) som har ringt kontrollrommet vårt i løpet av helgen. En del av jobben min er å sørge for at noen går ut og skifter de irriterende pipende røykvarslerene til alle de eldre som ikke greier å nå opp til taket selv.

Vårt kontor tar seg av brannsikkerheten i private hjem såvel som inspeksjoner av hoteller, restauranter, sykehjem, skoler og alle andre kommersielle bygninger. Her har jeg jobbet i nesten 13 år. Lønna har ikke vært mye å skryte av, men du verden for noen kolleger! Her er det handlekraftige mennesker med stort hjerterom og kvikke replikker. Vi er alle gode venner. Vi trenger ikke noen kunstige «bonding-days» eller teambuildingsdager. Vi lager vår egen moro. Vi er vår egen lille satelitt godt plassert 20 minutters kjøring fra hovedkontoret som går under kallenavnet «Bleak House» (Charles Dickens). Vi har vårt eget miljø som ikke er det minste politisk korrekt. Vi pleide å ha en plakat hengende med «Chatham House Rules» men den måtte ned etter et besøk fra ledelsen. Reglene gjelder fremdeles – uten synlig plakat.

Telefonen ringer. Sukk, sikkert nok en pipende røykvarsler. Men nei, det er fra Bleak House. En av sekretærene til ledelsen. Om jeg kunne komme inn på et møte nå før lunsj? Hva handler møtet om, spør jeg. Det sa de ikke, sa sekretæren. Alle rundt meg har hørt samtalen og spekulasjonene er i full gang. «Det er sikkert for å få en klapp på skulderen etter det skrytebrevet fra han hotelleieren?», foreslås det. Men det var flere måneder siden, svarte jeg. Vi blir usikre. Det er aldri noen i ledelsen som ringer etter noen av oss «på gølvet». Men alle er fremdeles sikre på at det må være noe positivt. «Kanskje du blir nominert til årets ansatt?», du har jo blitt det før? Ja, men da ble jeg ikke innkalt noe sted, sier jeg. Nå kjenner jeg at jeg blir nervøs. Jeg tror ikke lenger at det er noe positivt. Det er ikke slik brannvesenet fungerer. Noe er alvorlig galt. Men hva?

Jeg kjører til den moderne bygningen som huser våre mest politisk korrekte. Møtet er bare mellom en av topplederne og meg. Hun smiler litt stramt. Sitt ned, dette er alvorlig, sier hun, vi har mottatt klager på deg. Klager? Ja, noen har navngitt deg og krever informasjon av oss basert på Freedom of Information Act. Det er såpass alvorlig at vi har snakket med politiet og bedt om råd av hensyn til din sikkerhet. Politiet! Min sikkerhet!

Kan jeg få se klagene, stotrer jeg. Nei, men vi kan gi deg adressen på den ene websiden hvor den ene klagen fremdeles ligger. Dessverre må vi starte en full intern granskning av deg. Du er nå offisielt under overvåkning av vår interne granskningssjef og en nominert person i IT-avdelingen. Hvem da, spør jeg, jeg kjenner jo alle i IT-avdelingen. Det er konfidensielt, sier hun. Jeg vil få beskjed når det første granskningsintervjuet vil bli. Hvis jeg ønsker å ta permisjon under granskningsperioden så er det helt iorden. Permisjon? Men jeg har jo hauger av jobb som venter og en gravid kollega som nesten svimer av hver dag ved lunsjtider. Neitakk, sier jeg, jeg trenger ingen permisjon.

Tilbake på jobb spør alle hva den gode nyheten var. Det var ingen god nyhet, sier jeg og forteller alle sammen hva som hadde skjedd. Det blir stille. Har dette noe med at du skriver på den norske websiden, hva var det nå den heter igjen, er det en som endelig spør. Jeg vet ikke, sier jeg, jeg har ikke lest klagen enda. Men jeg vet allerede hva det handler om. Jeg forsto det med en gang hun sa at det var kommet inn klager. I to år har jeg skrevet for Document. Det er allerede blitt over tusen store og små innlegg. I fjor høst bestemte jeg meg for å skrive under mitt eget navn og nå har noen funnet meg – og min jobb i en offentlig etat. Mitt svake punkt. Det er ikke så mange jobber å velge mellom her jeg bor. Og jeg er eneforsørger. Nå er det krise.

På den offentlige websiden hvor folk ber offentlige etater om all mulig informasjon under Freedom of Information Act har noen lagt inn mange spørsmål om meg. Noen vet mye om meg. Det er ekkelt. Jeg kontakter websiden og får slettet navnet mitt med begrunnelsen at det er «harassment». De godtar slettingen. Jeg er fremdeles identifiserbar, sier jeg. Document.no er en norsk side og jeg er den eneste norske blant hele vårt lokale brannvesenets 1500 ansatte. De godtar det også. Det tar hele kvelden. Det er sent på natten. Jeg googler meg selv. Og angrer umiddelbart. Noen har lagt inn stygge innlegg om meg på muslimske websider og Facebook-sider. Hvem er disse menneskene? Det er engelske navn og noen Mohammeder og et par andre arabiske navn.

Jeg begynner en frenetisk jakt på internett. Det hele føles helt uvirkelig. Facebook gir meg medhold og sletter innlegg. De dukker opp på nytt og nytt. Som paddehatter. Nye klager til Facebook. Avslått. Jeg klager og klager. Noen ganger får jeg medhold, andre ganger ikke. Det spiller ingen rolle for de kommer igjen og igjen. I flere dager pågår dette. Det blir mange sene kvelder og søvnløse netter.

I tillegg til å jobbe for brannvesenet er jeg også turntrener og dommer på fritiden. Noen har googlet meg og oppdaget dette også. En ufyselig melding er sent til British Gymnastics. Slike som meg burde visstnok ikke være i nærheten av små barn (!) Noen tror tydeligvis at jeg foreleser om innvandringspolitikk mens jentene skal sikres i en strak salto med helskru. Men British Gymnastics lar seg heldigvis ikke påvirke av sludderet. De lover meg full støtte og er lei seg på mine vegne for at noen kan skrive slike forferdelige eposter. Gudskjelov og takk for det.

Fredag ettermiddag. Jeg er sistemann på kontoret og skal akkurat slå av skjermen idet en email kommer inn. Den er ikke jobbrelatert. Den er truende og ekkel. En som sier han er en lokal muslim. Han liker ikke hvordan datteren min kler seg og oppfører seg, sier han. Og han liker ikke meg heller. Min snille, flinke, pene lyseblonde datter sitter forhåpentlig hjemme og leser til eksamen. Hun vil studere jus til høsten. Vet de hvor vi bor?!

Etter å ha sendt en panikkmelding til Hans Rustad kjører jeg hjem så raskt jeg kan, reddere enn hva jeg har vært på det jeg kan huske. Hun sitter der, i stuen, med alle bøkene spredt utover bordet. Ja? Du må stenge Facebook-kontoen din, sier jeg. Nei, sier hun. Den er bare åpen for vennene mine. Men de har så mange venner disse attenåringene. Min har over 1500 venner, og det er visst helt normalt. Jeg forteller hva som er skjedd. Hun tar det med fatning. Det gjør ikke jeg. Jeg reiser rett til politiets hovedkontor. Men det er fredag etter kontortid og alle skal hjem. Etter mye om og men så får jeg et intervjumøte med en politimann, men det må skje på en lokal politistasjon. Jeg stikker innom brannstasjonen som ligger et steinkast unna og skal printe ut den ekle emailen jeg mottok. Det er én til. Fra en annen person. Intervjuet ble en loggføring av hva jeg har mottatt. De virker ikke særlig interesserte. Jeg går inn på den websiden hvor jeg fant den første klagen. Det ligger en klage til der. Ikke noe navn, men jeg vet at det er meg de skriver om. Og det gjør brannvesenet også, for klagen er sendt til dem.

Hans Rustad og de andre i Document gir meg all den støtte det er mulig å gi.

Jeg ber om et møte med ledelsen i brannvesenet. Jeg er forberedt nå. Beredt til å forsvare mine meninger og min store hobby som er å skrive innlegg på Document. Ja, de har mottatt flere klager. Jeg ber om hjelp til å få slettet alle de ufyselige løgnene som publiseres om meg på nettet. Særlig på Facebook. Her får jeg endelig medhold, men bare fordi brannvesenet også er nevnt i innleggene. De setter advokater på saken. Men det er selvfølgelig ikke alle websider de får gjort noe med. For noen av dem har domene i andre land. Etter noen dager ser det litt bedre ut. Jeg begynner å innse at jeg ikke lenger bør google meg selv. Det gjør meg bare trist, nedstemt og sint. Jeg må avfinne meg med at mitt gode navn og rykte er dratt ned i søla av noen venstrevridde anarkister som koser seg over å ha skadeskutt en av motstanderne. Jeg er brått blitt en offentlig person som hvem som helst kan skrive hva som helst om.

Personalsjefen ringer. Det er best om du ikke skriver på Document mer, sier hun. Hun kan ikke nekte meg, men vil gjerne råde meg til å avstå. Min jobb-email er satt under overvåkning og filtrering slik at jeg skal slippe å motta flere ekle meldinger mens jeg er på jobb.

Så er det tid for det første intervjuet med vår interne granskningssjef, Sheryl. Hun er hyggelig. Jeg har bestandig likt Sheryl. Men hun er selvfølgelig «a smiling assassin», som kan jobben sin. Og jobben hennes er å få ut så mye som mulig ut av meg. Jeg får fremdeles ikke se anklagene mot meg, annet enn de jeg har kunnet printe ut via den websiden som jeg først fikk oppgitt. Jeg vet ikke helt hva jeg forsvarer meg mot. Det er vagt. Hun spør om tekniske ting, har jeg rett til å publisere på Document, må det jeg skriver godkjennes osv osv. Jeg har ingenting å skjule og ingenting å skamme meg over så jeg svarer så klart og tydelig som jeg kan.

Vi er ferdige. Tre timer senere. Det kan hende at vi må ta et intervju til, sier Sheryl med en beklagende mine. Jeg er sliten. I posten har jeg allerede mottatt formelle brev om at jeg er satt under granskning og prosessen videre. Det kan bli alt fra en «henlagt – vennligst bare gå tilbake på jobb og fortsett med hva du drev med» til dask på lanken – ikke gjør det igjen, til oppsigelse. Ingen vil gi meg noen som helst indikasjon på hvilken vei dette vil gå, allerminst Sheryl. Dagene på jobb blir lange. Heldigvis blir det noen ferieavbrekk, men muligheten for neste intervju henger over meg som en svart sky.

Lokalavisen har fått nyss i saken. Jeg får en vennlig advarsel fra personalsjefen som kjenner til journalisten. Journalisten liker ikke politi og brannvesen og vil helst fremstille de ansatte i et så dårlig lys som mulig. Brannvesenet kommer ikke til å gi ham noen som helst informasjon om meg, beroliger hun. Jeg skjønner at jeg har alt å tape ved å forsøke å forsvare meg i avisen så jeg ignorerer henvendelsen fra Daily Post da den kommer.

Samme dag står det en ukjent bil utenfor porten ved huset mitt. Jeg bor i en blindvei og er allerede litt på vakt. Paranoid? Kanskje litt. Det sitter en mann i bilen som ser lenge på meg. Journalisten? Det føles ukomfortabelt og jeg haster inn gjennom døren.

Jeg har fått flere emailer. Via min Document-adresse denne gangen. Er jeg hun fæle bla, bla, bla? Jeg ignorerer dem. Har blitt litt tøffere nå.

Moren min har googlet litt hun også. Hun sier at det samme har skjedd med flere personer i Danmark. Ikke akkurat beroligende, men så er jeg i det minste ikke alene om å bli forsøkt presset ut av jobben. Hvem er disse ufyselige menneskene som setter igang slike heksejakter? Jeg leter og leter på internett. Det avtegner seg flere spor, ett av dem er noen anarkister og globalister med palestinasympatier i Australia. Australia! Nettverket er stort ser det ut, de er jammen meg overalt. Jeg kan ikke helt skjønne at en bitteliten skribent som meg kan være av noen som helst interesse for denne gjengen. Jeg finner falske Facebook-kontoer og falske email-addresser. Microsoft går med på å slette de som trakasserer meg. Men det føles som en Sisyfos-jobb. Det tar jo bare et par minutter å sette opp en email i bikkjas navn.

På jobben kvernes det videre. Det var ikke til å unngå. Neste intervju blir spesifikt. De sliter med at Document.no er skrevet på norsk. Sheryl har funnet frem tre artikler som jeg har skrevet. Hun forstår ikke og ber meg forklare. Google greier ikke å oversette ironi. Jeg tegner og forteller. Den stakkars stenografen har såre fingertupper. Dette intervjuet tar også tre timer. Sheryl tror hun har fått det hun var ute etter.

Flere på kontoret er blitt interessert i hva jeg skriver om. De googler og oversetter. Men dette er jo som en helt vanlig avis, sier de. Ja, her i Storbritannia ja, sier jeg. Dere er heldige her, som har konservative aviser. Jeg forklarer at alle norske aviser, med unntak av Dagens Næringsliv, ligger til venstre for The Guardian og The Independent. Oh, sier de – «that doesn’t sound good».

Det er midt i juli nå og både topplederen og Sheryl skal ha ferie. Alt må utsettes. Fremdeles kan ikke Sheryl gi meg noen pekepinn om hva utfallet av granskningen vil bli. Men i posten mottok jeg et policydokument med alle brannvesenets «verdier». Det er mange av dem, men jeg kan ikke se at jeg har forbrutt meg noe sted. Tross min naturlige kritiske sans og skepsis så har jeg ingen diskriminerende natur. Men hjelper det mot all den negative omtalen som finnes på nettet om Document? Akkurat som med kampanjen mot meg, så blir det aldri slettet. Og kan ikke motsies. De ligger der som små drypp og det er lett å få inntrykk av at dette er et «kontroversielt» nettsted. Særlig hvis man ikke behersker norsk.

Jeg har nær kontakt med Hans Rustad og de andre i Document gjennom hele denne prosessen. Helt fra første øyeblikk kom det tilbud om sikkerhetsnett: jobb for Document. Vi tror vi kan greie å gi meg litt lønn hvis vi får økt donasjonene fra leserne tilstrekkelig. Men jeg vet at det passer dårlig for vi er i en satsningfase og kunne trengt at dugnadsperioden varte litt lenger.

Etter siste intervju måtte Sheryl motvillig innrømme «off the record» at saken min nok ville gå mot en høring. En intern rettssak. Men det er selvfølgelig ikke hun som tar den avgjørelsen, som hun sa. Hun måtte bare levere rapporten sin til topplederen.

13 år, tenkte jeg. I 13 år har jeg jobbet her og selvsagt også blitt nokså institusjonalisert. Jeg er glad i brannvesenet og alle mine kolleger. Jobben min er kanskje ikke den best betalte eller mest spennende, men den føles viktig. Vi hjelper mennesker og redder dem fra å dø i brann hjemme i eget hus. Nei, jeg ville ikke gjennomgå noen ydmykende høring. Det ville ikke bli noen renvaskelse og jeg hadde ikke engang fått se alle anklagene mot meg. Dette er jo ingen offentlig rettssak hvor man har rettigheter.

Jeg er mentalt sliten. Det har vært andre og personlige ting som har tatt på de siste månedene også. Alt skjer bestandig samtidig. Jeg tar beslutningen. Og den føles riktig. Min sjef ser meg komme med konvolutten i hånden. Han ser ikke glad ut, han vet allerede hva den inneholder. Han ringer Sheryl som kommer sporenstreks og vi snakker sammen alle tre. De vil ikke at jeg skal slutte, men de kan heller ikke stanse maskineriet som er satt i gang. Sheryl har sittet på rapporten. Hun sier det ikke direkte, men det var tydelig at hun synes at det hele er for galt. Men hun er nødt til å gi fra seg rapporten nå, sier hun, for topplederen har spurt etter den flere ganger.

Det er litt krise på kontoret, jeg har bare fire ukers oppsigelsestid og skal ha ferie i to av dem. Den gravide skal ut i barselspermisjon. Jeg tilbyr meg å bli litt lenger for å hjelpe en eventuell vikar. Da risikerer du en høring, sier Sheryl trist og litt motvillig. Da må dere greie dere uten mer hjelp fra meg, sier jeg.

Siste arbeidsdag i brannvesenet er fredag 21. august. Det føles rart å pakke sammen alle de små tingene på og rundt skrivebordet som gjør min lille plass til «min». Vi har samling med kaker, presanger og blomster. «To the best and most professional admin we have ever had», sa sjefen. På kvelden går hele gjengen på pub. Det blir en fuktig og glad kveld.

Påfølgende tirsdag er jeg i Oslo. Det tikker inn en tekstmelding fra en venninne som ikke vet at jeg er i Norge. Om jeg har sett førstesiden på lokalavisen idag? Nei. Jeg sjekker på internett. Jada, Daily Post har levert. Overskriften lyder: North Wales fire service employee quits amid investigation into alleged posts on far-right website.

Ingen navn, men alle skjønte at det var meg, selv de som ikke hadde hørt noe som helst om saken. «A Norway-based website» er nok til å identifisere meg. «Visste ikke at du var sånn», sa en med skuffet stemme da jeg kom hjem igjen. Hvordan «sånn», spurte jeg, men forsto godt hva hun mente, for samfunnene våre er i ferd med å splittes i «for» og «imot». Du er enten myk, varm, god, snill, medmenneskelig og for åpne landegrenser, eller du er kald, hjerteløs, ego, rasist, nasjonalist og gud vet hvilke andre adjektiver som beskriver oss andre som er «sånn».

Det faller dem ikke inn at det er fullt mulig å være varmhjertet samtidig som man ikke ønsker at eget samfunn skal utslettes. At politikk ikke kan fastlegges ut fra enkeltskjebner. At vi snakker om tall så store at våre egne land blir ugjenkjennelige. For hvor trekker man grensen? Ved 10.000, 100.000, en million eller ti millioner migranter? Uansett er det fler som trenger hjelp. De ankommer raskere enn vi kan bosette dem. Hva vil «de gode» gjøre med det? Skal vi hjelpe til vi selv kneler? Emosjonell inkontinens er ikke løsningen – hverken for migrantene eller oss.

BhgLhVsCEAAp4ec

Ettersom jeg ikke hadde svart på henvendelsen fra avisen (det ville bare gjort saken enda større fordi de da ville ha benyttet mitt navn og bilde) så valgte Daily Post å kontakte Dagbladet ved Martine Aurdal. Hun er muligens ikke den beste for en jobbreferanse hvis man skriver for Document. Også vår redaktør Hans Rustad fikk passet påskrevet: han er islamofob ifølge Martine Aurdal:

Martine Aurdal, op-ed editor and political commentator on Norwegian daily newspaper Dagbladet, described the website, saying: “It is the largest Islam-sceptic, right-wing Norwegian web site, founded in 2003 and with a highly active commentary field.

“They have also published their own journal on paper a couple of times.»

“The founder is well educated, well formulated and one of the main Islamophobic figures in Norway.»

“It is the main fora for Islamophobic debate in Norway.»

“The writers typically criticize socialists and social democracy in general and in particular the immigration policy, present negative news about immigrants, political news and articles on religion.”

Vi som skriver og leser Document vet godt hvor vi står. Andre som kun leser omtale av oss tror gjerne på hva avisene skriver. For dem er jeg nå islamofob, en som promoterer English Defence League (!), en som skriver om hvor fæle muslimer er og kriminaliteten de begår (terroraksjoner?) og ikke minst måtte Anders Behring Breivik bli trukket frem. Denne siste byrden skal Document ha for bestandig all den tid de feige riksavisene ikke turde å vise hva han hadde skrevet i deres kommentarfelt. Den slags informasjon vil ikke Martine Aurdal oppgi. Bedre at Document-gjengen tar støyten så Dagbladet kan fortsette å late som ingenting.

Offentlige etater må nødvendigvis ha regler for de ansatte. Men når kom folks personlige meninger og verdier inn i regelverket? Vi vet vi er små brikker i et spill og at ingen er uerstattlige. Noe er allikevel skremmende galt når de ansatte med «feil» verdier systematisk erstattes med de som har de «riktige» verdiene. Det er allerede mange arbeidsmiljøer hvor kun den aksepterte mening kan fremføres. Men stort sett har dette begrenset seg til akademiske kretser. Det er et dårlig tegn at dette sprer seg til «normale» arbeidsplasser. Vi skal plutselig alle være representanter for arbeidsgiveren. Også på fritiden, på Facebook og overalt ellers hvor vi kommuniserer med andre. Du får sparken om du sier noe negativt om arbeidsgiveren. Lojalitet er blitt påtvunget politikk, uansett hvor god eller dårlig arbeidsgiveren er. Det skal settes kryss i alle de riktige boksene og man må gå på kurs for å lære at folk er forskjellige. De eneste som ikke får lov til å være «forskjellig» er de ansatte selv. De skal kun uttrykke de riktige meningene slik de står beskrevet i arbeidsgiverens policydokumenter.

Som dere ser, det er ikke risikofritt å skrive under fullt navn. For meg fikk det konsekvenser som jeg ikke kunne ha forestilt meg. Vi har mange ganger debattert her på Document og ellers i media om skribenter og kommentatorer bør identifisere seg med navn istedet for nick. Særlig «de gode» maser mye om det. Ja, for selv har de ingenting å tape. Tvert imot.

Man bør tenke nøye over saken før man står frem under eget navn. Og særlig hvis man jobber i en offentlig etat.

Min egen sårbarhet besto nettopp i å jobbe i en offentlig etat og at noen ville at jeg skulle betale dyrt for å skrive for Document. Paradoksalt nok så oppnådde de det motsatte. De trodde kanskje at jeg ville la meg piskes på plass – istedet ble jeg Document-Hanne på heltid.

Det ble til slutt et verdivalg. Og dét valget var enkelt.