Gjesteskribent

I dag markeres Samefolkets dag; det er faktisk 100 år siden det første samelandsmøtet som samlet samer både på norsk og svensk side.

Samene har en egen status i Norge, de er såkalt urfolk etter ILO konvensjonen. Det gir samene ekstra beskyttelse og egne rettigheter blant minoriteter i Norge.

Det har skjedd svært mye innenfor samepolitikken siden 1980-tallet; det er opprettet et eget sameting, som har fått både økt innflytelse og har vokst i antall, ikke minst administrativt ansatte. Det er både lovmessige og prosedyremessige endringer, og ikke minst økte bevilgninger til både samisk språk, kultur og forvaltning. Den offensive samepolitikken skyldtes både engasjerte samepolitikere og norske politikere og forvaltning med dårlig samvittighet for den tross alt til tider hardhendte fornorskingspolitikken, som vedvarte fram til midten av forrige århundre – ja, langt ut på 1970-tallet.

Samtidig som denne endringen har skjedd, gjennom 1990-tallet og 2000-tallet, fram til vi i dag skriver 2017, har storsamfunnet gjennomgått betydelige befolkningsmessige endringer. I den reviderte utgaven av Grunnloven, som ble presentert i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014, står det fortsatt at «nasjonen Norge er grunnlagt på territoriet til to folk; nordmenn og samer», noe som var banebrytende i sin tid. Denne grunnlovsformuleringen bekreftet jo nettopp samenes urfolksstatus; de var her før nasjonen Norges grenser ble trukket.

Men hvordan lyder denne setningen i dag? For hvem kan faktisk kalle seg samer, og hvem er nordmenn? Er nordmenn alle som til enhver tid bor i Norge eller er norske statsborgere? Samer er hovedsakelig også norske statsborgere, men mange vegrer å kalle seg nordmenn, de er samer. Det finnes en definisjon av hvem som kan kalle seg samer, den er gitt i forhold til hvem som kan innskrives i samemantallet. Der kan man stå, selv om man ikke selv snakker samisk, men har «rett slekt». Dersom man ikke har rett slekt, men snakker samisk som «hjemmespråk», er man også samisk. Likevel, de fleste oppfatter at det er en avgrensning av hvem som kan kalle seg samisk. Innbyggere med innvandrerbakgrunn blir ikke samiske, selv om barna deres kan bli samiske – så fremt de også har en samisk forelder.

Det er her vi kommer til kjernen. For hva er norsk – og hva er nordmann? Er man nordmann når man kun har pakistansk herkomst i andre eller tredje generasjon? Når hovedspråket hjemme fortsatt ikke er norsk? Man kan snu på det; vil en norsk familie som flytter til Pakistan bli pakistanere, selv om de aldri gifter seg inn i den pakistanske befolkningen?

Sameaktivismen har økt de senere årene, og det er nå fremmet krav om en såkalt sannhetskommisjon. Mange med samisk bakgrunn er fortsatt opptatt av hvordan det å ha blitt fratatt språket sitt og skamfølelsen rundt egen kulturbakgrunn har påvirket både de som opplevde dette, men også deres etterkommere.

Det norske og nordmenn generelt blir ofte satt i skammekroken og må ta skylden for både fornorskingspolitikken og dagens ønske om gruveutbygging f.eks. eller manglende samisk språkkompetanse i skolen. Det er lite rom for nyanser i diskursen, blant annet de reelle konflikter også mellom samer, som så ofte ellers. Samtidig glemmer man at mange med norsk (og for så vidt samisk) bakgrunn, i områder av Oslo og andre særlig store byer i Norge, nå opplever å være minoritet i sitt nabolag, med store konsekvenser også for dem. Norge er et annet land enn for 100 år siden, og det har vært en rivende og oftest positiv utvikling for innbyggerne. Men Norge er også et annet land enn for 20-30 år siden og for en del har ikke denne utviklingen vært like positiv. Det kan være krevende å være raus og omsorgsfull overfor samene, og deres krav og forventninger, når ens egne opplevelser skal skambelegges og bringes til taushet. Dette er en reell opplevelse for mange nordmenn i dag.

Les også

Exit Oslo -
Nasjonalt gehør -
Tøffe Mina Bai -
Aktiv arv -
Den store røde løgnen -

Les også