Rystende toppsak i Dagens Næringsliv. Alle vet hvem Petter Stordalen er, og mange kjenner også hans kone, Gunhild, lege og opptatt av sunn livsstil. De er tilsynelatende et perfekt par, som har alt. Skjønnhet, penger, spennende jobber.

På forsiden er hun avbildet i fotomodell-modus. Inne i helgemagasinet er det en helt annen historie.

Det begynte med smerter i det ene kneet. Paret løper. Hun og legen trodde det var treningsskade. Hun fikk kortison. Så fikk hun problemer med det andre kneet. Samme diagnose. Hun fikk flere symptomer på at noe var galt, men Gunhild er en sterk, frisk kvinne. Man tenker ikke drastiske scenarier før man må.

Det utviklet seg fort. Fra smerten i kneet meldte seg i januar til hun fikk diagnosen 22. oktober: systemisk sklerodermi. Da var hun allerede forberedt. Gunhild husket sykdommen fra medisinstudiet. Hun hadde vært inne på et rom der det lå mennesker med fremskreden tilstand og glemte det aldri.

Nå var hun selv rammet. Risikoen for å få en slik sykdom er mikroskopisk. Et lite antall får den aggressive varianten – diffus kutan. Symptomene galopperte. Det som gjør sterkest inntrykk i journalist Jonas Forsangs artikkel er hvordan den snikende sykdommen påvirker forholdet mellom Gunhild og Petter Stordalen. De kjenner symptomene på spredning. Når blir hudforandringer synlig i ansiktet? Han ser, men orker ikke si noe, til hun oppdager det selv.

– Men så sa hun det selv. Hun sa: «Jeg synes jeg kjenner det i ansiktet.» Og da sa jeg: «Ja, jeg ser det. Det har spredd seg.» Så ser jeg den superspreke …. den ekstremt hardtarbeidende …. det er som om noen står og suger energien hennes og pumper noe dritt inn i kroppen din. Så merker jeg bare at smerten og alt øker og … Og løpingen, som alltid har vært vår greie … Mange tror vi gjør det fordi vi er opptatt av å trene, men det var vel så mye fordi det var en hyggelig sosial og mental greie vi to har hatt sammen hver morgen. Og underveis går det opp for meg: Vi er i en jævla lang og styrtende bakk, hvor ikke kan se bunnen, hvor vi ikke vet hvor det ender. Og det er ingenting vi kan gjøre for å bremse farten.

Det er én ting: å skifte ut immunforsvaret. Systemisk sklerodermi er en autoimmun sykdom, dvs. noe trigger at immunforsvaret bekjemper egen kropp som om en del av den var en inntrenger. Behandlingen er siste utvei, når alle andre håp er slukket. Den kalles høydose cellegiftsbehandling med stamcellestøtte. Man høster stamceller fra pasientens blod, utsletter benmargen og det eksisterende immunforsvaret med cellegift, dyrker et nytt og injiserer det tilbake. Mange får bivirkninger, 10 % dør.

Sist torsdag gikk Gunhild inn porten til sykehuset i Utretcht hvor hun skal bli i tre måneder.

Hun er klar.

Hvordan takler man en slik katastrofe som rammer en fra nowhere?

Sigurd Hoel skriver i et essay om at menneskelivet forløper langs to spor: hverdagen og det tragiske. Det er flest hverdager, man mennesker blir lett vanedyr, og tror at det som skjedde i går skal gjenta seg, og at det har oversikt over fremtiden. Men historien viser at dette er en illusjon. Murphus lov: Det som kan skje, vil skje, slår til.

Vi er blitt flinke til å holde det tragiske på avstand. Vår sivilisasjon er bygget på å forsøke å forstå hvorfor skjebnen rammer så hardt, som i Jobs tilfelle, den rettskafne og lojale tjener, over til de greske tragedier, som ordet stammer fra: rett tørner sammen med rett. Det er ikke noe enkle svar.

Noen mener det ikke finnes noe Gud fordi det skjer meningsløse ulykker. Men det er feil å spørre om meningen med en ulykke. Den er en del av det å være menneske, og noen ganger blir menneskene helt knust av prøvelsene de utsettes for.

Historien om Gunhild Stordalen har grepet svært mange. Den minner oss om at katastrofen kan bryte inn i våre dyrebare liv. At det skjer med en flott vakker kvinne som henne setter livets brutalitet og lunefullhet enda mer i relieff.

De valgte å stå frem fordi ryktene begynte å gå og spørsmålene florerte. Med den detaljerte seriøse storyen i Dagens Næringsliv har de utløst empati, og ettertanke hos mange som vil være med Gunhild i tankene i tiden fremover.

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også