Kommentar

Jan van Eyck Korsfestelsen og den ytterste dom – Metropolitan Museum of Art, New York (1426)

Av faste skribenter i VL er Håvard Nyhus en jeg leser med særlig interesse. Stadig gir han innsikter som stikker dypt og som utløser refleksjon, men som også kan gripe vårt hjerte. En av de beste tekster fra Nyhus jeg har lest på lenge, er ”Å leve er å lide” i VL 21.08.

Nyhus presenterer den amerikanske talkshow-verten Stephen Colbert som i sine samtaler med medmennesker ikke viker unna lidelsens problem. Det skjedde også i en samtale med CNN-journalisten Andersen Cooper, som mistet sin far da han var elleve, og hvis bror tok sitt liv i ung alder. Nyhus tar med noe fra denne samtalen som viser hvilket landskap Stephen Colbert går inn i. Der han nærmest med nødvendighet vil møte mennesker med skakende erfaring av meningsløs lidelse. Cooper spør ham: ”Du har også, med referanse til J.R.R. Tolkien, sagt at alt som gjør vondt, er gaver fra Gud. Mener du virkelig det? … Ja, bekrefter Colbert og utdyper: Det er en gave å eksistere, og med eksistens kommer lidelse. Det er ingen vei utenom. Men hvis du er takknemlig for livet, så må du være takknemlig for hele livet. Du kan ikke velge å vrake hva du takker Gud for. Da er du ikke lenger takknemlig, men utakknemlig.” Colbert peker på den læringsvei som ligger i dette. På den veien bærer vi med oss protest sinne, fristelsen til resignasjon og kapitulasjon. Colbert slår fast at aksept er ikke å kapitulere. Å akseptere er ”å se. Jeg er ikke lenger sint, jeg er mystified. Jeg har lært å elske det (…) jeg aller mest ønsker ikke skulle ha skjedd.”

Nyhus løfter frem en tekst fra vår egen tradisjon. Det er Bjørnsons fortelling om Faderen. I den trekker Bjørnson oss inn i det rommet som også er Colberts. ”Faderens” grusomme tap av sønnen som hadde foran seg en god fremtid til glede og ære faren, blir et sammenbrudd i livet, som nesten ikke er til å bære. Men til sist i troen og kjærligheten bærer tapet en frukt som peker ut over dette liv som dufter av saligheten.

Jeg anbefaler teksten fra Nyhus, som åpner for det de aller fleste av oss har erfart. Veien videre går gjennom erkjennelse og aksept av den vonde virkeligheten. Virkelighetstroskap er begynnelsen til den dype mystiske læring som består i å bli fylt med kjærligheten til Gud for alle hans gaver i våre liv.

Colbert er katolikk. Teksten fra Bjørnson viser at vi her befinner oss på felles kristelig grunn. Men her føler jeg trang til å være litt personlig, noe jeg egentlig ikke liker å være. For meg nettopp som katolikk gir messen ikke bare erkjennelse, men også sakramental erfaring av den realitet Colbert beskriver. Presten holder Kristus under brødets og vinens ytre skikkelse opp for Faderen. Da ofres Kristus for levende og døde. Offerhandlingen Golgata blir på underfull vis nærværende til soning og forsoning for oss. Men i dette offer trekkes også vi inn. I vår nød er vi ett med Kristus, og han er ett med oss på sakramental vis. Er vi ett med Kristus blir vi også ett med hans offer – både til forsoning med Faderen, og hans offerliv for andre. Å følge Jesus er et liv i offer for andre. Det er å være et sakrament for andre etter Kristi forbilde. Og når vi har del i hans nød og lidelse får vi ved denne mystiske forening med ham i sakramentet også del i hans oppstandelse. Det gir oss et nytt liv ved nåden, i Ånden, i håpet om evig salighet. Messen gir en erfaring som griper dypere enn tanken og intellektet. Den griper hjertet og flere enn jeg kan kjenne tårene presser på. Er det så underlig når man vet at vårt liv i denne vanskelige verden er forent med Gud i Kristus, han som er full av medlidende barmhjertighet og frelsende nåde.

Men jeg er slett ikke alene i messen. Jeg er sammen med den stridende kirke som jeg kan se også omkring meg, og den triumferende i himmelen. Der er Guds mor jomfru Maria. Utallige katolikker har også på underfull vis erfart hennes moderlige omsorg i nøden. En omsorg som leder oss til Kristus. På Kristi vegne omslutter hun oss med beskyttelse og kjærlighet.

Les også

-
-
-
-
-
-