Sakset/Fra hofta

Tegning: Karine Haaland.

I Sverige måtte XXLs sjef, Per Sigurdsson, gå etter å ha gjort narr av klima-aktivist Greta Thunberg på sosiale medier. Spøken var plump. Men når en bedrift velger å kaste lederkompetanse overbord – istedet for å godta en alminnelig unnskyldning – for å tekkes et barn , er vi på vei inn i mørket.

Hvorfor lar vi oss styre av et barn?

Alle som er gamle nok til å huske hippietiden og ungdomsopprørene på slutten av 60-tallet og begynnelsen av 70-tallet, vet at denne ekstreme og marginale bevegelsen introduserte holdninger og verdier som regnes for alminnelige sannheter i vestlige samfunn idag.

Hvorfor er f.eks så mange istand til å glede seg over Märthas sjaman idag?
Hadde det ikke vært for at Vesten ble introdusert for «Guruen» – en av hippiebevegelsens store autoriteter, som ble etablert som noe positivt i vestlig bevissthet på 60- og 70-tallet – hadde vi som lever idag ikke vært istand til å gjenkjenne hverken sjamaner, astralterapeuter – eller kjortelkledde islamske lærde for den saks skyld – som noe verdifullt og åndelig berikende for vårt – «kalde og materialistiske» – samfunn.

Forestillingen om det vestlige samfunnet og om fakta og realiteter som kaldt, egoistisk, utbyttende, forsøplende, etc. ble – sammen med ting som «Guruen» – samtidig også etablert i vestlig bevissthet.

Herav våre dagers vestlig ritualaktige selvstraffing og selvhat, og vennligheten overfor ting som f.eks «østlig visdom», «myke verdier», miljøvern og «fremmede kulturer».

En verden hvor emosjoner, myter og forestillinger om «godt» og «ondt» overtrumfer fakta og realiteter.

Men når ble barnet, eller tenåringen, en autoritet i vårt samfunn?

Ungdomsopprøret og hippieveldet på 60-tallet var mulig på grunn av introduksjonen av den nye konsumenten som allerede hadde blitt etablert i vestlig bevissthet i ti-året før, på 50-tallet: – Tenåringen.

Tenåringen var en helt ny forbruker, og hadde et umettelig behov – for spesielt utviklede tenåringsprodukter – og representerte forbruksindustriens sugerør ned i den voksne arbeiderens – sin fars –  lommebok, som verden ikke hadde sett maken til siden romanfiguren Madame Bovary , den bortskjemte hustruen som sløste bort sin forelskede manns inntekt på sveivegrammofoner og korsetter hundre år tidligere.

Tenåringen var en kommersiell genistrek.

Gjennom Tenåringen fikk handelsstanden og forbruksindustrien en tilgang til voksne menns lommebok som disse ellers bare ville tillatt overfor en bortskjemt elskerinne.

Da samfunnet lærte å lytte til, respektere og etterkomme Tenåringens ønsker og behov – om det var for transistorradio, vinylplater, scooter, fritidstilbud, forståelse, rotløshet, polkaprikket bikini eller andre ting du aldri hadde fått narret en voksen mann til å bruke penger på, lærte samfunnet også å respektere og beundre, og også dyrke barnet og tenåringen som et ideal.

Den «frie», «uavhengige», uskyldsrene og moderne, spontane tenåringen ble noe vi så opp til, beundret og ønsket å ligne. Både i livsstil og klesstil. Og i livsanskuelse. Vi ønsket ikke lenger å ligne den voksne, vi ønsket å ligne det ubekymrede barnet, Tenåringen. Den som hadde et produkt å selge, lanserte det gjennom Tenåringen.

Også 60- og 70-tallets idéer om såkalte myke verdier, grenseløs toleranse, emosjoner og åndelighet, som noe mer moralsk høyverdig enn fakta og realiteter, ble markedsført som ungdommens nye friske rene idéer.

Går vi enda lenger tilbake finner vi igjen forestillingen om barnet – og også de på den tiden ny-oppdagede «ville»s barnlige natur – som et idealbilde på noe autentisk menneskelig og opprinnelig «rent» og ubesudlet, som det var idéellt å søke seg tilbake til, blant 1700-tallets europeeiske filosofer.

Altså forestillingen om at det fantes noe rent, opprinnelig og ubesudlet, som ble ivaretatt hos barnet – og hos såkalte «ville» eller «primitive» folkeslag, ble etablert.

Her er opprinnelsen til våre dagers vestlige forestilling om de «mørkhudede», den tredje verden, islam eller «fremmede kulturers» vennlighet, varme, naturlighet og spontanitet, og om barnet som et autentisk, skapende og kreativt ideal – i direkte kontakt med naturen og det opprinnelige.

Barnet representerer i likhet med sine likesinnede «de mørkhudede», noe opprinnelig godt og edelt som er ubesudlet av vestlige verdier, plast og de voksnes kalde, menneskefiendtlige materialisme.

Underkastelsen for barnet Greta Thuberg og hennes «gode» klimareligiøse dogmer, og fordømmelsen og skyldleggingen av de «hvites» vestlige forsøplende voksenverden, er en logisk forlengelse av alt dette.

Det som skjer idag er egentlig bare en gjentagelse av hippie-tiden, hvor noen idealer blir fremsatt som «myke» og menneskelige, barnlige og uskyldsrene – og som står i motsetning til alt som er faktabasert og realitetsorientert , voksent og maskulint – dette er da «kaldt», «kynisk», «grådig» og «hjerteløst».

Bortsett fra at den gangen bestod de som forfektet denne tankegangen av en marginal gruppe outsidere, opprørere og idealister.

Idag er denne tankegangen – «god og varm», «myke verdier», miljøvennlig, myk mot huden, kontra hjerteløs og menneskefiendtlig virkelighetsorientering, og det uskyldige barnet/den ubesudlede tenåringen som «godt» kontra den «onde» skyldige voksne «hvite mannen» – alment akseptert.

Det er blitt legitimt å kalle mennesker hjerteløse, rasister, grådige etc. fordi de er voksne, «hvite», eller menn, eller realitetsorienterte i forhold til både innvandring og klima. Kristendommens forestilling om godt og ondt, er umerkelig overtatt av forestillingen om miljøvennlig, barnlig, spirituelt, «feminint», ikke-europeeisk kontra voksen, «maskulint», hvit og industrialisert.

Du kan legge merke til denne tilsynelatende varme og menneskevennlige retorikken i alle budskap og produktomtale som formidles – først og fremst til kvinner, barn og unge, men også til yrkesgrupper innen kultur, undervisning, helse, offentlig sektor, med innsmigrende røst og begreper som «grønn», «myk», «bærekraftig», tolerant, fleksibel, visjonær overfor fremtiden og myk og god mot huden, fordi du fortjener det. Ren og mild. Ting som aldri blir sagt til menn. Eller folk som er nødt til å sørge for sitt eget levebrød.

De som blir snakket til på denne infantiliserte og selv-reflekterende måten, er «livets myke trafikanter» kan du si. Den delen av befolkningen som blir ivaretatt av andre, og trygt kan koste på seg å gi seg hen til myter og fotestillinger, engasjement og emosjoner, uten risiko.

Fordi vi lever i et samfunn der flere og flere av oss blir ivaretatt av andre, Staten – i form av offentlige midler og stillinger, av foreldre, ektefelle – langt inn i voksenlivet, kan stadig flere tillate seg å leve seg inn forestillingen om det lekende, uskyldige og intuitive barnet og tenåringen som et ideal, og forestillingen om at emosjoner og forestillinger er mer verdifullt enn voksenverdenens virkelighet og fakta. Vi har fått et stort sjikt av rokokko-grevinner av begge kjønn. Bekymringsløst lekende med krinoline og hyrdestav, fremtidsvisjoner og elektrisk sparkesykkel.

Slik jeg ser det har en stor del av oss latt seg infantilisere og dermed umyndiggjort seg selv gjennom å frivillig si fra seg realitetsorientering, og istedet dyrke egne og andres emosjoner, myter og forestillinger om virkeligheten og velge side for «god» mot «ond».

I en tid hvor tilgangen til kunnskap og fakta aldri har vært større, er vi iferd med å gjøre oss selv til uvitende overtroiske barn, henfalne til myter om rasistiske forsøplende monstre under sengen og forlokkende klimavennlige pepperkakehus.

Den vestlige selv-infantiliseringen har altså røtter tilbake til 1700-tallets svermerier om barnet og myten om «den edle ville» og til hippie og new age-bevegelsens mytedyrking og «voksen-hat» i forlengelsen av dette.

Våre dagers thunbergisme er mulig fordi forestillingen om barnet og tenåringen som autoritet i kraft av sin renhet og uskyld, og forestillingen om Vesten og voksne, som «skittent og skyldig» allerede er blitt etablert som sannheter i vårt samfunn over lengre tid, og fordi svært mange av oss i Vesten i våre dager faktisk lever i barnets – den beskyttede, forsørgedes – tilværelse.

Vi er istand til å se for oss en fremtid hvor vi skal leke med kreativiteten vår og leve av vindkraft, multikultur, visjoner og youtubing, og sladre på hver den som er «hvit», voksen og slem og står i veien for illusjonen.

Men hva skjer med oss når pappas penger er brukt opp, når vyene er slutt og staten ikke lenger er istand til å ta vare på oss, og vi må wake up and face the music? Hva skjer når den bekymringsløse europeeiske klimavennlige multikulturelle homo ludens – det lekende menneske – våkner og oppdager at det befinner seg i klørne på folk som ikke leker?

Og at kreftene som narret dem til å tro på forestillingen om det «myke» og «grønne» er langt fra «myke» og «grønne» selv?

Hva skjer når vi våkner i Pepperkakehuset? Hvem skal vi sladre på da?

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!