Gjesteskribent

JC Dahl Utsyn til Fortundalen

De som gikk i norsk skole for lenge siden, vil huske et fag som het heimstadlære. Det inneholdt litt av hvert, når sant skal sies; først senere begynte vi med separat undervisning i fysikk og biologi, geografi, historie og annet rart. Likevel velger jeg å trekke frem den romslige, gammelmodige fagbetegnelsen og ambisjonen bak undervisningen som av betydelig interesse. Her som ellers gjelder at oppmerksomhet omkring meningstunge ords opprinnelse og utvikling ofte leder til økt forståelse av fenomenenes historikk, for ikke å snakke om deres nåtidsbetydning.

Selv om begrepet økologi kan hende lyder ferskt og nesten litt sånn urbant MDG-aktig, så har ordet meget gamle røtter. Når oikos betyr hjem eller hjemstavn og logi betyr lære, så er veien kort til å innse at heimstadlære må være den beste oversettelsen til norsk. Hva la man da vekt på før og hva vektlegges nå i beskrivelsen av slike «nære ting», altså det som særpreger heimstaden, for skolebarn og andre? Også viktig og opplysende i sammenhengen: Hvilke andre ord og holdninger dominerer innen heimstadlæren slik den ble og blir dosert, eventuelt under andre navn, og hva lærer dette oss om balansen innen faget i en sammenligning mellom nåtiden og gamle dager?

Det overordnede målet med skoleundervisningen rundt midten av forrige århundre var å skape «gagns menneskje». Dertil kom at man fra statens og samfunnets side næret et bevisst ønske om å oppøve respekt og varme hos de unge for nettopp den delen av virkeligheten som hørte heimstaden til. Ambisjonen var en rest av «prosjekt nasjonsbygging» som hadde skutt slik fart fra slutten av 1800-tallet og fremover, og som var blitt ytterligere stimulert av krigserfaringene. De små skulle bli patriotiske nordmenn, ikke bare gode mennesker i største alminnelighet.

Det er viktig å forstå at samlingen om undervisning i heimstadlære ikke var noe eksklusivt konservativt prosjekt, for også til venstre innen politikken, i alle fall innen den sentrumsnære, Arbeiderparti-dominerte venstresiden, var man nå i betydelig grad blitt nasjonalsinnede patrioter. Vi ser dette blant annet i sangene som ble sunget og bøkene som barn leste; det var ikke akkurat noe rølpeopprør mot gode borgerlig-nasjonale verdier som sosialdemokratiske barnebokforfattere, de mest kjente er vel Thorbjørn Egner og Anne Cath Vestly, trollbandt unge nordmenn med. Prosjektet var altså utpreget «transparteilich» nasjonalt. Alle (i hvert fall nesten alle) var med på dette pedagogiske løftet for nasjonen.

Selv litt senere, på 70-tallet da 68-ernes opprør mot det bestående var i full gang, holdt enkelte venstreintellektuelle fremdeles fast på det nasjonale som en generell kjerneverdi i samfunnet, kanskje særlig under innflytelse av motstanden mot EEC forut for folkeavstemningen i 1972. I nord var SV-eren og sosiologen Ottar Brox banebrytende gjennom sitt sterke fokus på at landsdelens skoleelever måtte tilegne seg relevant lokalkunnskap på alle områder, også om matnyttige vekster så vel som ulike typer velsmakende «ufesk» nordlendinger fra gammelt av ikke var vant til å spise. Han gjorde seg derigjennom til de facto talsmann for en filosofisk fundert oikofili (kjærlighet til hjemstavnen) som har satt spor etter seg, og som definitivt hadde patriotiske islett.

Et annet nordnorsk eksempel på samme tendensen var «det e hær æ høre tel»-bevegelsen blant kunstnere og andre, også denne en del av protesten mot EEC og andre typer sentralisering. Man skulle være stolt av bygda man kom fra, av landsdelen og landet, uavhengig av om man stod til venstre eller høyre innen den økonomiske politikken.

Sammenlign dette med den oikofobi (frykt eller forakt for det heimlege) som i senere år har preget intellektuelle og politiske kretser. I et helt merkelig forsøk på å løfte opp og frem folk og kulturer som beviselig ikke har lykkes særlig godt med å skape moderne, økonomisk fremstående samfunn, så har toneangivende krefter i Vesten begynt å snakke ned den egne kulturen samtidig med at man snakker opp kulturene de andre kommer fra. Tematikken er til overmål velkjent for document-lesere, så jeg skal nøye meg med bare to små eksempler, det ene klassisk, det andre blodferskt.

Da daværende integrasjonsminister, og senere leder av svenske Socialdemokraterna, Mona Sahlin i 2002 ble intervjuet av det tyrkiske ungdomsforbundet(!) om «svensker, utlendinger og sånt», smelte hun av følgende nokså typisk oikofobiske salve: «Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ”töntiga” saker.» Slike mennesker er i nyere tid blitt løftet opp til toppen av samfunnet i vårt naboland, slike meninger har vært ansett for fine, i alle fall ikke dumme og skammelige nok til at man mister sine fellesskapsfinansierte inntekter.

Men vi har da sannelig merket samme tidsånd blåse selv mellom norske fjell! Også i vårt samfunn finnes godt om fremtredende personer innen politikken, akademia og den såkalte kultureliten som med dårlig skjult uvelfølelse registrerer ethvert tilløp til frittflytende norsk patriotisme, i det minste hvis denne innebærer forsøk på å kontrastere skandinaviske særegenheter med trekk ved fjerne lands kulturer, og ganske spesielt hvis sammenligningene munner ut i stolthet over å være norsk/skandinavisk. Den relativt nylig lanserte SAS-reklamen hvis hovedbudskap var at «ingenting er egentlig skandinavisk», og heller ikke norsk, svensk eller dansk, naturligvis, føyer seg pent inn i denne selvfornektende tradisjonen. Men episoden viser samtidig at det er «håp i hangande snøre», for folket reagerte med raseri og avsky mot SAS’ antiskandinavisme og gav klart uttrykk for nettopp dét. Responsen fra luftfartsselskapet på den folkelige misnøyen var et kapittel i seg selv; den oste av selvfølt, folkefjern overlegenhet kombinert med konspirasjonstenkning (Putin gjorde det! Det var Putin som gjorde det!), men er intet vi nå skal gå nærmere inn på. 

At selveste statsminister Solberg straks etterpå valgte å stemple tusener av sinte norske patrioter som «rightwingers», garantert ingen positivt ladet betegnelse i Høyre(!)-lederens munn, var overraskende av en slik mestertaktiker. Da hun samtidig hengte seg på Reinfeldt-liberalismen ved å si at Norge ikke tilhørte noen norske statsborgere (med gamle norske røtter) mer enn dem med splitter nytt rødt pass, oppfattet hun åpenbart ikke selv dette som kontroversielt. Men document gjør det og alminnelige nordmenn gjør det; ennå anses det ikke som rosverdig å «skite i eget reir», men nettopp dét ble fru Solbergs uttalelser oppfattet som.

Selvforakt er foraktelig, syntetisk så vel som analytisk (en 5-Pfennig legges i gode, gamle Kants imaginære kopp som takk for lånet av ordet i den aktuelle betydningen), mens oikofili, altså å nære varme følelser for de nære ting og mennesker («din neste er dine nærmeste!»), for heimstaden og nasjonen, er etisk høyverdig og evolusjonært velmotivert. Vi har i vår del av verden vært gjennom en lang periode da det ble ansett som fint å invertere det verdifulle, endog gjøre svakhet til norm: Heltene skulle være antihelter (når leste du sist en norsk krimbok der hovedpersonen ikke var alkoholisert og/eller sosialt mislykket?), og man fokuserte på dårlige sider ved gode stater mens man valgte å overse den fundamentale elendighet som karakteriserte mange fremmede samfunn, religioner og land. For all del måtte vi ikke gi uttrykk for at vårt var mer verdifullt enn de andres, for i så fall var vi selvskrytende hvite europeere uten etisk takt og tone. Da heller kritisere og ødelegge vårt eget både på lokalt og nasjonalt nivå.

Slikt er – ikke forbausende, må man si – akkurat så skadelig som det lyder. Snakker man kronisk ned og latterliggjør det egne, det heimlege, det nasjonale, så følger konsekvenser. Nye generasjoner blir mentalt hjemløse, uten den trygghet som preger oppvekstmiljøer der tillit og forståelse finnes mellom mennesker som lever i et genuint fellesskap. 

River man ned veggene i eget hus, skal man ikke forbauses over at det blir trekkfullt, vått og kaldt etter en stund. I stedet bør vegger og tak bøtes, tas vare på av hendige folk med vilje og evne til å gjøre slikt. Og så skal det «bo folk i husan», mennesker som er trygge på og glade i sin bygd, sin by og sitt land.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her