Bildet: Ingenting gjør så vondt for vesteuropeere som å se bilder av de som døde etter terror. De påminner oss om en virkelighet vi forsøker å holde stangen. Vi lever på en vulkan, men etter hvert utbrudd samles vi for å synge Imagine og tenne lys. -Vi må stå sammen, heter det, selv om alle vet: Dette «sammen» er en illusjon. Foto: De drepte fra terroren i Paris 13. november 2015.

Man kan ikke forstå venstresiden, Arbeiderpartiet, valget av Macron som president og dagens kaotiske og prinsippløse Europa uten å forstå begrepet postmodernisme. Denne avløser til modernismens logikk og fakta, gjennomsyrer fortsatt universiteter, akademika, journalistikk og politikk, men strekker seg også skremmende langt inn i grunnskolen. 

Det finnes ikke rett og galt

Vitenskap og teknologi hadde et enormt oppsving på 1800-tallet, og feide til side gamle forestillinger om skjebne, usikkerhet og magi. Vitenskaplig metode viste at det fantes rett, galt, absolutter, lover, regler og matematisk sikkerhet innen medisin, astronomi, fysikk og naturfag. Det måtte naturligvis komme en protestbølge, basert på rødvin, absint, hasj og vrangvilje – og den heter postmodernismen, som man kan se kimen av tidlig på 1900-tallet, men eksploderte i 1968.

Postmodernismen hevder at verden er i en tilstand av vedvarende ufullstendighet og er konstant uløselig. Man kan rett og slett ikke si noe helt sikkert, og derfor må man ha respekt for alle synspunkter og argumenter. Det finnes mange veier til kunnskap, og mange sannheter i et faktum, og kunnskap er avhengig perspektiver, med alle dets usikkerheter, kompleksiteter og paradokser. Denne usikkerheten gjør at postmodernisme ofte er assosiert med dekonstruksjon, og inviterer til skeptiske tolkninger av alt innen kultur, litteratur, kunst, filosofi, historie, økonomi, arkitektur, fiksjon og litterær kritikk. Og der tenker jeg det gikk noen lyspærer opp for den jevne leser.

Utviklingen av postmodernistisk tenkning

Postmodernismens to grunnforestillinger er at menneskelig forståelse bare er mulig gjennom språket; og enhver forståelse vil være avhengig av sosial, historisk og kulturell kontekst. (Dette er fikse ideer som ironisk nok ikke er relativistisk for postmodernister) Eller for å si det folkelig: Svaret er avhengig av hvordan man ser det. Postmodernister er derfor ikke så opptatt av observerbare resultater, og vil heller ta utgangspunkt i tekstlige fremstillinger. Frankrike på slutten av 1960-tallet var avgjørende for utviklingen av postmodernismen i dag, og dette kan bidra til å forklare dagens utvikling og avvikling av Frankrike som fransk: Ingenting er jo sikkert, og ingenting er riktig, derfor må vi tolerere og akseptere alt. Right? Det kan også forklare hvorfor en totalitær ekstremist som Ayatollah Khomeini nøt sitt eksil nettopp i Frankrike. Se hvordan det gikk.

Postmodernismen møter naturligvis sterk motstand innen naturvitenskapen, og får matematikere til å kaste opp mens de river ut håret sitt. (Man kan jo bare høre på Tom Lehrers sang «New Math», så skjønner man hvorfor) Men likevel har postmodernismen langt på vei blitt normalperspektivet innen flere akademiske turnøvelser som kulturstudier, postkoloniale studier, kjønnsforskning og feminisme. Det tente enda flere lyspærer.

Dermed ser man også kimen til en forklaring på hvorfor feministene har omfavnet macho-religionen islam – alt er jo relativt til det vanvittige. Innen disse akademiske grenene er det utrolig praktisk at ingenting er sikkert, for det innebærer at man aldri kan komme til noen konklusjon, og dermed kan man fortsette sin tåkeleggende «forskning» til pensjonsalder på statens regning.

Postmodernismen er kulturens og sannhetens løsemiddel. 

Postmodernismen er altså kritisk til modernitetens ideologier, som troen på fremskritt, at ett livssyn er riktigere enn andre livssyn, og på kjernefamilien, demokratiet og andre institusjoner som ble ansett som selvfølgelige under moderniteten. Den oppløser ALT: Å være postmoderne innebærer at man plukker religiøse, politiske og ideologiske tanker fra mange kilder, uten å bry seg om at de passer logisk sammen. Alt er relativt, og alt kan være like riktig, uansett hvor ulogisk, ødeleggende, dumt eller kokkeliko det måtte virke. Det er nemlig likegyldig hva du tror, bare det fungerer for deg. (Hvorfor ta hensyn til andre eller fakta? Pytt) Og plutselig blir det tydeligere hvor både det flerkulturelle samfunnseksperimentet, den europeiske respekten for islam, og hvor tilsvarende mangel på stolthet over egen identitet springer ut fra. Å mene at noe er rett eller galt er rett og slett «slemt» for postmodernister. Det forklarer det meste – også hvorfor de oppfører seg så totalt irrasjonelt.

«Flerkultur» er et postmodernistisk oppløsningsprosjekt

For jordnære, nøkterne arbeidsfolk, og folk som har gått livets harde skole utenfor Disneyland, er postmodernismen det rene vissvas…og en ikke ubetydelig fare for opplysning, lovverk, demokrati, samfunn, nasjon og samhold. Og dette er ikke noe små, marginale hippiemiljøer holder på med: Selv om statens holdning offisielt er at ungdom skal oppdras til å ha visse faste verdier i livet, og at faste verdier trenger faste forestillinger å forankres i, så sniker postmodernismen seg inn i skoleverket gjennom utvanning av pensum, og respekt for fremmed overtro, og helt opp til safe-space for studenter som ikke tåler observerbare fakta. Elever lærer, at selv om norsk kultur ikke finnes, så finnes samisk kultur, (som pussig nok ikke er relativ) og kvinnefiendtlig macho-kultur fra Pakistan er like bra som alt annet.

Selv om flerkultur er en teoretisk perversitet ingen kan definere eller kvantifisere, så ønsker både Erna og Jonas av vi skal bli en del av den: Vi skal adoptere litt her og der fra hverandres kultur etter plukk-selv metoden, for ingenting kan jo defineres eller sies sikkert, og nåde den nordmann som hevder at norsk kultur er best. Dette har derimot mennesker fra dysfunksjonelle ukulturer fullstendig rett til. For oss modernister (også kjent som realister) er skolehverdagen en evig kamp mot postmodernistisk Bullshit. Man er simpelthen nødt til å lære sine egne barn forskjellen på rett og galt på daglig basis, for skolen gjør det ikke.

Dette forklarer alt det snåle som foregår i dagens Europa: 

Dette stupide tankegodset som hippietiden sementerte, forklarer hvorfor venstresiden og den europeiske eliten er desperat opptatt av å ha «respekt» for alt mulig rart av meninger og ukultur. Det forklarer:

– Hvorfor man ikke har lov til å være stolt av egen kultur og historie.

– Hvorfor feminisme kan omfavne ærbare plagg og kvinnehatende religion.

– Hvorfor Kirken og pavedømmet frivillig undergraver Jesu budskap ved å samarbeide med imamer og tillate høytlesning i kirker og katedraler av Koranens budskap, diktert av «profeten» som opphevet alt Jesus sa og sto for.

-Hvorfor Macron marsjerer demonstrativt inn til tonene fra alt annet enn Marseillaisen.

-Hvorfor svenske politikere nekter å se noe galt i manne-innvandringen fra muslimske land, selv om observerbare resultater SKRIKER det motsatte.

-Hvorfor kjønnsbetegnelser nærmer seg hatkriminalitet, fordi kjønn er et påfunn eller en misoppfattelse på tvers av alt som heter kromosomer.

-Hvorfor mange er så rotløse og egentlig ikke hører hjemme noe sted, men insisterer på at det er moderne og kult å kunne passe inn overalt og ingen steder.

-Hvorfor det ikke finnes problemer lenger, bare utfordringer.

– Hvorfor omskjæring av jenter er fryktelig galt, mens omskjæring av gutter er veldig riktig.

– Hvorfor muslimske elever får lov til å fornekte holocaust, og nekte undervisning i evolusjonslære.

– Hvorfor Russland og østblokkland fremstår som så vitale og sterke i Europa: De var skjermet fra postmodernismen av kommunistisk diktatur. (Oh the irony…)

– Hvorfor familier er i oppløsning, og hvorfor det er minst like bra å leve barnløs og enslig som å leve i en storfamilie med alt det innebærer av ansvar, omsorg og forpliktelser, slik flere av Europas ledere gjør.

– Og hvorfor Jens og Erna mener at «alle kulturer er like», og at «alle vil det samme» på tvers av alle observerbare resultater.

Fyll inn flere eksempler selv. Alt er jo like bra, ikke sant? Ingenting er riktig, og ingenting er feil. For oss voksne folk med kulturtilhørighet og kalkulator er det det reneste tullprat, men postmodernister mener at dialog er veien til fremtid og fakta. Det som sies er viktigere enn det som skjer. Ring a dialogue-bell? Alt dette tankegodset fikk utvikle seg jevnt og trutt fra 68 og fremover, og gjorde ikke all verdens skade. Men nå står plutselig det postmodernistiske samfunnet vårt til knes i noe som er både anti-modernistisk, anti-postmodernistisk, anti-relativt og anti-demokratisk: Islam.

Muslimer vet hva som er riktig og galt.

Muslimer er stolte. De skammer seg ikke det minste over egen kolonitid, ekspansjonskriger eller slavehandel siden 600-tallet. De har ingen relativisme, ingen postmodernisme å ta hensyn til (Vel, deres syn på «den perfekte» profeten er 100% relativisert, så man skal unngå dødsstraffen som rammer de som kritiserer ham) De har heller ingen betenkeligheter med å forsyne seg av andres velferd, frihet eller territorium. Selv om islams historie er spekket med 1400 år med vold, overgrep, krig, okkupasjon, slaveri, tortur, fangeleire, kvinnehat, undertrykkelse og totalitære despoter som går Europa en høy gang, later muslimer som ingenting, og står stolt og støtt på sin kultur, religion og egen suverenitet. Ikke fnugg av arvesynd å spore der. Og foreløpig har det vært lite bibellesing i Saudi-Arabias moskeer.

Muslims overflow outside into the courtyard for Friday prayers at a former fire brigade in Paris September 16, 2011. A French ban on street prayers came into force on Friday, driving thousands of Muslims worshippers to makeshift prayer sites around the country. REUTERS/Charles Platiau/Scanpix 

Bønn utendørs er en effektiv maktdemonstrasjon som skremmer franskmenn. Myndighetene forbød praksisen. Når Emmanuel Macron lover høyere takhøyde for islam, vil det bli «mer islam».  

Selv om det islamske samfunnsfundamentet er gjennomsyret av hat mot opposisjon, jøder, kristne, vantro og kjettere, så blunker ikke muslimer når de møter europeisk selvforakt og skam over egen religiøse og politiske historie. Tvert om: Muslimer er stolte av islam og islams historie, enten de kjenner til den, eller bare kjenner til propagandaversjonen. Og de som virkelig er opptatt av tro,  viker sjelden en tomme i troen på Muhammed, Koranen, Allah, sharialov og verdensdominans som skal lede til islams høyst spesielle form for fred, med muslimer som herrefolk, og alle de andre som annenrangs skattebetalere. Islam har ikke et fnugg av postmodernisme, selvkontroll, objektivitet eller selvkritikk i seg. Islam er ikke bygget på relativisme, ydmykhet, dialog, raushet, fornuft, likestilling, vitenskap og humanistiske idealer, og ønsker ikke flerkultur, mangfold eller inkludering slik Europa kaver etter. Islam er bygget på 100 % visshet. I den grad at det er dødsstraff for å forlate denne sirkelen av visshet. Islam er så bombesikker på seg selv at den ønsker bare en ting: Mer islam.

Alltid litt mer islam.

Det blir aldri for mye islam, selv for såkalt «moderate» muslimer.

Mer islam er alltid bra. Og det virker. Du ser rundt deg hvordan det virker.

Vi vil ingenting. 

Det postmodernistiske Europa vil bare ha forandring. Vil bare være rause. Hjelpe og dele, uten grenser, begrensing eller magemål, og uten å spørre hvem og hva det hjelper, hva det koster, og hvem som til slutt får svi og ta regningen. Alt er jo relativt, også budsjett og matematikk, ikke sant? Vi har ingenting å by på, foruten penger. I følge flerkulturistene har vi ingen kultur, ingen grenser, ingen nasjon, intet samhold, ingen formål og ingen svar – og historien vår er bare å skamme seg over.

Vi er i støpeskjeen og har bare cash og forandring å by på, mens vi hater oss selv for kolonitiden, slavetiden og verdenskrigen som vi kollektivt har ansvar for…med tilbakevirkende kraft! (Atte hvafforno?!) Vi er bare mudder. Vi er de hvite som alle hater, og det hater vi oss selv for, men selv det er i forandring: Alle bør finne seg en fra utlandet, så vi blander oss og forandrer oss, og blir til noe nytt og bedre. Utrydd de hvite, så blir verden bra. Ingenting er jo verd å ta vare på. Alle som er imot det prosjektet er absolutte rasister, sier ekstremistene.

Hvem pokker ønsker å være flerkulturell Europeer?

Siden Europa har så lite å by på (foruten det materielle som snart tar slutt), er det ikke rart at mange muslimer vender Europa ryggen. Det er fristende å ta pengene og heller gå til nærmeste moske, hvor man finner samhold, tro, sikkerhet, visshet, formål, og alle svar man noengang vil trenge – alt pakket inn i en slags Hakkespettbok fra oldtiden, som er den eneste boken du noengang trenger å lese. Alle svarene står der: Den forteller hvem du er, hva du er, hvorfor du er, hvorfor ting skjer, og hva som til slutt vil skje med deg. Den gir deg hele din livsoppgave, fra start til mål, med 70 jomfruer i 1. premie hvis du har kjempet og dør for Allah. (Akkurat hva kvinner får er litt mer ullent) Så klart muslimer vil ha mer islam. Den er SANN. Og Europas usikkerhet bare bygger opp under denne sannheten. Er det rart søkende og rotløse europeere konverterer til Islam? Det fremstår jo som det enste faste holdepunktet i Europa snart.

Nei takk, vi muslimer vil ikke bli som dere

Vår naive elite, venstresiden og flerkuturistene tror muslimer som kommer hit, vil være med på det postmodernistiske prosjektet. At de er like relativistiske som dem selv. De tror alle krigføre menn som fosser ut av fergene over Middelhavet, ønsker å bli en del av det store «vi» som man desperat forsøker å presse inn i virkeligheten, gjennom multikulti-propagandaens brutale hydraulikk. Det er uforståelig hvor de får denne tanken fra:

De fleste fra Afrika er stolte av sin kultur, slik det er naturlig for mennesker å være. Og muslimer er hverken flerkulturelle, usikre, postmodernistiske eller relative. De er muslimer. De vil ikke være mørkhudede europeere som deler Europas kultur eller bastarden «flerkultur». Sånn som Europa fremstår og utvikler seg, kan jeg godt forstå dem: Det stolte Europa har blitt en livstrett, gammel dame som har sluttet å spise: Orker ikke mer. Alt kan være det samme. Europa har blitt så verdiløst og skammelig, at selv enhver analfabet fra ørkenen kan tilføre noe verdifullt.

Så tomt er det her.

Jaguaren angriper skilpadden. 

Mens Europa kaver som en skilpadde på ryggen, sniker islam seg frem som en jaguar med los. Jaguaren er et rovdyr med visshet, trygghet og total forståelse for hva den er, hvorfor den er det, og hvilket formål den har. Den trenger ikke bruke en hjernecelle på å være selvopptatt eller fine veien og lyset, og kan heller bruke alle sine ressurser på å oppnå det den vil. Skilpadden derimot ligger på ryggen og tenker «hvorfor, hvorfor, hvorfor?», Den klarer ikke se, godta eller forstå hva som foregår. Det er sørgelig (og ikke ubetydelig patetisk) å se verdens tidligere så vitale kontinent kave sånn, og det burde fremprovosere en viss sympati. Men det gjør det ikke. Islam synes ikke det minste synd på Europa. Det virker som et lett bytte, og det er alt som betyr noe. Den 1400 år gamle pålegget fra Allah, er i ferd med å lykkes.

La meg tilstå noe:  

Jeg identifiserer meg mer med mennene i Det muslimske Brorskapet enn Angela Merkel. Jeg forstår Børre Knutsen og Ludvig Nessa bedre enn biskop Kvarme. Jeg tilbringer heller en uke med Bandidos enn en dag med Jonas Gahr-Støre, for jeg er nemlig en mann med stolthet, verdier, normer, kultur, tilhørighet, røtter, ansvar, prinsipper og absolutter. Jeg mener noe er rett og noe annet er galt, og jeg skjemmes ikke for å si det eller argumentere for det. Er du uenig? So what?

Gjennom dette forstår jeg også hvordan og hvorfor Det Muslimske Brorskapet og imamer har krystallklarhet på hvem de er, hva de vil, og hvor de skal, mens de smiler i skjegget og tenker «dette er jo som å skyte fisk i ei tønne». Gjennom dette forstår jeg også at Europa like godt kunne malt en diger blink midt på brystet og skrevet «skyt meg» i panna. Ingenting av dette forstår Merkel, Kvarme og Støre – for de har ingen stolthet og ære igjen.

Alt som er verdifullt er erstattet av verdiløs «godhet» drevet av dumskap og narsissisme. Europa har vært på toppen, men er i oppløsning gjennom EU og euroen som var ment å samle, men bare undergraver alt og alle. Men hva annet har franske velgere å klamre seg til? ,Likevel er klamringen til Macron desperat: Hva hjelper det å ha vært på toppen når man velger ledere uten stolthet, ære, identitet og klokskap, og befolkningen læres opp til å aktivt ikke forstå det observerbart opplagte, samtidig som de skal hate sin historie, sin arv og sin kultur? Gud hjelpe oss alle.

Forvirring, feighet og rotløshet har blitt en dyd. 

Det faktum at det er muslimene selv som vender ryggen til det vestlige, fordi det er uislamsk – og selv velger utenforskapet, fordi de heller vil ha innenforskap med sin egen krets, klan, menighet og umma, går rett over hodet på både elite, muslimer og progressive. Dette utenforskapet er ikke vår skyld: Segregering er muslimenes egen feil. Islam forlanger det, og driver dem til det. I tillegg er det helt naturlig menneskelig adferd. Vi er sånn alle sammen – ikke minst venstresidens flerkulturelle aktivister, som rabiat går til angrep på alle som ikke er som dem. Ikke mye diversitet, raushet og inkludering å spore i det ekkokammeret.

For å unngå sannheten betaler Europeiske land bidrag, forskningsmidler og pressestøtte til alle som aktivt kan relativisere og tåkelegge det åpenbare og dokumenterbare. Det er nemlig viktigere å forsvare den postmodernistiske drømmen fra Disneyland enn å se fakta i hvitøyet: Mennesker, kulturer og religioner er slett ikke like, og de vil slett ikke det samme som oss.

Dialog kan ikke løse dette. Bare stolthet og visshet om forskjellen på rett og galt kan redde Europa. Det innebærer også bastant å avvise noe og noen.

Denne artikkelen hører sammen med:

Venstresidens ideologiske dødsdans