Kultur

Den russiske revolusjonen fikk jeg inn med morsmelken, skjønt det var faderen som sto for indoktrineringen. For ham var Sovjetunionen det forjettede land, der revolusjonshelten Vladimir IIjitsj Lenin hadde kvittet seg med tsaren, adelen og kirkemakten. Han mente at kommunismen var frihetens ideologi, noe jeg først ville skjønne når jeg leste Marx, Engels, Lenin og Stalin. Den gang var det for meg nødvendig barnelærdom, i dag ville det vel vært barnemishandling.

Hvert år den 7. november blir jeg minnet om den russiske revolusjonen og min for lengst avdøde, men politisk hjernevaskede far. Så også om mine kontrarevolusjonære utfall mot opphavet i tenårene. Det gikk bra, for oss begge. Han ble mindre troende, og jeg ble ideologisk kurert. Men kunnskapene sitter der, særlig om Lenins politiske metoder og strategier fra 1917 og frem til hans død i 1924. I den korte perioden la han premissene for kommuniststatens totalitære hegemoni og partiets sentrale rolle på alle områder i samfunnet, ikke minst på kunstfeltet.

Lenin var her den store politiske strategen, både teoretisk og praktisk. Han hadde en velutviklet nese for hvordan folket skulle styres og makten forsterkes. I det perspektiv var selvsagt alle politiske områder viktige. Nå trengtes det en ny organisatorisk struktur tilpasset den kommunistiske utopi, det vil si proletariatets diktatur. Og samtidig måtte det utvikles kontrollsystemer og etableres overvåkingsinstanser som kunne påse at folket beveget seg i riktig retning. På det punkt finslipte Lenin det ideologiske innholdet slik at det kunne anvendes i enhver tilspisset konflikt.

Viktor Sjatalin (1926-2003): Lenin taler på Den røde plass (1959)

Lenin var alltid løsningsorientert, oppsto det politisk uenighet, så var det bare å kverke opposisjonen. Den metoden overtok Stalin, for ham var det aldri andre løsninger enn tortur og drap. Det var stalinismens politikk i et nøtteskall. Han var den store slakteren, mens Lenin forvandlet og perfeksjonerte de ideologiske retningslinjene for det kommunistiske samfunnet. Hovedperspektivet var ensretting og hjernevask, basert på et omfattende propagandaapparat som skjønnmalte statsmakten og feilinformerte befolkningen.

Det begynte så smått allerede i 1918 med indoktrinering og sensur. Den etterrevolusjonære tiden var svært uoversiktlig, og borgerkrigen fra 1918 til 1922 med sterke partimotsetninger, gjorde ikke situasjonen bedre. Men Lenin var en dreven og kompromissløs taktiker som klarte å holde styr på egne partifeller og utmanøvrere motstandere. Han fikk også plassert sine egne i CEKA, det hemmelige politiet, etter hvert også full kontroll over etaten, slik at det stadig voksende systemet med informanter og angivere kunne gi partiledelsen et nødvendig, om ikke tilstrekkelig grunnlag for arrestasjoner og politiske elimineringer.

Vi ser det tydelig på kulturpolitikkens område, og særlig blant de revolusjonære kunstnerne. De var meget aktive i den kulturpolitiske diskusjonen, både før, under og etter revolusjonen. Det lå i den moderne kunstens vesen med konstant opprør og rasering av alle tradisjoner. Ja, revolusjonen var et permanent prosjekt, ikke en fase man ble ferdig med. Kunstnerne så på seg selv som den revolusjonære fortroppen og mente at det de skapte alltid var anti-tsaristisk, antiborgerlig og på parti med fremtiden. Derfor ble også strømninger som konstruktivisme, suprematisme og ulike varianter av nonfigurativ kunst omtalt som futurisme. Fremtidens kunst var revolusjonær.

Det varte ikke lenge før Lenin og bolsjevikpartiet fant de futuristiske kunstformene lite egnet til revolusjonær inspirasjon og ideologisk opplæring. Folket trengte noe de kunne forstå og leve seg inn i, ikke formalistiske eksperimenter. Allerede i 1919 ga han kunstnerne en klar advarsel om å endre kurs. Han var lei av de hissige kranglene i bladet «Kunst der Kommune» hvor den revolusjonære avantgarden prøvde å valse ned de mer moderate og partitro kunstnerne. Lenin hadde mer sans for de sistnevnte som var innstilt på å følge opp direktivene om en ideologisk stueren kunst. Det vil si kommunistpartiets propagandavisjoner.

I løpet av sommeren 1921 kommer sensuren og en melding om at den gjenstandsløse kunsten og de konstruktivistiske «laboratorieeksperimentene» ikke lenger er ønsket av partiet. Lenin trekker her i trådene og gjør kort prosess i 1923, nærmere bestemt 9. februar da SOWNARKOM bekjentgjør at det er besluttet å innføre full sensur. Lenin dør i 1924, men det tok naturligvis noen år før den kontroversielle avantgarden var rensket ut, enkelte av dem tilpasset seg, mens andre forlot hjemlandet.

Etter at Josef Stalin overtar makten blir den sosialistiske realismen proklamert som Sovjetunionens offisielle kunstform. Det skjer i 1932 kort tid etter at det ble arrangert en stor kunstmønstring i Leningrad under tittelen «Kunstnere i Sovjetsamveldet gjennom 15 år». Utstillingen ble kuratert av kunsthistorikeren og kritikeren Nicolai Punin, den fremste forkjemperen for datidens modernistiske strømninger i Russland. Her var de fleste revolusjonære og ikke-revolusjonære kunstnerne med. Malevitsj, med sine suprematistiske verker, fikk endog et eget rom.
Men dette ble for mye for Stalin. Punin ble arrestert og anklaget for anti-sovjetiske aktiviteter. Etter påtrykk fra innflytelsesrike venner ble han allikevel sluppet ut, men senere igjen arrestert, i to omganger, for tilslutt å bli sendt til Gulag i 1949 der han endte sitt liv. Nicolai Punin var et kulturelt kraftfelt både før, under og i årene etter revolusjonen, men han var ingen troende kommunist. På en måte var han altfor vestlig orientert, ikke bare i forhold til avantgarden, men også dypt fortrolig med den førmoderne kunsthistorien i Europa. På det feltet var han en populær foreleser, og samtidig en innforstått kritiker av de mange moderne kunststrømningene i hjemlandet.


Konstantin Juon (1875-1958): Ungdom fra Ligatsjevo i nærheten av Moskva (1926)

I den russiske revolusjonsprosessen ser vi tydelig hvordan avantgardekunsten gradvis mister, eller blir fratatt, sin forankring i politikken. Hverken Lenin eller kommunistpartiet ønsket at avantgarden skulle fylle massene med meningsløs kunst. Partiledelsen ville ha et kunstuttrykk og en estetikk som kunne bekrefte kommunismens fremgang og fortreffeligheter. I korthet ville de ha politisk propaganda og ikke kunstneriske eksperimenter uten folkelig appell. Og siden det var partiet og politikken som bestemte ble avantgardekunsten i Sovjetunionen politisk nøytralisert og utestengt fra all innflytelse. Enkelte kunstnere tilpasset seg, andre ble deportert og en del forlot hjemlandet.

I de vestlige demokratier derimot var avantgardekunsten fortsatt kunstpolitisk potent. Her hadde de fritt spillerom til å revolusjonere kunsten, bryte den ned. og provosere samfunnet. Bortsett fra under nazitiden kunne avantgarden helt skadefritt utradere fortidens kunstneriske verdier og estetiske idealer. Kunstrevolusjonen gikk egentlig baklengs, for avantgarden kunne ikke skape noe nytt før fortidens tradisjoner var utryddet. Først da var kunstnerne frie og kunne skape en ny fremtid på egne nullstilte premisser.

Horia Damian (1922-2012): Selvportrett (2009)

Dette er den vestlige kunstpolitikken i et nøtteskall, for ikke å si ekkokammer. Hvilket innebar at kunsten ble mer og mer isolert fra samfunnet for øvrig. På en måte har den kunstneriske avantgarden revolusjonert seg selv til den totale isolasjon. Etter at alle rosenrøde utopier gikk fløyten har kunsten heller ikke noe fremtidig mål å sikte seg inn mot. Når så både kunstens fortid og fremtid har forduftet gjenstår bare anti-estetikken og terroren. Den toneangivende kunsten er derfor ikke lenger opptatt av det skjønne, men av det heslige.

Til tros for at samtidskunsten konstant påberoper seg politisk engasjement, er det vanskelig å se at den har noen innflytelse i det sosiale rom, eller på samfunnsutviklingen. Kunsten har ikke lenger noe å opponere mot, annet enn å forlange mer penger av staten og så fordele dem til venner og bekjente. Den modernistiske kunstrevolusjonen er over. I Sovjetunionen ble den suget opp i statsapparatet, politisk nøytralisert og ellers utslettet. Kommuniststyrets metode var å kastrere kunstnerne faglig, mens her hjemme har de kastrert seg selv.

Etterskrift:
Ved Tate Modern i London vises det nå en utstilling, «Red Star over Russia» som inneholder fotografier og plakater av kjente russiske kunstnere. Tidligere i år arrangerte The Royal Academy i London en stor mønstring under tittelen «Revolution: Russian Art 1917 – 1932». Vi skal merke oss årsangivelsen, som refererer til den tidligere nevnte utstillingen i Leningrad i 1932, kuratert av Nicolai Punin. The Royal Academy har prøvd å gjenskape den opprinnelige utstillingen og hentet inn et betydelig antall verker fra museer og samlinger. Trolig for å vise hvilke kreative impulser som ble knust av kommunistmakten