USAs utenriksminister Antony Blinken og forsvarsminister Lloyd Austin møter pressen i Polen nær grensen til Ukraina etter sitt besøk i Kyiv den 25. april 2022. Foto: Alex Brandon / Pool via AP / NTB.

Lloyd Austin mørknet i blikk og stemme da han på direkte spørsmål fra en journalist formulerte USAs nye mål i Ukraina.

«Vi ønsker å se Russland så sterkt svekket at landet ikke kan gjenta de tingene det har gjort under invasjonen.»

Pentagons ellers umælende general hadde åpenbart vært gjennom en intellektuell kraftprøve og håpet trolig at hans sivile sidemann på podiet, Antony Blinken, skulle kaste hjelm og skuddsikker vest og storme til unnsetning. Men Bidens selvbevisste og såpeglatte utenriksminister var en av Washingtons ultimate insidere. Han visste alt om rep og fallhøyder.

«Yeah», sa han. «Jeg har ingenting å tilføye. Jeg synes forsvarsministeren uttrykte seg meget klart.»

Handel i århundrer

Austin og Bidens replikkveksling under pressekonferansen etter påskebesøket i Kiev fikk meg av uransakelige grunner til å tenke på min bestefar, Ribe Jacobsen, som i 1929 døde av hjerteslag under arbeid med fisk på havnen i min hjemby Hammerfest.

Pomorene var sjøfolk og tradere, og demonstrerer på dette bildet fra midten av 1890-årene hvordan en klassisk russelodje skal håndteres. Lodjene tilsvarte de norske jektene, som sto for mesteparten av transporten langs kysten. Et sikkert vårtegn i århundrer var lodjenes ankomst i min hjemby Hammerfest, søkklastet med mel og andre varer, som ble byttehandlet mot fisk. Foto: Yakov Leuzinger / Public Domain.

Dødsfallet var et hardt slag for min egen far, Alf Ribe Jacobsen, som sammen med Ribe siden guttedagene før første verdenskrig hadde byttet saltfisk og mel med Russlands pomorer og fullkomment behersket moja-på-tvoja-språket; et pidgin-russisk som gjorde det mulig å kommunisere med de handelsreisende fra Arkhangelsk og kornbygdene langs den mektige elven Dvina.

«Ta på dæ kartankan», sa han et halvt århundre senere, og pekte på russestøvlene av filt som holdt tærne varme selv om nordavinden hylte som en woke-fanatiker utestengt fra Twitter, snøfokket kjentes som jernfilspon og kvikksølvet skalv i bunnen av termometeret.

Hammerfest slik byen så ut før første verdenskrig, myldrende av liv på havnen. Enkelte løkkupler på penere hjem vitnet om russisk samhandel gjennom lange tider. Foto: Hammerfest historielag. Gave fra Kari Hagen.

Bolsjevikenes jernteppe

Med bolsjevikenes revolusjon i 1917 ble pomorhandelen innstilt. Det gamle Russland ble til den nye Unionen av sovjet-republikker, som i henhold til marxismens teser skulle bli arbeiderklassens paradis. I stedet ble landet omgjort til en isolert straffekoloni med sult, fattigdom og korrupsjon. Millioner av kommunistregimets motstandere ble forfulgt, sendt til Gulag eller myrdet av det hemmelige politi. Revolusjonen skapte et jordisk helvete, ikke et paradis.

I Hammerfest måtte far og sønn Ribe Jacobsen omstille virksomheten og livnære seg som bryggearbeidere.

Da det nøytrale Sverige av Keiser-Tyskland i 1916 ble tvunget til å sperre Øresund, mistet Tsar-Russland forsyningslinjen vestfra gjennom Østersjøen. Damperne med våpen, proviant og andre forsyninger måtte ta den lange veien gjennom Barentshavet til den nye havnebyen Murmansk, som var under bygging. De tyske ubåtene fulgte etter og senket 60-70 handelsskip mellom Nordkapp og Vardø. Første verdenskrig hadde nådd Arktis. Bildet er tatt fra broen på en tysk ubåt som torpederer lastebåten «Knut Hilde» i 1916. Foto: Erling Skjolds arkiv.

Da Ribe ti år senere plutselig falt om og døde i skøyta som de fortsatt eide, måtte min far, 22 år gammel, overta det økonomiske ansvaret for moren og sine fire søstre. Han var en drømmer og dandy, belest og intellektuelt begavet, og jeg elsket ham meget høyt. Nå la han bort alle tanker om videre skolegang og konsentrerte seg om å skaffe penger til familien.

Fra krig til krig

Russerne, som før hadde gitt familien et levebrød, så han ikke igjen før etter Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen sommeren 1941. Et par hundre forkomne krigsfanger fra Den røde hær ble plassert i en ussel leir i byens utkant. De ble like etter fulgt av 150 ukrainske kvinnelige tvangsarbeidere som var blitt pågrepet i Dnjepropetrovsk og transportert til Hammerfest for å drive byens nye tyske filetfabrikk – et fryseri der også min far ble satt i arbeid. Millionbyen er i dag kjent som Dnipro og ligger strategisk plassert ved elven Dnjepr omtrent midt i landet. Til tross for sporadiske missilangrep av Putins russiske tropper er byen fortsatt et knutepunkt for sivile og militære som beveger seg mellom ulike deler av det krigsherjede landet.

«Vi var ikke frie; vi var tvangsarbeidere», fortalte Anny Evensen, som 17 år gammel var med på transporten fra Ukrainas sletter til verdens nordligste by og siden ble igjen i Norge. «Sammenlignet med hvordan tyskerne behandlet vanlige russiske krigsfanger, hadde vi et forholdsvis mildt regime. Vi ble ikke slått eller mishandlet, men tyske vakter med hunder patruljerte leirområdet. Det var portforbud fra klokken 19 om vinteren og klokken 22 om sommeren. Arbeidet var hardt og ensformig. Maten var dårlig: suppe og brød. Men vi stjal fisk, som vi tilberedte på rommene, og klarte oss bra.»

Den mest berømte av alle østarbeidere, veiingeniør Vladimir Kozlov fra Leningrad, ble tatt til fange av tyskerne under det store omringningsslaget ved Uman i Ukraina sommeren 1941. Han oppga det falske navnet Lavrov og sa han var ukrainsk borger, noe som gjorde at han sammen med 800 andre ukrainere ble tvangssendt til det enorme fryseriet tyskerne bygde i Bodø. Der traff han sykepleieren Gunvor Haavik, som i 1944 ble Kozlovs elsker og hjalp ham til å flykte over grensen til Sverige. Da hun som nyansatt UD-sekretær etter krigen dro til Sovjetunionen for å finne Kozlov igjen, ble hun rekruttert som Sovjet-spion. Bilde fra min bok «Iskyss».

Det traumatiske vendepunktet kom høsten 1944. Den tyske armeen trakk seg tilbake til nye stillinger i Lyngen i Nord-Troms. Den brente jords taktikk ble uten skånsel tatt i bruk. Befolkningen ble tvangsevakuert, og store deler av Finnmark og Nord-Troms rasert i en orgie av ødeleggelser. De russiske fangene og de ukrainske tvangsarbeiderne ble sendt sørover til en uviss skjebne.

Bydelen Fuglenes i Hammerfest går opp i flammer, trolig senhøstes 1944. Min families hjem ble totalødelagt, og står i brann et eller annet sted like bak hospitalskipets akterende. Vår familie fikk kun med seg en liten koffert. Alt annet ble flammenes rov: innbo, fotografier, brev og private opptegnelser. Hele vår historie forsvant. Jeg, som er født i 1950, har verken sett bilder av bestefar Ribe eller huset han hadde bygd etter århundreskiftet. Foto fra forfatterens arkiv.

Hat og avsky

Denne omveien bringer meg tilbake til Austin og Blinken, som under reisen til Kiev nylig så andre byer ligge i ruiner og uvilkårlig må ha latt seg påvirke da USAs nye politikk ble formulert: «Vi ønsker å se Russland så sterkt svekket at landet ikke kan gjenta de tingene det har gjort under invasjonen.»

Det er naturligvis ikke det minste underlig at Putins brutale overfall på Ukraina og overgrep mot kvinner og barn har utløst hat og avsky hos alle som har anstendigheten og medmenneskeligheten i behold, noe som er velkjent fra vår egen krigshistorie.

«Admiralen var beinhard og gikk inn for kastrering av alle naziledere etter krigen», skrev for eksempel Royal Navys ledende jagerskipper Philip Vian etter et møte i England i 1941 med Norges kommanderende admiral, Henry Diesen. Før det tyske overfallet 9. april 1940 hadde Diesen vært like passiv som Austin og Blinken var i månedene før russerne angrep Kharkov og Kiev 82 år senere. Til gjengjeld ble ordbruken stadig hardere. «Da omfanget av de tyske grusomhetene ble kjent, utvidet han målgruppen til å omfatte hele befolkningen, kvinnene inkludert.»

Svekke militæret og økonomien

Forsvarsminister Austins formuleringer er mer uklare og gir oss et tolkningsproblem. Hvis det politiske målet nå er «å svekke Russland så sterkt» at regimet i Kreml ikke – eventuelt aldri – kan gjennomføre en ny invasjon, må det bety at landets militærmakt og den tilhørende økonomiske og industrielle basen skal forringes til et nivå vi ikke har sett siden Stalins femårsplaner ble lansert i slutten av 1920-årene.

Nå blir det pryl! Sentralmaktene Tyskland (t.v.) og Østerrike-Ungarn stående. På bakken Ententens Frankrike, Russland og England. Propagandaplakat fra det habsburgske keiserdømmet Østerrike-Ungarn i 1914, da første verdenskrig brøt ut.

Språkbruken er ikke så krass som da general Curtis LeMay i US Air Force i 1960-årene ville bombe Nord-Vietnam «back to the Stone Age», men konnotasjonen er umiskjennelig. Det bringer oss direkte til de to vanskeligste og mest opprivende diskusjonene av en lignende karakter i det 20. århundret: oppgjøret med Keiser-Tyskland og landets forbundsfeller etter første verdenskrig og Nazi-Tyskland etter annen verdenskrig.

En katastrofal krig

Første verdenskrig 1914–18 var på alle måter en humanitær, politisk og økonomisk katastrofe. Henimot 20 millioner mennesker ble drept, og Europas gamle orden ble revet i stykker for alltid. Blodbadet i skyttergravene utløste en revolusjonær bølge som etterlot tre keiserdømmer på historiens skraphaug: det tyske (Hohenzollern), det østerriksk-ungarske (Habsburg) og det russiske tsarriket (Romanov).

Fredstraktaten, som i juni 1919 ble undertegnet i Versailles, gjorde Tyskland til aggressor og påla landet en serie strenge sanksjoner og forpliktelser som stadig er gjenstand for heftig debatt. Den nye republikken Tyskland mistet koloniene og deler av landmassen og ble pålagt å betale en krigserstatning i gull og råvarer som i dag tilsvarer 450 milliarder dollar. Sett fra nabolandenes side var det like viktig at de militante prøysserne ble tvunget til å gjennomføre en drastisk nedrustning. Våpenindustrien ble delvis avviklet. Intet luftvåpen og ingen ubåter ble tillatt. Kun en liten marine og en hær som ikke skulle overstige 100.000 mann kunne beholdes.

Tysklands nye kansler Adolf Hitler hilser på rikspresident Paul von Hindenburg i Potsdam våren 1933. Foto: Bundesarchiv, Bild 183-S38324 / Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0 de).

I en omstridt pamflett ble Versailles-traktaten siden, av den berømte britiske økonomen John Maynard Keynes, omtalt som «en kartagensk fred». Uttrykket refererte til romernes brutale undertrykking av Kartago etter punerkrigene, og er blitt stående som en betegnelse på særlig harde vilkår som en seierherre påfører taperen av en krig.

Mange var og er uenige med Keynes, men Versailles-fredens politiske følger ble tragiske og dramatiske. Hver økonomisk krise i mellomkrigstiden syntes å bli avløst av en ny – med hyperinflasjon, massearbeidsløshet, sosial uro og nød. Etter bolsjevikenes revolusjon i Russland var kommunismen i vekst, og den politiske konfrontasjonen mellom fløyene var brutal og blodig. Hitler og hans følgesvenner utnyttet myten om at Tyskland var ubeseiret og ble tvunget til fred i 1918 som en følge av forræderi – dolkestøtlegenden – og gjorde hans nazistiske sekt til et masseparti som søkte revansje. Etter maktovertakelsen i 1933 var det i realiteten kun et spørsmål om tid før en ny krig brøt løs.

Brandenburger Tor i sentrum av et Berlin i ruiner 1945. Foto: Bundesarchiv, B 145 Bild-P054320 / Weinrother, Carl / CC-BY-SA 3.0.

«Unconditional surrender»

Oppgjøret med Nazi-Tyskland ble like konfliktfylt som Versailles-forhandlingene 26 år tidligere. Allerede i januar 1943 hadde Roosevelt og Churchill formulert utvetydige krigsmål: total seier og betingelsesløs kapitulasjon.

Da de vestlige krigslederne tjue måneder senere møttes i Quebec, var det åpenbart at krigsmålene var innen rekkevidde. Nazi-Tysklands økonomi var nær et sammenbrudd. Storbyene lå i ruiner, og restene av Wehrmacht var fanget i en knipetang mellom Den røde hær i øst og Eisenhowers armeer i vest. Den 13. september 1944 ble den første versjonen av en mer detaljert plan presentert, ført i pennen av finansminister Henry Morgenthau, med støtte av økonomen Harry Dexter White, som var en av Stalins høyest plasserte agenter i Roosevelts administrasjon.

«Morgenthau beskrev et av de mest radikale og ødeleggende forslag som var produsert av en demokratisk stat i det 20. århundret», skrev den eminente Laurence Rees i boken World War Two: Behind Closed Doors. Jeg var som sjef for NRK Brennpunkt blitt kjent med Rees da han ledet BBC Timewatch, og visste at han sjelden brukte for sterke ord. «Ikke bare skulle Tyskland splittes i to stater. Nei, hele landets industrielle kapasitet skulle ødelegges – et forslag som i økonomiske termer lignet en amerikansk generals senere ønske om å bombe Nord-Vietnam tilbake til steinalderen.»

Churchill og Roosevelt (iført hatter) på Octagon-konferansen i Quebec i september 1944 sammen med sine stabssjefer. På konferansen ble det besluttet å destruere Tysklands industrielle base og evne til å føre krig, og omgjøre landet til en pastoral idyll. Foto: US National Archives / Public Domain.

Churchill var indignert og rasende og kalte Morgenthau-planen «unaturlig, ukristelig og unødvendig.» Han påpekte at det fantes bånd mellom arbeidsfolk i alle land. «Jeg er helt for at Tyskland skal nedrustes, men vi bør ikke nekte befolkningen et anstendig liv.»

To dager senere demonstrerte Chuchill politikkens iboende hykleri og pragmatiske kynisme. Han skiftet standpunkt 180 grader da Roosevelt ga Storbritannia en ny lånegaranti på nesten sju milliarder dollar, og ga personlig Morgenthau-planen den endelige utformingen: «Programmet, som tar sikte på å eliminere krigsindustrien i Ruhr og Saar, har som fremtidig mål å forandre Tyskland til et grønt og idyllisk jordbruksland.»

Da planen litt senere ble offentligjort, utløste den skarpe protester, spesielt i USA. Goebbels’ propagandamaskin benyttet umiddelbart sjansen: «I de siste dagene har vi fått kjennskap til fiendens tenkning. En plan, som er foreslått av jøden Morgenthau, vil frarøve 80 millioner tyskere all industri og omgjøre landet til en primitiv potetåker.»

Et ekko av fortiden

Det er selvsagt stor forskjell på Nazi-Tyskland og annen verdenskrig i 1945, og Putins Russland og overfallet på Ukraina i 2022.

Men forsvarsminister Austins og utenriksminister Blinkens ord lyder som et fjernt ekko av holdningene som kom til uttrykk både etter første og annen verdenskrig. Aggressoren Tyskland skulle nedrustes og fratas evnen til å føre nye kriger. Det måtte nødvendigvis skje gjennom en nedbygging av landets industri, med fatale følger for folks levestandard, først og fremst i Tyskland, men også hos nære handelspartnere.

Den politiske, økonomiske og sosiale utviklingen etter 1919 skapte nød, fattigdom og kaos i store deler av verden, og ødela ethvert håp om varig fred. Etter Hitlers valgseier og maktovertakelse i 1932/33 ble Versailles-traktatens bånd kuttet og en massiv gjenopprustning iverksatt. Høsten 1939 gikk Nazi-Tyskland på nytt til angrep. En ny verdenskrig var i gang som skulle koste nærmere 50 millioner liv og enorme materielle ødeleggelser.

Tross dystre spådommer ble ikke tiden etter 1945 en repetisjon av tiden etter 1919. Verden unngikk en global økonomisk krise, og Marshall-hjelpen la fundamentet for vekst og fremgang i Vest-Europa. Til gjengjeld fremsto Stalin og sovjetkommunismen som en stadig mer akutt trussel mot frihet og folkestyre, noe som endret tenkningen rundt det beseirede Tyskland fullstendig. Den omstridte Morgenthau-planen ble diskret lagt bort. I 1949 ble den føderale republikken Vest-Tyskland etablert, og fra 1955 gjort til medlem av NATO. I mellomtiden hadde fengselsportene åpnet seg for tusenvis av dømte naziforbrytere, som ble benådet og trådte inn i forsvaret, etterretningstjenesten og statsbyråkratiet. Alle forblommede og moraliserende tanker fra de politiske konferansene i Casablanca, Quebec og andre steder ble gravlagt. Den nazistiske fortiden måtte glemmes. Hardkokte tyske krigere trengtes hvis Vesten skulle ha det minste håp om å stanse Den røde hær før stridsvognene nådde Kanalen.

Hollandske styrker under en NATO-øvelse i det ny-opprustede Vest-Tyskland i 1956. Foto: Joop van Bilsen / Anefo / Nederlands nasjonalarkiv / Wikimedia Commons.

Russisk redning

I Hammerfest og andre deler av Nord-Norge ble en pomorlignende samhandel gjenopprettet etter Murens fall, mer enn 70 år etter at de siste russelodjene forsvant. Den internasjonale flåtens rovfiske og yngeldrap i nordlige farvann hadde skapt krise i fiskeriene. Det gjorde at fiskerinæringens mest sakrosankte og absurde dogme falt: forbudet fra 1937 mot landing av fisk fra utenlandske trålere i norske havner.

Plutselig ble russiske flagg på nytt å se, vaiende fra akterenden på fiskefartøyer med sjøfolk og redere som hadde intenst behov for vestlig valuta og teknologi. Det er ingen tvil om at russetrålerne tidlig i 1990-årene reddet landets nordlige fiskevær fra et alvorlig sammenbrudd – samtidig som frodige russiske kvinner tinte opp stivfrosne lokale sinn. Moja-på-tvoja-språket var ikke lenger nødvendig. Russerne var velutdannede og behersket engelsk bedre enn de innfødte. Gamle vennskapsbånd ble fornyet – som om bolsjevikenes terrorfylte epoke kun var en vond drøm.

Jeg undrer meg over hva min far hadde tenkt om han fortsatt hadde levd. Han hadde vært gjennom to verdenskriger – den første som nøytral, den andre som okkupert – og hatet barbariet. Ville han ha vært enig med Austin og Blinken i at Vestens mål nå skulle være «å svekke Russland så sterkt» at landet aldri mer kunne gjennomføre en invasjon? Det var en politikk som uvilkårlig ville bety at landets økonomiske og industrielle base måtte forringes. Følgene ville bli dramatiske for den jevne russers levestandard. Samtidig var en rikosjett uunngåelig, noe som ville utløse inflasjon og politiske, sosiale og økonomiske vansker av en uant rekkevidde. Krisen ville først og fremst ramme de fattigste og svakeste gruppene i Vesten – uten noen som helst garanti for at den politiske kampanjen resulterte i en varig fred.

Et permanent sår

Jeg tror han ville ha rystet på hodet og pekt på historien. Enhver fred med et kartagensk tilsnitt vil være dømt til å feile. En pariastat med 145 millioner innbyggere vil bli som et åpent, væskende sår midt i den euro-asiatiske landmassen, og en permanent kilde til nye og blodige konflikter. Vesten vil måtte leve i kronisk og helspent beredskap, med økonomiske og industrielle utfordringer ingen har kalkulert eller tenkt igjennom.

De ansvarlige for krigen og voldshandlingene i Ukraina er og blir Putin og hans krets av 110 lojale oligarker, en lydig junta av offiserer fra det gamle KGB og Den røde hær og andre korrupte medlemmer av kleptokratiet, som har stjålet ufattelige 35 prosent av Russlands nasjonalformue, verdt flere tusen milliarder dollar. Det dreier seg om historiens største tyveri, fullstendig amoralsk og gjennomført i fullt dagslys, mens Vesten snudde ryggen til – eller deltok i skyggene.

Selv om den jevne kvinne og mann tidvis skulle være blendet av propagandaen, må kleptokratiet være politikkens mål – ikke den jevne russer.

Som minister for både Obama og Biden bærer Blinken ansvaret for de to presidentenes hårreisende svake utenrikspolitikk – fra Krim og Syria til den halsløse flukten fra Kabul. Austin, som av Obama ble forfremmet fra anonymitet i Pentagon og gjort til firestjerners general, bærer sin del av ansvaret. Han har særlig vært kritisert for sin taushet i månedene før Putin angrep Ukraina.

Hvor er meglerne og agentene?

Så hvor er armeen av fredsmeglere som normalt svermer rundt konfliktområdene som sultne veps? Hvor er Jan Egeland, Mona Juel, Tor Wennesland og resten av FN-aristokratiet som årlig svir av titalls milliarder på tyranner og kleptokrater? Hvor er den geniale skytteldiplomaten som kan lokke eller tvinge partene til forhandlingsbordet før det er for seint – med FN-styrker klare til å gå inn i omstridte områder, et milliardbudsjett for gjenreisning og et entreprenørkorps som gjør jobben? Og hvor er etterretningstjenestenes nettverk av sovende agenter som kan knytte kontakten til Russlands opposisjon? Eksisterer de, eller er det virkelig slik at CIA og hopetallet av ulike hemmelige organisasjoner kastet bort kreftene på den illojale kampen mot Trump i stedet for å forberede mottrekk mot Putins lenge varslede offensiv?

Uansatt er det Austins og Blinkens program som gjelder hvis snarlige og reelle forhandlinger ikke kommer i gang: en langsom forringelse av Russlands militærmakt og industrielle kapasitet gjennom en stadig strammere blokade og et eskalerende blodbad på bakken.

Ingen vet hvor lang tid det vil ta, hvor mange liv som vil gå tapt eller hva sluttresultatet vil bli. Ser man på historien, synes bare én ting å være sikkert: en variant av den kartagenske metoden kan føre til mange ting, men den skaper ikke fred – og slett ikke så lenge Putin sitter trygt i bunkeren i Ural med atomknappen i nærheten og 6000 kjernefysiske stridshoder i beredskap.

 

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.