USA og Nederland skal betale for oppgraderingen av 90 T72-stridsvogner fra Tsjekkias arsenal. Den opprinnelig russiske konstruksjonen regnes for å være blant de beste i verden. Det er uklart når tanksene vil nå fronten i Ukraina. Foto: Alexander Shulman / AP / NTB.

Hele verden holder pusten i spenning foran det mulig avgjørende slaget om Kherson, innfallsporten til Krim.

«Russerne har forflyttet titusener av sivile ut og massive forsterkninger inn i området foran den mest avgjørende konfrontasjonen så langt under den ni måneder lange krigen», rapporterte den kjente nettavisen Kyiv Post tidligere denne uken. Avisen fortalte samtidig at både Russland og Ukraina har innført en nærmest total blackout på all faktisk informasjon. «Vi kan bare gjette oss til krigsutviklingen fra små glimt inn i gråsonene som de krigførende ikke kontrollerer.»

Som krigspropagandaen fungerer, er det derfor ikke lenger mulig å skille fakta fra fantasi. Er russerne på hodeløs flukt fra den første byen de erobret under den illegale og brutale invasjonen i februar, eller foretar de nå en taktisk tilbaketrekning mens den ukrainske hæren og landets infrastruktur males i stykker med langtrekkende artilleri og missiler?

Gjørme og regn

Det synes å være den arabiske nyhetskanalen Al Jazeera som til nå har hatt den mest nøkterne og nyanserte beskrivelsen av den militære situasjonen rundt Kherson. Mens det ukrainske infanteriet har kjempet seg fram over det gjørmete steppelandskapet i kulde og høstregn, har russerne evakuert antakelig flere enn 100.000 sivile fra Kherson, som ligger på nordvestbredden av den mektige floden Dnjepr.

Tusenvis av tonn vann vil flomme nedover Dnjeprs elveløp hvis Nova Kakhovka-dammen sprenges, og sette elvebreddene under vann, iberegnet det regionale senteret Kherson, som har om lag 300.000 innbyggere. De russiske frontlinjene er blitt presset tilbake siden kartet ble laget. Kart: Daily Mail.

Propagandakrig

Anklagene og motanklagene har haglet siden Kherson ble krigens nye flashpoint i begynnelsen av oktober, og det sannsynlige utgangspunktet for krigens neste, nådeløse stadium.

Kreml har høylytt hevdet at regimet i Ukraina planlegger å sprenge broen og sette Kherson under vann, og har samtidig spredt rykter om at en «skitten» bombe var tiltenkt formålet. En «skitten» bombe er en kraftig konvensjonell sprengladning pakket inn i radioaktivt materiale som etter eksplosjonen vil kunne spre forgiftninger og stråleskader i et stort nedfallsområde.

Kraftstasjonen og dammen ved Kakhovka nord for Kherson er en del av den såkalte Dnjepr-kaskaden, som består av 5–6 demninger, dammer og kraftanlegg av vital betydning for Ukrainas strøm- og vannforsyning. Putins krigsråd har siden 10. oktober truet med å bombe demningene hvis ødeleggelsen av strømnettet ikke fører til forhandlinger, et krav som foreløpig er blitt blankt avvist av Vesten. Foto: GennadyL / Wikimedia Commons.

Ryktet ble fredag 4. november avkledt som en propagandaløgn av Den internasjonale atomenergikommisjonens inspektører, som ikke fant spor av radioaktivt materiale i de angitte områdene. I stedet har Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj slått tilbake og hevdet at det hele dreier seg om et forsøk på å skape panikk for å lokke den ukrainske hæren inn i en felle.

«Deres best trente tropper er fortsatt i sine stillinger», sa han til den italienske avisen Corriere della Sera torsdag. «Ingen er blitt evakuert. Vi ser dem, og vi tror dem ikke.»

En haubitser avfyres mot russiske stillinger. Mange av kamphandlingene skjer nå på langt hold ved hjelp av langtrekkende artilleri, missiler, droner og andre presisjonsvåpen. Foto: Voice of America / Twitter.

Han fikk støtte av ukrainske soldater, som har kjempet i flere måneder på sørfronten, og som hevdet at den russiske propagandaen var for kalkulerende og støyende til å være sann.

«Det er en felle, men vi faller ikke for den. Alt sammen er behendig konstruert for å skape oppslag i massemedia og en dårlig stemning blant fotfolket. Russerne kommer aldri til å dra seg frivillig ut av et så viktig strategisk område. Den ukrainske hærledelsen må i stedet konsentrere seg om å skape bedre forhold for infanteristene, som forsøker å overleve de russiske ildbygene på den nakne og forblåste steppen, som ikke gir noen dekning for elementene. Mye mer må satses for at de eksisterende styrkene skal overleve.»

Krigens vippepunkt

For de fleste observatører synes det klart at krigen står ved et vippepunkt. Ukrainerne har kjempet heroisk i ni måneder, og er naturligvis utslitte. De mangler i tillegg luftstyrker, tunge våpen, økonomiske ressurser og det meste annet som trengs for å fullføre en moderne mekanisert krig mot en stormakt til en seierrik slutt.

Underveis har de påført Putins dårlig organiserte angrepsstyrker en serie ydmykende nederlag, noe som igjen reiser alvorlige spørsmål ved om korrupsjonen og regimets notoriske kleptokrati har fått den gamle og fryktede røde hær til å råtne innenfra – og at den for første gang siden Napoleonskrigene i 1812 har mistet all troverdig kampkraft. Det kan i så fall bety at slaget om Kherson blir begynnelsen til slutten for Putins regime av middelmådige og korrupte KGB-kamerater og oligarker, som aldri på ærlig vis har tjent en eneste rubel, men som har stjålet alt de eier og har – fra private jetfly til luksusyachter. Russland kan kollapse i en borgerkrig med uante følger for nabolandene.

Samtidig finnes det en annen mulighet. Vi vet at Putin holder sine beste og mest profesjonelle styrker i hær, marine og luftvåpen i reserve for en eventuelt større konfrontasjon med NATO, men han har i alle fall mobilisert en B-armé på om lag 320.000 mann, som snart er klar til å settes inn i kampene, støttet av droner og missiler. Store deler av Ukrainas strømnett – kanskje så mye som 50 prosent med kraftverk, transformatorstasjoner og høyspentledninger – er allerede ødelagt.

Hvis Putins nye øverstkommanderende, general Sergej Surovikin, med kallenavnet general Armageddon, finner ut at risikoen for nye tilbakeslag forsvarer drastiske mottiltak og bestemmer seg for å sprenge demningene i Dnjepr, vil krigen gå inn i et nytt og ukjent terreng. Det kan være innledningen til bruk av taktiske atomvåpen, noe som vil dra hele Europa inn i konfrontasjonen – og deretter kanskje hele verden. Sivilisasjonskrisen vil være et faktum. Foto: Mil.ru cc by 4.0 / Wikimedia Commons.

Total krig

I russernes krigsplan, som fransk etterretning har offentliggjort, er degraderingen av strømnettet et kjernepunkt. Straks det har nådd et gitt nivå, skal frykten for strømmangel til oppvarming av Ukrainas gjenværende boliger kommende vinter, brukes for å presse Zelenskyj til forhandlingsbordet.

Det er selvfølgelig et brutalt og kynisk våpen, men som en del av den totale krig slik den utviklet seg i det 20. århundret, er våpenet ikke ukjent. Moderne krig skiller ikke mellom militære og sivile mål verken i Ukraina, Afrika, Asia eller Midtøsten. Ingen spør etter alder, kjønn eller adresse om palestinske terrorister fra Gazastripen sprenger en buss i Tel Aviv, eller Yemens fanatikere setter av en bombe i et varehus i Basra.

Det fundamentalt nye i Ukraina er at den ene parten, Russland, disponerer 6000 atomstridshoder, nok til å utslette kloden flere ganger, og at NATO – som fjernstyrer Kyivs krigshandlinger – disponerer samme antall. Det er tall som for de fleste av oss er skremmende nok til å mene at forhandlinger – uansett usmakelighet – vil være langt bedre enn et blodbad som kan føre til tredje verdenskrig og sivilisasjonens undergang, med ufattelige lidelser for milliarder av mennesker. Ingen politiske mål kan være viktigere enn å unngå Armageddon.

En rakett som kan bære et taktisk atomvåpen avfyres av det nordkoreanske militæret. Foto: Nord-Koreas offisielle nyhetsbyrå / Twitter.

Blankt nei til forhandlinger

Det eiendommelige har skjedd i denne krigen midt i Sentral-Europa at mange har forsøkt å bringe partene til forhandlingsbordet: veteranen Henry Kissinger, som har godsnakket med flere krigsforbrytere og tyranner enn de fleste andre, pave Frans, president Xi av Kina, Tyrkias Erdogan, Frankrikes Macron og en rekke andre.

Men i Kyiv har holdningen vært beinhard – helt siden Boris Johnson som sendemann for Det hvite hus satte foten ned for en fredsavtale i april i år. Ukrainas president Zelenskyj gjentok det hele for noen få dager siden: «Det vil ikke bli fredsforhandlinger mellom Ukraina og Russland så lenge Putin er Russlands statsoverhode.»

Altså, det Ukraina nå krever, er ikke sine landområder restituert, gjenreisningen finansiert og krigsforbrytelser straffet, men et regimeskifte i Russland – i tråd med hva den fredselskende nobelprisvinneren Barack Obamas kreaturer tidligere har sagt: utenriksminister Antony Blinken, forsvarsminister Lloyd Austin og statssekretær Victoria Nuland, alle sammen ektefødte barn av det nye radikale og ugjenkjennelige amerikanske såkalt demokratiske partiet – som opererer i skyggen av den nesten demente Joe Biden.

Hvor er de norske fredsmeglerne?

De eneste vi ikke har hørt fra, er den enorme statsfinansierte norske fredsindustrien, som ellers faller over ethvert konfliktområde som en gresshoppesverm. Cocktailpartyene i New York er selvsagt krevende, og kampen mot Israel og for islam kan tappe den sterkeste for krefter. Men en akutt fare for atomkrig i hjertet av Europa bør vel likevel være et fristende prosjekt – om det er fred disse karene og kvinnene er opptatt av, og ikke bare sine egne karrierer.

Norge har et spesielt ansvar for krigsutviklingen i Ukraina, siden rotasjonsordningen i NATO har gjort at Jens Stoltenberg (t.v.) har vært generalsekretær siden før krigen brøt ut. Vi må anta at han konfererer nøye med sin rival i Ap, Jonas Gahr Støre, om alt som skjer på og utenfor slagmarken. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB.

Jeg tillot meg derfor å skrive følgende brev til statsminister Støre, som jeg har kjent siden han var Gros koffertbærer på 80-tallet:

«Jeg antar det er åpenbart at NATO har besluttet at det ikke skal forhandles med Moskva om en fredsløsning på krigen så lenge Putin sitter ved makten. Dette er en slutning basert på avtaleutkastet, som ble forkastet av Kyiv etter Boris Johnsons besøk 9/4, senere bekreftet av begge hovedparter (Ukraina og USA), generalsekretærens og andre ledende NATO-representanters utsagn i månedene etter bruddet samt Kyivs stadig mer offensive utsagn i samme retning, helt til de aller siste dager.

Russisk taktikk

Det er samtidig åpenbart at russerne sin historie og sin vane tro har falt tilbake under mobiliseringen av nye tropper, formodentlig med tunge våpen og deler av styrkene intakt, og siden tidlig i måneden har vært i gang med motoffensiven slik den ble formulert av Kreml 10/10: degradering av Ukrainas strømforsyning ved bruk av langtrekkende presisjonsvåpen for å tvinge fram forhandlinger – med en opptrapping gjennom angrep på demningene over Dnjepr hvis forhandlinger ikke blir akseptert (kilde: fransk etterretning). De omfattende evakueringene av sivile fra øst- og vestsiden av elven nedenfor demningen ved Kherson, som synes å omfatte mer enn 100.000 personer, er således neppe noen «flukt» hals over hode, som propagandaformuleringene insinuerer, men en planlagt retrett under ild fra soner som formodentlig vil bli oversvømt hvis demningen brytes.

Inn i ukjent terreng

Det er like åpenbart at Putin holder hovedstyrkene fra hær, luftvåpen og marine i reserve i tilfelle en direkte konfrontasjon med NATO, og i stedet setter inn styrker av ringere kvalitet. Men selv om disse delene av den gamle røde hær ikke skulle være som den opprinnelige i kampånd og offervilje (27 millioner drepte sivile og militære under annen verdenskrig for et regime som heller ikke var elsket), men har råtnet på rot som en følge av korrupsjon, mangel på disiplin osv, synes det uunngåelig at en fullføring av neste etappe – sprengning av demningene over Dnjepr – vil lede verden inn i ukjent terreng, med en dramatisk økt sjanse for en nukleær konfrontasjon, enten villet eller ved en miskalkyle.

Henry Kissinger (t.v.) har en rekke ganger i sommer og høst oppfordret partene i Ukraina-konflikten til å søke forhandlinger. Gjennom et langt liv som diplomat forhandlet han med en serie tyranner for å finne fram til levelige kompromisser. Her i samtale med Kinas kommunistiske diktator Mao med utenriksminister Chou en Lai bak. På en liste over historiens mest avskyelige statsledere ville Putin knapt nå Mao til knehasene i korrupsjon og brutalitet. Personlig moral er derfor en lite egnet målestokk i internasjonalt diplomati hvis målet er å unngå tredje verdenskrig. Foto: Oliver Atkins / Wikimedia Commons.

Hva mener regjeringen om forhandlinger?

Mitt spørsmål til Støre som statsminister for en regjering som roser seg av å fremme fredens sak over hele verden, er derfor det følgende: Støtter regjeringen NATOs nåværende linje, som åpenbart inspirert av sterke krefter i USA og UK, vil si nei til alle forhandlinger om våpenhvile slik at FN og andre institusjoner får sjansen til å begynne å arbeide?

Israels Yitzhak Rabin, president Bill Clinton og Yassir Arafat gratulerer hverandre i september 1993 med den katastrofale Oslo-avtalen, som kun har ledet til nye voldsspiraler i Midtøsten med titusener av drepte og lemlestede. Det har en enkel grunn: Arafat og palestinerne ønsket aldri fred. De ønsket og ønsker fortsatt kun å utslette Israel. Ettertiden har vist at Arafat var en kleptokrat i Putin-klasse: Han stjal milliarder av dollar fra sitt eget folk til familiens luksusliv. Foto: Vince Musi / Det hvite hus / Wikimedia.

Er det ikke alltid bedre å stanse et blodbad som først og fremst rammer de svakeste, kvinner og barn, i håp om at det ett eller annet sted finnes en diplomatisk løsning som kan brukes som utgangspunkt for fred og gjenreisning?

Det kan da umulig være slik at den norske regjeringen ikke vil snakke med Putin fordi han er korrupt og har myrdet kvinner og barn, slik Kyiv begrunner sitt standpunkt. Vi, og ikke minst veteranen Henry Kissinger (som har inspirert mine egne synspunkter), har forhandlet med en hel serie avskyelige og blodtørstige tyranner for å skape fred.

For Norges spesielle del er det vel nok å henvise til den Nobelpris-vinnende Arafat, hvis korrupsjon gjorde ham og familien steinrike, og hvis terror ledet til at tusenvis av uskyldige ble drept.

I dette tilfellet havner vi til slutt uunngåelig i et sjansespill med 6000 atomstridshoder som innsats: Men hvilket politisk mål er verdt en tredje verdenskrig som kan utslette oss alle?

Mvh,
Alf R. Jacobsen, forfatter, Document.no.

PS: Som gammel løssalgsbikkje har jeg kjent Støre siden 80-tallet. Vennligst si ham at jeg ville sette pris på om han tok seg tid til å besvare de to spørsmålene: Hvorfor ikke forhandle? Og hva er verdt en tredje verdenskrig? Siden jeg vet at rådet fra spindoktorene er at politiske fritenkere skal katalogiseres som statsfiender og derfor overses, antar jeg at det vanlige grepet tas i bruk: taushet. Vennligst underrett meg om så er tilfellet.»

Jeg tok ikke feil av jesuittene som vokter statsministerens kontor. Få timer senere innløp følgende svar fra kommunikasjonsrådgiver Helene Hoddevik Mørk: «Hei Alf Reidar, vi takker nei til å kommentere på dette.»

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.