Sakset/Fra hofta

Ukrainsk språk hører sammen med russisk og hviterussisk til den østslaviske språkgruppen. Men allerede på 1600-tallet var den lingvistiske forskjellen mellom ukrainsk og russisk så stor at det var nødvendig med tolk mellom ukrainske kossakker og delegasjoner fra den russiske Moskovy-staten lenger nord. På 1700-tallet fikk man et ukrainsk skriftspråk som sprang ut fra folkemålet (ved siden av kirkeslavisk, som til da var brukt i skrift).

Ukrainian Literature

På 1800-tallet blomstret ukrainsk som litteraturspråk, og det skjedde en ny bevisstgjøring av ukrainsk identitet både i de områdene som hørte inn under det russiske imperiet og i vest-ukraina (Galicia) som var under det Østerriske Keiserdømmet. En mengde skribenter publiserte verk i den vestlige romantiske tradisjon, og viste dermed at ukrainsk var et språk skikket for litterære utgivelser. Men hos det russiske imperiet skapte disse uttrykkene for ukrainsk kultur og språk frykt for at en selvbevisst ukrainsk nasjon skulle true imperiets enhet.

  • I 1804 forbød man ikke bare ukrainsk brukt som språk i skolen, men også undervisning om selve temaet “ukrainsk språk”.
  • I 1847 ble “The Brotherhood of Sts Cyril and Methodius”, en hemmelig politisk gruppering i Kiev terminert, og medlemmene fengslet eller sendt i eksil. Gruppen, som var inspirert av nasjonale og kulturelle frihetsidealer, ønsket en liberalisering av det politiske og sosiale systemet i det russiske imperiet. Dette var i samsvar med medlemmenes kristne prinsipper og slavofile synspunkter, holdninger som økte i popularitet blant intelligentsiaen i landet.
  • Samme år ble også Taras Shevchenko, en ekstremt begavet artist, poet, skribent, maler, illustratør og politisk figur, dømt til ti års eksil for et av sine satiriske dikt, som fornærmet den russiske tsaren og hans kone.
  • I 1862 ble Pavlo Chubynsky, poet og etnograf, sendt 7 år i eksil til Arkangelsk for å ha skrevet diktet “Ennå er Ukraina ikke gått under”, som i dag er Ukrainas nasjonalsang.
  • Det ukrainske magasinet Osnova som inneholdt artikler om ukrainsk dagligliv og tradisjoner, måtte avslutte av økonomiske grunner: Etter at den tidligere nevnte Pablo Chubynsky ble sendt i eksil, turde folk ikke lenger kjøpe magasinet han hadde vært assosiert med.
  • I 1863 proklamerer den russiske tsarens innenriksminister om ukrainsk språk, at “det har aldri vært, er ikke, og kan aldri bli, noe separat Lille-Russisk språk”
  • Etter at ukrainskspråklige bøker ble forbudt, ga Tsar Alexander II et hemmelig forbud mot publisering og import av de fleste ukrainskspråklige bøker, teateroppsetninger og framføringer.  Selv trykking av ukrainske sangtekster ble forbudt.

Dette varte til 1906. Fra da var restriksjonene på ukrainsk språk noe mildere, men allerede i 1914 fulgte nye strenge forbud

Da den russiske revolusjonen fant sted (1917) og Østerrike-Ungarn oppløstes (1918), stod ukrainerne klare til å skape sin egen nasjonale litteratur, opprette et ukrainsk-språklig utdannelsessystem  og danne en uavhengig stat ved navn Ukraina. Men uavhengigheten skulle være kortvarig.

I Sovjet-epoken var Ukraina en sovjetisk sosialistrepublikk. Denne epoken kan deles inn i 6 språkpolitiske perioder:

  1. Ukrainisering og toleranse (1921–1932)
  2. Forfølgelse og Russifikasjon (1933–1957)
  3. Mildvær under Krustsjov (1958–1962)
  4. Shelest-perioden: begrenset framgang (1963–1972)
  5. Shcherbytsky-perioden: gradvis undertrykkelse (1973–1989)
  6. Mikhail Gorbachev og perestroika (1990–1991)

Mens Bolsjevikene regjerte Sovjetunionen, fulgte de en politikk kalt “Ukrainisering”. Forbudet mot ukrainsk språk ble fjernet, og i denne perioden blomstret ukrainsk kulturliv, litteratur og utdannelse. Hensikten var å styrke Sovjetstatens makt og popularitet i Ukraina gjennom å fremme bruken av det ukrainske språket i skolene samt å ”bringe (ukrainske) bønder och (russifiserte) arbeidere nærmere hverandre” ved å fremme ukrainsk kultur.

Men allerede i 1929/30 startet forfølgelsene igjen, da 45 ukrainske intellektuelle, teologer, høytstående politikere, skribenter og en bibliotekar ble dømt og deretter fengslet eller sendt i eksil, for anklager om anti-statlige (anti-sovjetiske) aktiviteter, i og med at de hadde arbeidet for ukrainsk nasjonal kulturell renessanse i de liberale 20-årene – aktiviteter som de jo var blitt oppmuntret til av de sovjetiske styresmaktene i årene før. Kort tid etter rettssaken, ble ytterligere 700 arrestert. Prosessen fortsatte de påfølgende år, og man regner med at så mange som 30.000 endte opp i fengsel, i eksil eller ble likvidert i forbindelse med denne prosessen. Dette systematiske angrepet på ukrainsk identitet i kultur og utdannelse, kombinert med effekten som den kunstig genererte hungersnøden “Holodomor” hadde på bøndene, nasjonens ryggrad, var et lammende slag mot ukrainsk språk og identitet som de ikke helt klarte å komme seg igjen etter.

Ukrainiserings-politikken tok altså en brått slutt i 1932/33 da Stalin fordømte denne politikken og krevde full reversering. Alle ukrainske aviser, bøker og publikasjoner måtte over på russisk. Bruk av ukrainsk ble ansett som opprørsk, assosiert med en farlig nasjonalisme og fikk stempelet “politisk ukorrekt”. Uttrykket “politisk korrekthet” oppstår i Sovjetunionen i årene forut, som en betegnelse på dem som lojalt fulgte Kommunistpartiets dogmatiske linje uten å vektlegge egne moralske holdninger.

Russifisering innebar både at bruken av ukrainsk språk ble mer og mer begrenset i alle sammenhenger, og at ukrainsk språkstandard ble lagt så nært opp til russisk som mulig.  I de ukrainske byene i den delen av Ukraina som hadde vært under Russland, ble ukrainsk nå sjeldent snakket på gata. (Dette var annerledes i de vestlige delene, som først ble en del av Sovjetunionen i 1944) På grunn av utbredt Sovjetisk propaganda, ble de som brukte sitt ukrainske morsmål stemplet enten som “bondeknøler” eller “nasjonalister”. Disse tendensene mistet sin kraft først da Sovjetunionen var iferd med å kollapse (1991).

Da også Vest-Ukraina ble okkupert av Sovjetunionen i 1939, gjentok historien seg med ukrainisering og russifisering: På 40-tallet oppmuntret styresmaktene til ukrainisering, for deretter å slå hardt ned på ukrainsk identitet og nasjonalisme fra 1950, og Russifikasjonskampanjene ble satt igang.

Stalin døde i 1953, den mye mildere Krustsjov overtok, og ukrainsk ble igjen tillatt, f.eks som språk i skolen. Men pga den sterke stillingen russisk hadde i Sovjetunionen, forble ukrainsk språk uviktig, og var nærmest bare en hobby-beskjeftigelse for dem som måtte være spesielt interessert. Ukrainsk separatisme og nasjonalisme ble fortsatt slått nådeløst ned på, og det å bruke ukrainsk språk i det daglige var suspekt og man ble lett mistenkt for å være opposisjonell.

Da Ukraina ble selvstendig i 1991 etter Sovjetunionens kollaps, ble ukrainsk det eneste offisielle språket i den nye staten. Det var mye strid omkring dette, ettersom rundt 20 prosent av folketallet i Ukraina var russere, og også mange etniske ukrainere i de østligste delene av landet bare snakket russisk. På grunn av denne historiske utviklingen er språkspørsmålet for mange ukrainere ennå et brennbart politisk tema, som blir heftig diskutert.

 

Wikipedia: Ukrainian language

Les også

-
-
-
-
-