Kommentar

Bare i Russland respekterer man poesi. Mennesker blir drept på grunn av den. Finnes det noe annet sted der poesi er et så vanlig drapsmotiv?

Osip Emiljevitsj Mandelstam

Da jeg for litt siden skrev et innlegg her om de russiske poetene og sangerne Okudzjava og Vysotsky (”Barder mot barbari”), trykket nettstedet samtidig et dikt av Osip Mandelstam. Kanskje var det tilfeldig, men jeg tviler; i så fall må det ha vært en av disse meningstunge ”tilfeldighetene” som både psykoanalytikerne og senere de analytiske psykologene (Jung og hans etterfølgere) har lært oss å legge vekt på. Meg minnet det i alle fall på enda et tema med utgangspunkt i russisk kulturell og politisk historie (undertrykkelsen av intellektuelle under kommunismen) som jeg lenge hadde tenkt å svinge innom. Det skal etter hvert bli klart hva jeg snakker om selv om tittelen ovenfor er litt tvetydig.

Osip Mandelstam var født i Warzawa (da en by i tsarens Russland) i 1891 i en velstående jødisk familie som i 1900 flyttet til hovedstaden, Sankt Petersburg. Osip studerte ved universiteter i hjembyen, i Heidelberg og ved Sorbonne i Paris, men fullførte ingen utdannelse. I 1911 etablerte han og andre unge diktere et poetgilde hvis kjerne gikk under navnet ”akmeistene” (etter det greske ordet for ”topp”; idealet var apollinsk klarhet og en mer håndverksmessig tilnærming til diktekunsten snarere enn den dionysiske villskap og mystikk som preget den andre russiske poetiske hovedretningen i tiden, ”symbolismen”).

I 1912 fikk Mandelstam utgitt sin første diktsamling, ”Stenen”. I 1922 giftet han seg med Nadezhda Khasina og de to flyttet til Moskva. Han oversatte utenlandske bøker til russisk, arbeidet i en avis og, fremfor alt, skrev poesi. Som andre diktere i denne Russlands poetiske sølvalder (gullalderen hadde vært hundre år tidligere, på Pusjkins tid) var Mandelstam intet tilpasningsdyktig A4-menneske, men frihetselskende og med minimal vilje og evne til å duke nakken og innrette seg etter de nye postrevolusjonære idealene. Selvsagt skapte uviljen mot å la seg ensrette problemer. Advarslene og angrepene fra myndighetene begynte å komme.

I 1933 skrev han ”Fjellmannen i Kreml” (også kjent som ”Stalinepigrammet”), et dikt som ikke uten grunn ble tolket som et angrep på Den Store Føreren, og få måneder etter ble han arrestert. Underlig nok fikk han ingen dødsdom (ulike kilder hevder at en person høyt oppe i kommunistpartiet grep inn til hans fordel, noen sier Stalin selv, andre Bukharin), men ble bare forvist til utenfor Perm. Et mislykket selvmordsforsøk fulgte, og etter en hel del fram og tilbake endte Osip og Nadezhda Mandelstam i den relativt store provinsbyen Voronezh.

Mandelstam fortsatte å skrive, også dikt som forsøkte å blidgjøre makthaverne (blant annet ”Ode til Stalin”; man gjør det man må gjøre når man kjenner dommerens pust i nakken og bøddelens hånd på skulderen), men anklagene mot ham for anti-sovjetisk virksomhet ble bare verre. Det aller meste han skrev kunne ikke publiseres. I 1938 tillot man familien å vende tilbake til Moskva, men få måneder etter ble han på nytt arrestert og dømt til 5 års straffarbeid i GULag. Han døde samme år i en transittleir utenfor Vladivostok.

Da kommer jeg omsider til fortellingens hoveddel, nemlig hvordan hustruen, Nadezhda Yakovlevna Mandelstam, opptrådde i årene etter mannens død. Hun var nå 39 år og enke etter en domfelt samfunnsfiende. Når som helst kunne hun bli arrestert, og hun valgte derfor å forlate Moskva for å prøve å komme unna politiet. I mange år fremover arbeidet hun som engelsklærer i småbyer i provinsen, oftest i kortvarige vikariater, mens hun ofret seg for det som var hennes egentlige livsverk: Å bevare og fremme den poetiske arven etter Osip Mandelstam med tanke på at alle hans dikt en gang skulle bli publisert. Dels skrev hun dem ned på dårlig papir hun fikk tak i for å bevare dem, men først og fremst memorerte hun alt; papirkopier var ikke til å stole på.

Nadezhda Mandelstam holdt det gående i over 20 år på denne måten til etter Stalins død og det kulturelle og politiske tøværet under Nikita Khrustsjov, som også inneholdt begynnende rehabilitering av Osip Mandelstam som en liten del, tillot henne å vende tilbake til Moskva (1964) og et mer normalt liv. Hun begynte nå å skrive sine memoarer som ble til to fantastiske bøker. I ”Hope against hope” (1970) forteller hun om livet med Osip og hvordan de og andre intellektuelle opplevde represjonen under Stalin. I ”Hope abandoned” (1974; begge bøkene ble først publisert i Vesten, men sirkulerte som samizdat i Sovjetunionen på 60-tallet, som også Osip Mandelstams dikt gjorde det noen tiår tidligere) forteller hun mer om sitt eget liv i årene etter ektemannens død. Begge bøkene er mesterverk, monumenter over en tid gjennomsyret av skrekk for volden som når som helst kunne slå ned den ikke-troende, og som så mange i Mandelstam-familiens omgangskrets ble offer for.

Bøkenes titler på russisk er relativt uinteressante (henholdsvis ”Erindringer” og ”Den andre boken” eller ”Bok nummer to”) mens de derimot i engelsk oversettelse representerer glitrende og flertydige ordspill. Forfatterinnens fornavn, Nadezhda, betyr håp på russisk, hvilket gjør titlene i alle fall trippelbunnet. ”Hope against hope” betyr jo ellers å håpe mot bedre vitende, til tross for at det er fåfengt, og det var jo nettopp det enken gjorde i alle årene mens hun forsøkte å bevare sin avdøde manns livsverk. Og ”Hope abandoned” kan bety både at håpet er oppgitt og at hun, altså forfatterinnen, er forlatt, overgitt av sin ektemann. Sjelden ser man slike eksempler på at oversettelser går i ring rundt originaltitlene.

La meg for sammenligningens skyld ta en tur innom Norge til omtrent samme tid som memoarbøkene kom ut i Vesten, for også her ble forholdet mellom hustruer og ektemenn gjort til gjenstand for kunstnerisk bearbeidelse, om enn på helt annet vis enn i Nadezhda Mandelstams selvbiografier. Jeg sikter til Anja Breiens filmer ”Hustruer” fra 1975 (selveste kvinneåret, intet mindre) og ”Hustruer – ti år etter” fra 1985, såkalte ”kvinnepolitiske dramakomedier” som utgjorde feministiske milepæler i utviklingen av forståelse for hvordan spillet mellom mann og kvinne foregikk i det moderne samfunnet. Ikke tilkommer det meg å si noe ondt om filmene – de er kanskje både morsomme og gode – men alt reflekterer de en annen virkelighet enn den Nadezhda Mandelstam levde i, både i den første delen av livet og som flyktende, men dedikert og trofast, enke. Forskjellen mellom Norge og den store naboen i øst hva gjelder oppfattelsen av tvang og undertrykkelse etterlater i alle fall meg med en flau smak i munnen.

Kommunistregimet i Sovjetunionen produserte før krigen litterære enker i en slik takt at de etter omtrent 1960 var ”tallrike nok til å starte sin egen fagforening”, som en galgenhumoristisk kommentar lød. Nadezhda Mandelstam var ”den heldigste av enkene” i følge Anna Akhmatova, en annen enke og selv en av de store poetene fra samme tid og krets; hun hadde i tankene den beundring som ble Osip Mandelstam til del fra 60-tallet av.

Greit nok at det å være en stor forfatters enke ga status, ikke minst i Russland, og enkefru Mandelstam ble utvilsomt en yppersteprestinne for mannens poesi med den innflytelse dette medførte. Kanskje var det berettiget, som Joseph Brodsky (Nobel-prisen i litteratur 1987) litt spisst sa, at Nadezhda Mandelstam var mer hustru for Osip etter hans død enn mens han ennå levde. Men uomtvistelig er det at Nadezhda ofret mer for sin mann og hans verk enn det noen kunne forvente enn si forlange; i tiår etter tiår kjempet hun for hans rehabilitering først og siden for hans anerkjennelse som en av de største blant 1900-tallets russiske diktere. Hun evnet å se gjennom fingrene med alskens ekteskapelige vansker fra årene de hadde sammen – og det fantes godt om problemer som hadde lite med politikk å gjøre – og i stedet fokusere på mannens diktning, på det som rett nok var i tiden, men samtidig var tidløst. Jeg har den største beundring for slik vilje, for slik hengivenhet.

I en av de mange fine scenene fra Sholem Aleichems skuespill fra tilnærmet samme geografiske område om enn ikke kulturkrets, ”Spelemann på taket”, spør den gamle Tevje (aldri kan rollen gjøres bedre enn nettopp avdøde Lasse Kolstad gjorde den, og Hartvig Kirans oversettelse var fortreffelig) sin like gamle hustru: ”Held du av meg?” Kvinnen blir irritert og en liten ekteskapelig-musikalsk krangel utspiller seg, for hadde hun ikke født hans barn, hjulpet og levd med og lidd med ham i mange tiår, og så hadde han mage til å spørre et slikt spørsmål? Men Tevje ble ved med å spørre, og til sist mener jeg å huske at hun ga etter: ”Ja, eg held av deg!” Jeg vet ikke om Nadezhda Mandelstam fikk sagt det samme da Osip ble arrestert og sendt østover inn i undergangen. Hans siste melding til henne var en bønn om å sende varme klær, men pakken nådde ham ikke før han døde.

Heldigvis er det slik at man kan stemme med føttene og snakke med mer enn ord, med gjerninger. Slik sett var hennes tale klar nok: ”Ho heldt av han.” De utgjorde et poetisk par som illustrerte noe av det fineste i forrige århundredes blodige historie.

Les også

-
-
-
-
-