Kommentar

Virkelige menn i en virkelig krig. Retorikken på Demokratisk side er så oppskrudd at det står i fare for å gi seg voldelige utslag. Når en Demokratisk representant foreslår å gi Purple Heart, en dekorasjon som i følge reglene skal tildeles amerikanske soldater som har blitt drept eller såret i kamp, til en FBI-agent som har lagt for dagen et uhemmet hat mot Donald Trump, er noen bremser borte. Bildet viser irer og briter i den amerikanske borgerkrig.

 

En av mine poetiske ungdomshelter, tidligmodernisten Sigbjørn Obstfelder, konkluderte i sitt mest kjente dikt med at «Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt…» Det er ikke fritt for at jeg minnes dikterens ord og deler hans undring når jeg observerer de politiske svingningene i samtiden. Mangt er snudd på hodet og betyr noe annet enn det en gang gjorde. Bakvendtland er ingen morsomhet for barn lenger, men en levende politisk-ideologisk realitet. Selv ikke salig Orwell kunne kommet opp med verre eksempler på nyspråk enn det vi stundom serveres fra De Mektiges side når folket skal overtales til å støtte den globale elitens verdensanskuelse og forordninger.

Vi eksponeres for fenomenet på vår norske hjemmebane – enhver kan selv prøve å lide seg gjennom NRKs eller TV2s daglige nyhetssendinger eller lese noen toneangivende papiraviser hvis de ønsker eksempler – men sannelig finner vi mer enn nok av slagsen også internasjonalt. Nå sist var det president Trumps møter først med NATO-kolleger, deretter med Putin i Helsinki, som skapte medial furore. Temaet er stort og omtalen har vært massiv, men jeg vil likevel gjerne gi mitt besyv med ved å trekke frem noen like underlige som triste pussigheter.

Det er utvilsomt at USA og Russland sitter på enorme lagre masseødeleggelsesvåpen, atomarsenaler som selv etter mange gjennomførte nedrustningsrunder ennå er mer enn store nok til å ødelegge oss alle flere ganger. Det er videre tydelig at det under senere år i vår del av verden har vokst frem et fiendebilde av Russland som en særlig aggressiv og farlig stat – hvorvidt forestillingen er berettiget eller ikke er uvesentlig i sammenhengen – en stormakt som NATO må være overlegen om ikke politisk utpressing skal kunne skje eller endog faren for væpnet konflikt skal stige inn i rød sone. I begge Trumps møter med europeiske ledere dominerte disse punktene agendaen.

På NATO-toppmøtet var det Trumps krav om større militær innsats fra de øvrige medlemslandenes side som fikk mest oppmerksomhet. Som jeg nylig spurte i denne artikkelen : Dersom NATO-landene er så rørende enige om at Russland er en politisk aggressiv og militært farlig stat, ville det ikke da være klokt å gjennomføre den av Trump foreslåtte oppskaleringen av vestlandenes militære yteevne? Nei da, i mediedekningen av begivenheten var fokus rettet ikke mot selve saken, men mot Trumps ugreie væremåte, at han hadde sagt ditt eller datt som «skapte splid,» som ikke sømte seg når venner møtes. Men for pokker, folkens, kan da ikke en eneste journalist i hovedstrømsmediene skjelne det viktige fra det mindre viktige i slike spørsmål og konkludere som de gamle m-l-erne gjorde for et halvt århundre siden: «Hovedsida var bra, ass’!» For det er da vel utmerket at Trump presser på for å øke forsvarsevnen innen hele NATOs ansvarområde, ikke dårlig, dersom altså faren fra Russland virkelig er så stor? Men nei, Trump foreslo det, og dermed var initiativet brennemerket.

Dømt ut fra deres felles pressekonferanse etterpå, hadde man snakket godt og åpenhjertig sammen under toppmøtet i Helsinki mellom Putin og Trump; personkjemien mellom disse to planetens farligste menn hva gjelder muligheten for å utslette alt menneskeliv ved hjelp av kjernevåpen, hadde blitt markant bedre. De hadde til og med gjensidige forslag til hvordan et fremtidig samarbeid mellom USA og Russland skulle kunne utvikles, forslag som slett ikke ble avfeiet som uaktuelle av partene. Igjen: Var ikke dette bra, faktisk så bra at man burde jublet aldri så lite i begge leire? Tydeligvis ikke, for medienes nedsabling av Trumps opptreden var intet mindre enn massiv.

Alt var galt med det Trump hadde gjort, virket det som. Han var «Putins puddel» skrev man, alternativt «i lomma på Putin» (kanskje fordi russerne er i besittelse av seksuelt kompromitterende bilder av Trump, mer enn antydet åtselfråtserne). Dessuten hadde han visstnok ikke vært tilstrekkelig patriotisk under den avsluttende pressekonferansen da han innrømmet at «begge land (Russland og USA) hadde gjort feil tidligere» og, det aller verste, ikke klart hadde sagt at visst, russerne – og da selvsagt statsdrevne sådanne – hadde blandet seg inn i det amerikanske presidentvalget. Dette hadde nemlig flere av USAs mange etterretningsorganisasjoner funnet ut, så da var det slik, basta. 

Jeg satt lenge og så på Helsinki-pressekonferansen som NRK sendte i sanntid. Lykkelige livstilfeldigheter har gjort at jeg kjenner både engelsk og russisk godt og følgelig kunne ta inn både form og innhold uten oversettelse eller annen «tilrettelegging for norske tilhøve.» Begge presidentene gjorde et godt inntrykk, hver på sin måte. Putin var som vanlig grundig og lavmælt og hadde god kontroll (etterpå så jeg norske journalister kritisere ham for at han hadde «snakket for lenge og vært for detaljert;» det finnes åpenbart alltid noe å klage på), mens Trump var seg selv: mindre analyserende og akademisk enn Putin, men absolutt koherent og høflig, særlig mot journalister som ikke stilte provokatoriske spørsmål. 

Jo da, jeg skjønner noe av kritikken som ble rettet mot Trump, blant annet at han hadde gått for langt i å så tvil om egne etterretningsorganisasjoners utpeking av Russland som skyldig i forsøk på innblanding i både det ene og det andre innen amerikansk politikk; slikt skal man trolig avholde seg fra å si, spesielt på utebane. Men samtidig: Trump sleiver nå i vei på sin egen måte som resten av verden bare får venne seg til, for han har åpenbart ikke til hensikt å endre stil. Det rent saklige i hans «innrømmelser» overfor Putin og journalistene er det dessuten ikke mye å innvende mot. Amerikansk etterretning har sine egne svin på skogen, selvfølgelig, også hva innblanding i interne russiske forhold angår, som også alle andre har det, ofte etter evne mer enn etter behov. Cosi fan tutte («alle gjør det») gjelder uavkortet ikke bare innen operaverdenen. Nordmenn som tror noe annet, bør unne seg en stille stund med refleksjon over hvordan eksoffiser Frode Berg har benyttet pensjonisttilværelsen til «alternativt samarbeid» med kontakpersoner i russiske byer.

Dramaet Trump versus Røkla var under første halvdel av juli også preget av en omfattende høring i Representantenes Hus’ Justis- og kontrollkomité der nestsjefen for FBIs kontraspionasje, Peter Strzok, måtte forklare seg. Hadde Strzoks veldokumenterte anti-Trump holdninger hindret ham i balansert yrkesutøvelse når nettopp forholdet mellom Trump, Demokratene og russerne var temaet han arbeidet med? Rustad har tidligere påpekt hvordan interne amerikanske forhold ha påvirket Trumps oppførsel under møtet med Putin så vel som på den etterfølgende pressekonferansen («Fakta og fiksjon i Helsinki»), og jeg er enig. Det er knapt til å unngå at hjemme- og utebane smelter sammen for en mann som Trump – enhver ville vært påvirket – ganske særlig som de politiske angrepene fra andre amerikanere kommer ham så nært inn på livet, blir så personlige. Når høyt oppsatte sjefer innen selv FBI opptrer så innett fiendtlig, og åpenbart har ryggdekning fra store deler av Deep State til å utfordre først en seriøs presidentkandidat, senere selveste Presidenten, så minner det hele om en eksistensiell kamp mellom to ulike maktblokker i samfunnet, ikke om normal politisk uenighet.

Dette inntrykket ble ytterligere styrket av uttalelser en av Strzoks Demokratiske støttespillere, kongressmannen Steve Cohen fra Tennessee, kom med under høringen: Ikke bare fortjente Strzok all mulig støtte for å stå uredd imot angrepene fra en mann som Trump, sa Cohen, han fortjente til og med å bli dekorert med Purple Heart-medaljen! 

Så spinnvilt er det altså blitt i kampen mellom Trump og Demokratene: En kongressmann hevder i fullt alvor at en åpenbart politisert FBI-småsjef, Strzok, som beviselig har uttalt seg ytterst nedsettende om først presidentkandidat, senere president Trump, fortjener den høyeste militære utmerkelse man gir til dem som såres i kamp mot USAs fiender! Det er ikke til å undres over at det kan gå litt rundt for hvem som helst når man ser innsatsen i det verbale maktspillet nå slike høyder, da fester virkelig borgerkrigsfrykten grepet. 

Hvordan tror Cohen og andre Demokrater som det koker over for, at alminnelige amerikanere – i landets militære styrker så vel som utenfor – reagerer på slike støt i trumpeten med en undertone av at nå er tiden kommet da bror kan måtte stride mot bror? Eller er det blitt så fantastisk at man blant dagens amerikanske kongressrepresentanter, Cohen åpenbart inklusive, finner noen som ikke vet hva Purple Heart symboliserer? I så fall befinner de seg på et inkompetansenivå jeg trodde var forbeholdt deres norske kolleger.

Forhpentlig tar de som virkelig ville måtte stride i en eventuell borgerkrig, og som følgelig har mest å tape på at komplett uforsonlighet får lov å gjennomsyre Washington, til vettet selv om politikerne er i ferd med å miste sitt. De kloke, rolige menn av det alminnelige folket, de som faktisk risikerer å få et blodrødt hjerte om ord glir over i handling og misstemning utvikler seg til krig, har heldigvis som regel sterkere sperrer mot overdrivelser. Disse kampens menn ble – for å avslutte essayet som vi begynte, altså poetisk – på uforlignelig måte hyllet av Obstfelders samtidige, Rudyard Kipling, i diktet om Tommy Atkins,  den arketypiske engelske soldat. For Tommy ser og skjønner mer enn maktpersonene tror, og akkurat det samme er tilfellet med amerikanske Johnny og russiske Ivan.

De begrædelige vanlige menn og kvinner som holder ethvert samfunn oppe, også det amerikanske, er i ferd med å få nok av politisk narrespill. Tommy, Johnny og Ivan vet forskjellen mellom ekte blod og politiske blodbad, mellom egne kamerater og dem som klatrer fra stilling til stilling innen ledelsen av store organisasjoner. De vet hva det vil si å kjempe for alt hva de har kjært, endog dø om så det gjelder, men ønsker absolutt ikke at noen der oppe unødig skal ødelegge livet for dem eller deres nærmeste. Sammenligninger mellom politikere og stridsmenn faller sjelden ut til førstnevntes fordel.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her