Mange ord har dels et klart direkte menings­inn­hold, men dess­uten også en eller flere over­førte betyd­nin­ger. I til­legg kan både de kon­krete og abs­trakte vari­an­tene ha ulike erkjen­nel­ses­mes­sige så vel som emo­sjo­nelle sjat­te­rin­ger. Mørke er et slikt ord. 

En av de mest inn­fly­tel­ses­rike bøkene fra for­rige århundre var ”Mørke midt på dagen”. For­fat­te­ren, Arthur Koest­ler, var født i Buda­pest i 1905 av jødisk-seku­lære for­eldre. Han vokste opp dels i Ungarn, dels i Øster­rike med både ungarsk og tysk som dag­lig­språk. Alt fra ung alder av levde han et uvan­lig og begi­ven­hets­rikt liv. Utdan­nel­sen (han stu­derte til inge­niør) ble avbrutt før eksa­men til for­del for omfat­tende rei­sing som brakte ham vidt omkring både geo­gra­fisk og hva gjel­der kon­takt med mel­lom­krigs­ti­dens bren­nende sam­funns­spørs­mål. Til å begynne med liv­nærte han seg gjen­nom als­kens strø­job­ber og sul­ten og fat­tig­dom­men var aldri langt unna, men etter hvert begynte han å leve av sin penn. Bort­sett fra i Frank­rike, Tysk­land og Sen­tral­europa reiste og arbei­det han også i det bri­tiske man­dat­om­rå­det Pale­stina, i Russ­land og i bor­ger­kri­gens Spa­nia. Over­alt var han ikke bare øyen­vitne til, men levde selv i tidens kjerne­kon­flik­ter. I 1931 ble han med­lem av det tyske kom­mu­nist­par­tiet. Under den spanske bor­ger­kri­gen ble han arres­tert og dømt til døden av Fran­cos folk, men etter å ha ven­tet på hen­ret­tel­sen i noen måne­der ble han utveks­let med en av repub­lik­kens mer pro­mi­nente fan­ger. Via Frank­rike endte han til slutt opp i Stor­bri­tan­nia kort tid etter at andre ver­dens­krig hadde begynt. Omsi­der ble han også bri­tisk stats­bor­ger, valgte engelsk som sitt nye pri­mære skrift­språk og bodde i Eng­land (om enn med mange og store reise­av­brudd) fram til sin død i 1983. 

Bak seg hadde han da et mas­sivt for­fat­ter­skap innen flere tema­om­rå­der: Mot kom­mu­nis­men (han ble varig vak­si­nert mot sin ung­domstro utover 30-tal­let og meldte seg ut av par­tiet i 1938), mot døds­straff (han var den eneste store for­fat­te­ren som selv vis­ste hva det ville si å vente på full­byr­del­sen av egen døds­dom), om viten­skaps­his­to­rie og –teori og om para­nor­male feno­me­ner (han tes­ta­men­terte en bety­de­lig sum pen­ger til opp­ret­tel­sen av en lære­stol innen sist­nevnte felt ved et bri­tisk uni­ver­si­tet).

ANNONSE

Men det var altså ”Dark­ness at noon” som var for­an­led­nin­gen til denne korte omta­len av Koest­ler; skulle noen ønske mer kunn­skap om ham utover det net­tet kan bidra med, kan Michael Scam­mells glim­rende bio­grafi sterkt anbe­fa­les. ”Dark­ness at noon” kom ut første gang i 1940 og var opp­rin­ne­lig over­satt fra et tysk ori­gi­nal­ma­nu­skript som siden gikk tapt, hvil­ket med­førte at boken måtte over­set­tes til­bake til tysk fra den engelske utga­ven da det ble tid for slikt. På norsk kom ”Mørke midt på dagen” i 1948, altså akku­rat da mot­stan­den mot og fryk­ten for sov­jet­kom­mu­nis­men i vårt land som i res­ten av Vest­europa hadde ruk­ket å vokse seg stor etter kri­gen.

Bokens mørke var den kom­mu­nis­tiske under­tryk­kel­sen som Koest­ler utle­verte uten skån­sel, og han vis­ste hva han snak­ket om. På mange måter var boken et av de mest inn­fly­tel­ses­rike anti-kom­mu­nis­tiske og gene­relt anti-tota­li­tære skrif­tene som noen gang er pub­li­sert. Den rev grun­nen vekk under i hvert fall deler av det intel­lek­tu­elle hege­mo­niet som kom­mu­nis­men hadde til­re­vet seg i euro­pe­isk ånds­kamp etter den rus­siske revo­lu­sjo­nen (at mange i tiårene etterpå lot som om intet hadde skjedd, får så være, men etter Koest­lers bok vis­ste de som ville vite), og det sies at den franske utga­ven var den vik­tigste enkelt­fak­tor som hindret kom­mu­nist­par­tiet i å komme til mak­ten der. Tom­he­ten over at den store drøm­men hadde bris­tet var noe av det Koest­ler fikk fram på en sær­lig sterk måte. Som han selv sa det: ”Not­hing is more sad than the death of an illu­sion”.

Koest­ler kjem­pet ikke bare mot et ytre, poli­tisk mørke, men også mot indre demo­ner. En av hans mange kamp­sa­ker var ret­ten til å kunne avslutte livet på en ver­dig måte og etter eget valg. Selv gjorde han nett­opp det da han var 77 år gam­mel og alvor­lig syk av par­kin­so­nisme og leu­kemi. Med ham i døden fulgte hans siste (tredje) hus­tru og mange­årige sek­re­tær, som for­gu­det ham; hun var bare 55 år gam­mel og frisk, men så ingen mening i å fort­sette et liv uten Arthur. Koest­lers for­hold til kvin­ner var i det hele tatt kom­pli­sert – som det meste ved man­nen skulle man kunne si – og han var stor­for­bru­ker av dem. En av mange ankla­ger som er ret­tet mot ham etter hans død, er at han ikke avstyrte Cynt­hias ønske om å for­late livet sam­ti­dig med ham. 

Uan­sett hva man kan si om dette og mye annet, så var Arthur Koest­ler en enormt sterk intel­lek­tu­ell kraft som bevarte påvirk­nings­ev­nen både prak­tisk og teo­re­tisk gjen­nom mange tiår. Dette klarte han til tross for at han modig gikk mot strøm­men på flere av sine sen­trale inter­esse­om­rå­der; han lef­let aldri med hver­ken folke­me­nin­gen eller eli­tens fore­trukne syn og kom­pro­mis­set ikke for sin bekvem­me­lig­hets skyld. En vik­tig kom­po­nent i hans intel­lek­tu­elle per­sona var evnen til å se og erkjenne mør­ket, både det ytre og det indre, til å innse hva det inne­holdt og inne­bar. Evnen sto ham dyrt, og til sist valgte han å ikke kjempe mot len­ger.

Mens jeg har bety­de­lig for­stå­else for Koest­lers mørke­fø­lelse og i noen grad også for hans selv­mord, så vek­ker ende­lik­tet til neste per­son jeg øns­ker å si noe om, den norske for­fat­te­ren Stig Sæter­bak­ken, kun trist­het. Jeg må inn­rømme at jeg ikke ens kjente til ham før for to måne­der siden og ennå har jeg ikke lest ham grun­dig, men av smake­bi­ter på net­tet skjøn­ner jeg at han var en ytterst inter­es­sant og vel­skri­vende for­fat­ter som jeg kom­mer til å lese. At han var meg ukjent er altså en unn­la­tel­ses­synd fra min side, ingen reflek­sjon av et uvik­tig for­fat­ter­skap. Han døde brått 25. januar i år, bare 46 år gam­mel, og i mediene mer enn anty­des det at han tok sitt eget liv. 

Sæter­bak­ken hadde da tross sin unge alder alle­rede mange bøker bak seg siden debu­ten 18 år gam­mel, både lyrikk og prosa, og flere av dem var over­satt til frem­mede språk. Det hogg i meg da jeg så at hans siste bok, fra høs­ten 2011, hadde tit­te­len ”Gjen­nom nat­ten”. Ikke lenge innen hadde han fått utgitt skrif­tet ”Umu­lig­he­ten av å leve”. Ikke alt natte­mørke kom­mer man seg gjen­nom, noen gan­ger kan det bli for svart. 

Ved siden av eget omfat­tende for­fat­ter­skap var Sæter­bak­ken en lit­te­rær insti­tu­sjon i hjem­byen Lil­le­ham­mer, både som lærer i skrive­kunst og som kunst­ne­risk leder for Norsk lit­te­ra­tur­fes­ti­val. Fra den sist­nevnte stil­lin­gen trakk han seg i 2008 etter den vold­somme kri­tik­ken som kom mot at David Irving (som er dømt som holo­caust-for­nek­ter) var invi­tert som en av mange fore­drags­hol­dere omkring temaet ”sann­het”. Sæter­bak­kens skuf­felse over den flokk­men­ta­li­tet og intel­lek­tu­elle lett­vint­het innen norsk kul­tur­elite han da møtte var stor og frem­går klart av artik­ke­len ”Den mas­sive norske enig­he­ten” i Aften­pos­ten.

Jeg kjen­ner ikke saken per­son­lig og insi­nu­erer på ingen måte noen sam­men­heng med Sæter­bak­kens død ver­ken direkte eller indi­rekte, la det være helt klart, men mør­ket og nat­ten blir i alle fall ikke let­tere å komme seg gjen­nom om man føler at man står alene. Alt for mange bega­vete norske for­fat­tere har opp­levd dette, og alt for mange mak­tet ikke å tenne nok mot­lys i egen sjel til å holde det svarte unna de inner­ste kro­kene.

Det siste mør­ket jeg hadde tenkt å si litt om, er dét den kana­diske poe­ten og san­ge­ren, altså bar­den, Leo­nard Cohen har delt med oss i nær­mere 50 år. Jeg nevnte han også for­rige uke (”Sprek­ker og defek­ter”) , men påfyll ska­der ikke i slike til­fel­ler. Teks­tene hans har vært og er en del av mitt og mange andres emo­sjo­nelle uni­vers og etter­la­ter gjerne bil­det av et mørke som er blitt en egen, spe­si­fikk kraft. Det dreier seg ikke len­ger bare om fra­vær av lys slik kulde er fra­vær av energi, men om et eget ele­ment; litt slei­vete sagt (som seg hør og bør når så alvor­lige ting er tema!) er det omtrent som når en tegne­se­rie­fi­gur fra sin anti-lykt lar en mørke­stråle hylle alt den tref­fer i svart (jeg mener å huske at sel­veste Donald Duck hadde en slik i sin tid). 

Cohen har hatt mer enn sin andel av svart­syn i livet, hvil­ket er åpen­bart når man hører san­gene hans, og til tider har det slitt ham ned. Men han har da klart seg gjen­nom på et vis, enda­til så bra at han i en alder av snart 80 frem­de­les ikke bare ska­per ver­di­full lyrikk og musikk, men også selv frem­fø­rer det hele til begeist­ring for nye og gamle til­hen­gere. Han har kom­met til en slags våpen­hvile med sitt eget indre mørke, et modus vivendi som til­la­ter videre ska­pende liv, og mer bør man kan­skje ikke strebe etter. Også på dette områ­det skal man vokte seg for hybris, for å be om for mye. Å lære å leve med mør­ket er ambi­siøst, men opp­nåe­lig. Å håpe at mør­ket helt skal for­svinne, er der­imot for mye.

Helt nylig kom enda en plate fra Cohens hånd og ånd, ”Old ideas”. Visst er ide­ene gamle, men de er ikke dår­lige. At ikke eksis­ten­si­elle pro­ble­mer (noen kal­ler slikt ”utford­rin­ger” på moderne nyspråk, men klør som gri­per tak i livet innen­fra for­tje­ner ingen eufe­mis­mer) dreier seg om andre inn­sik­ter og vans­ker enn de all­tid har gjort, bør ikke komme som noe sjokk på ten­kende men­nesker. Da kan det være hjelp å hente fra dem som er gått foran, som Kol­bein Falkeid skri­ver i det fine lille dik­tet ”Jeg fin­ner nok fram”:

Døden er ikke så skrem­mende som før.
Folk jeg var glad i
har gått foran og kvis­tet løype.
De var skog­ska­rer og fjell­vante.
Jeg fin­ner nok fram.

Cohen er for mange av oss en slik kjent­mann i mør­kets land. Han har ven­net seg til det og fun­net ”sin sti i krat­tet”. Også san­gen ”Dark­ness” fra den siste pla­ten vit­ner om det. 

Det er godt å få hjelp av kjent­folk, av skog­ska­rer og fjell­vante, når man skal gjen­nom nytt og vans­ke­lig ter­reng. Men til syv­ende og sist må hvert enkelt men­neske velge sin egen rute og gå turen selv.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629


  • mot døds­straff (han var den eneste store for­fat­te­ren som selv vis­ste hva det ville si å vente på full­byr­del­sen av egen dødsdom)Nei du han er ikke den eneste
    23. april 1849 blir Dosto­jev­skij fengs­let for med­virk­ning til revo­lu­sjo­nær akti­vi­tet mot tsar Niko­lai I, og 16. novem­ber samme år blir han dømt til døden. Hen­ret­tel­sen blir imid­ler­tid ikke gjen­nom­ført. Foran ekse­ku­sjons­pe­lo­ton­gen med bind for øynene får Dosto­jev­skij beskjed om at han er blitt benå­det og i ste­det skal sen­des ti år i straff­ar­beid. 

    • Mimis­brunnr

      Jeg mente (og burde kan­skje lagt til) “i sin sam­tid” da dis­ku­sjo­nen om døds­straff var aktu­ell i mange euro­pe­iske land, ikke minst i Koest­lers eget Eng­land. Mot­ek­sem­pe­let med Dosto­jev­sky er ellers selv­sagt godt kjent og helt rik­tig.

  • The­rion

    Når det gjel­der Arthur Koest­ler, er det vans­ke­lig å komme utenom denne:

     http://www.amazon.com/Yogi-Commissar-Other-Essays-Danube/dp/0091531810

    Noen mener at den har mis­tet sin umid­del­bare aktua­li­tet, og stort sett har his­to­risk inter­esse. Det er jeg ikke vil­lig til å skrive under på. Den sta­li­nisme han tar et opp­gjør med, fikk (i form av mao­is­men) en aldri så liten renes­sanse i Vest-Europa fra 60- til 80-tal­let, og den som opp­levde denne peri­oden, vil uten tvil kjenne igjen både det ene og det andre.

    Jeg vil også anbe­fale “Thie­ves in the Night”, som hen­ter sin hand­ling fra Pale­stina på 1930-tal­let. Den inne­hol­der sær­de­les skarpe obser­va­sjo­ner, sær­lig i beskri­vel­sen og gjen­gi­vel­sen av enkelte pro-ara­biske hold­nin­ger (For øvrig mis­ten­ker jeg at Leon Uris gjorde en utstrakt bruk av “Thie­ves in the Night” som grunn­lag for sin egen “Exo­dus”).

    Sigurd Hoel sør­get for å få “Arri­val and Depar­ture” med i den legen­da­riske gule serie i 1947 

    Det kan nev­nes at en annen for­fat­ter som er repre­sen­tert i den gule serie, Manes Sper­ber (“Den brente torne­busk”), har en god del til  fel­les med Koest­ler.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Man%C3%A8s_Sperber

  • Guest

    Arthur Koest­ler skrev vel også “The Thirte­enth Tribe”, som argu­men­terte for at Ash­ke­nazi-jødene stam­met mest fra Khaza­rene, et tyr­kisk folke­slag som kon­ver­terte til jøde­dom­men på 700-tal­let, enn at Ash­ke­na­zi­ene er “rent” avstam­met fra semit­tiske grup­pe­ring.
    Shlomo Sand for­mu­lerte en til­sva­rende tese for noen år siden, men DNA-stu­dier viser ganske tyde­lig at Khazar-hypo­te­sen er helt feil.

    Men, Koest­lers bok er uhyre vel­skre­vet, og har med masse inter­es­sant hosto­risk stoff, og er vel verd en les­ning.

    • The­rion

       Og så har vi “The Case of the Mid­wife Toad” – om den noe ori­gi­nale Dr. Kam­me­rer, som for­søkte å blåse nytt liv i lamarck­is­men (ned­ar­ving av erhver­vede egen­ska­per) og som døde under noe uklare/tvilsomme  omsten­dig­he­ter – visst­nok skutt i venstre tin­ning med høyre hånd, så vidt jeg erind­rer.

      Og ja – han var én av Alma Mahler “many in-between Gus­tav and Wal­ter and Franz”) 

      • Stei­n­ad­ler

         MIT
        Tech­no­logy Review, 4 February 2009. A Come­back for Lamarck­ian Evo­lu­tion?

        Two new stu­dies show that the effects of a mother’s early environ­ment can be passed on to the next gene­ra­tion.

        The effects of an animal’s environ­ment during ado­le­scence can be
        passed down to future off­spring, accor­ding to two new stu­dies. If
        appli­cable to humans, the rese­arch, done on rodents, sug­gests that the
        impact of both child­hood edu­ca­tion and early abuse could span
        gene­ra­tions. The fin­dings pro­vide sup­port for a 200-year-old theory of
        evo­lu­tion that has been largely dis­mis­sed: Lamarck­ian evo­lu­tion, which
        sta­tes that acqui­red cha­rac­te­ri­s­tics can be passed on to off­spring.

        “The results are extremely sur­pri­sing and unex­pec­ted,” says Li-Huei
        Tsai, a neu­ro­scien­tist at MIT who was not involved in the rese­arch.
        Indeed, one of the stu­dies found that a boost in the brain’s abi­lity to
        rewire itself and a cor­re­spon­ding improve­ment in memory could be passed
        on. “This study is pro­bably the first study to show there are
        trans­ge­ne­ra­tio­nal effects not only on beha­vior but on brain plas­ti­city.”

        […]

        In Feig’s study, mice gen­eti­cally engi­neered to have memory pro­blems
        were raised in an enriched environment–given toys, exer­cise, and social
        interaction–for two weeks during ado­le­scence. The ani­mals’ memory
        improved–an unsur­pri­sing fin­ding, given that enrich­ment has been
        pre­viously shown to boost brain func­tion. The mice were then retur­ned to
        nor­mal con­ditions, where they grew up and had off­spring. This next
        gene­ra­tion of mice also had bet­ter memory, despite having the gen­etic
        defect and never having been expo­sed to the enriched environ­ment.

        The rese­ar­chers also looked at a mole­cu­lar cor­re­late of memory cal­led
        long-term potentia­tion, or LTP, a mecha­nism that strengt­hens
        con­nec­tions between neu­rons. Environ­men­tal enrich­ment fixed faulty LTP
        in mice with the gen­etic defect; the fixed LTP was then passed on to
        their off­spring. The fin­dings held true even when pups were raised by
        memory-defi­ci­ent mice that had never had the bene­fits of toys and social
        inte­rac­tion. “When you look at off­spring, they still have the defect in
        the pro­tein, but they also have nor­mal LTP,” says Feig. The fin­dings
        were pub­lis­hed today in the Jour­nal of Neu­ro­science.

        If the fin­dings can be con­veyed to human, it means that girls’
        edu­ca­tion is impor­tant not just to their gene­ra­tion but to the next
        one,” says Moshe Szyf of McGill Uni­ver­sity, in Mon­treal, who was not involved in the rese­arch.

        In a second study, rese­ar­chers found that rats raised by stressed
        mot­hers that neg­lected and phy­si­cally abu­sed their off­spring showed
        spec­i­fic epi­gen­etic modi­fi­ca­tions to their DNA. The abu­sed mice grew up
        to be poor mot­hers, and appea­red to pass down these changes to their
        off­spring
        MIT Tech­no­logy Review February 4 2009. A Come­back for Lamarck­ian Evo­lu­tion?

        Two new stu­dies show that the effects of a mother’s early environ­ment can be passed on to the next gene­ra­tion.

        • Guest

          Epi­ge­nese inne­hol­der  abso­lutt inter­es­sante, og sann­syn­lig­vis gyl­dige, per­spek­ti­ver.
          Det er imid­ler­tid knapt å regne som Lamarck­isme, om sji­raf­fene som lærte seg å strekke hal­sene sine , og så over­føre dette til sitt avkom.

          Hva det dreier seg om er langt mer sub­tilt:
          At iog­med at et fos­ter blitt til fra en befruk­tet egg­celle, så vil det være “påvir­ke­lig” for alle de pro­tei­ner som er uttrykt i egg­cel­len, for eksem­pel exhi­bi­tor-og-inhi­bi­tor pro­tei­ners virk­ning på DNA’et (om dette skal uttryk­kes eller hem­mes).

          Det lokale egg­mil­jøet for fos­te­rets DNA er arvet av (den opp­rin­ne­lig ube­fruktete) egg­cel­len, og den egg­cel­lens lokale miljø kan av og til være en til­pas­ning til den over­ord­nete orga­nis­mens miljø.

          Epi­ge­ne­sen syn­lig­gjør at det ikke bare er DNA fra mor og far som går inn i fos­te­ret, men også egg­cel­lens proteom, som kan reflek­tere i noen til­fel­ler mil­jø­ets påvirk­ning (i hvilke gener som er “skrudd på” og hvilke som er “skrudd av”, dvs hvilke pro­tei­ner som FAKTISK er blirtt pro­du­sert), og ikke bare det under­lig­gende genom.

          • Stei­n­ad­ler

             Nå var det sna­rere Kam­me­rer enn Lamarck jeg hadde i tan­kene. Kam­me­rers utgangs­punkt var rik­tig­nok galt – han trodde han kunne avle frem end­ring  i gen­ma­te­ria­let. Skjønt spørs­må­let er jo om til­fel­dige obser­va­sjo­ner kan ha ledet ham til å tro at dette burde være mulig. Til­sva­rende gen­etisk “ufor­klar­lige” end­rin­ger i ytre frem­to­ning skal visst være kjent fra epi­gen­etiske drevne pig­men­t­end­rin­ger i mus.

            Sam­ti­dig med  forsk­nings­re­sul­ta­tene i 2009 ble det påpekt at epi­ge­nese kan for­klare Kam­me­rers resul­ta­ter. En artik­kel om dette ble pub­li­sert i Science: http://www.google.com/url?sa=t&rct=j&q=%22The+Case+of+the+Midwife+Toad%3A+Fraud+or+Epigenetics . Så gjen­står det rik­tig­nok å for­klare hvor­for det skal ha blitt fun­net “store meng­der india ink” i det eneste res­te­rende eksemp­la­ret fra Kam­me­rers for­søk, da han i 1926 til­lot en under­sø­kelse. Koest­ler og enkelte andre prøvde altså å komme med alter­na­tive for­kla­rin­ger på det. Det vir­ker jo også under­lig naivt om Kam­me­rer trodde han skulle slippe unna med en så grov form for fusk som dette evnt synes å ha dreid seg om.

          • Stei­n­ad­ler

             Lin­ket oven­for her ble visst feil. Men artik­ke­len fin­nes altså hos sciencemag.org:

            His­tory of Scien­ceThe Case of the Mid­wife Toad: Fraud or Epi­gen­etics?
            Eliza­beth Pen­nisi

            Paul Kam­me­rer has been cal­led the
            per­pe­tra­tor of one of the most cele­brated scien­ti­fic frauds of the early
            20th cen­tury. He
            has also been defended as the vic­tim of for­gery
            by a lab assi­stant; some even say he was framed by poli­ti­cal or
            scien­ti­fic
            oppo­nents. Now, a new ana­ly­sis pub­lis­hed this
            week sug­gests his infa­mous expe­ri­ments may have been the first
            demon­stra­tions
            of a recently rec­og­nized phe­n­ome­non:
            epi­gen­etics. http://www.sciencemag.org/content/325/5945/1194

        • The­rion

           Idé­ene om ned­ar­ving av erver­vede egen­ska­per ble kraf­tig dis­kredi­tert i sam­men­heng med en viss Tro­fim Lysenko.

          If the fin­dings can be con­veyed to human, it means that girls’
          edu­ca­tion is impor­tant not just to their gene­ra­tion but to the next
          one,” says Moshe Szyf of McGill Uni­ver­sity, in Mon­treal, who was not involved in the rese­arch.

          Men skal man se bort fra at et miljø som opp­ford­rer til utdan­ning under enhver omsten­dig­het er en for­del? Gen­etik­ken kom­mer man nok ikke utenom, men den tri­ves nok best i et guns­tig miljø.

  • smoke­wa­ter

    Du ver­den jeg er takk­nem­lig for at du er her på foru­met Mimis­brunnr, først og fremst ved å bidra med meget kloke ord, men også fore­slå for­fat­tere som man ikke kjen­ner til. 

    Det som irri­te­re­rer meg en smule er at når jeg gikk på sko­len, så var det ingen, jeg gjen­tar ingen pro­ble­mer at selv de mest venstre­eks­treme ble anbe­falt pen­sum. Hoem, Nil­sen og selve grom­gut­ten Sol­stad. Der­imot slike som Koest­ler er full­sten­dig ukjent.  Det er jo de som hev­der at sko­len er blitt gjen­nom­sy­ret “sosia­lis­tisk”. Da går det ikke lang tid før slike utta­lel­ser blir beskyldt for å være kon­spi­ra­to­risk og para­noid. Men Civita gjorde en under­sø­kelse for noen år til­bake om hvilke hen­del­ser og his­to­riske per­soner som skole­ele­ver kjente til. Og gjen­nom­gangs­to­nen er enkel: Hen­del­ser som omhand­ler venstre­eks­treme tyran­ner kjen­ner norske ele­ver lite til. Hit­ler kjen­ner de vel­dig godt. Masse­drap i venstre­eks­trem regi, det kjen­ner vel­dig få til, der­imot det mot­satte med Holo­caust. Nå må ikke dette for­stås med at jeg mener at det er dumt at ele­ver kjen­ner til nazis­ter og nazis­tiske folke­mord. Det er vik­tig i arbei­det for å kurere unge som kan tenke seg å lefle med Vigrid eller lig­nende grup­per. Det er der­imot dumt at det åpen­bart ikke er slikt på mot­satt side.