Sakset/Fra hofta

Det har blitt noen Leonard Cohen-konserter på meg opp gjennom årene, og onsdag 20. august overvar jeg den foreløpig siste. Jeg ønsker å skrive litt om opplevelsen, men absolutt ikke i form av noen konsertanmeldelse. Slike har de ledende hovedstadsavisene kommet med og det på en utmerket måte, synes jeg; alle anmeldelsene var ikke bare respektfulle, men overstrømmende. De som vil, kan finne dem på nettet.

Har du lest meg noe så nær regelmessig her på nettstedet, vil du vite at jeg er ihuga Cohen-fan. Jeg innrømmer glatt at vi her snakker om langt mer enn bare å like noen: Helt fra ungdommen av har jeg levd i Cohens musikk og, ikke minst, i hans tekstverden. Selvsagt har innlevelsen variert i intensitet – arbeid, barn og annet har tidvis dempet engasjementet – men følelsen av samklang har aldri forsvunnet, snarere er den blitt sterkere med årene som det er blitt ganske mange av etterhvert.

leonard-cohen

Når jeg nå er på konsert med mannen, er det ikke til å stikke under stol at jeg ser at også han er blitt eldre, som jeg selv og de fleste andre i salen er blitt det. Han fyller 79 år i høst, ingen ringe alder for en aktivt turnerende artist. Det er likevel intet ved hans fremtreden som påkaller velvillig overbærenhet fra de yngres side (også av dem var gledelig mange til stede!) overfor en ”gammel mann som gjør så godt han kan.” Cohen bærer sin trademark mørke dress og ditto hatt med vanlig eleganse. Han er høflig overfor publikum, aldri nedlatende, aldri sleivete. Tidlig under konserten sier han til oss at han ikke vet om han kommer tilbake noen gang, men han lover på egne og musikernes vegne å gjøre alt som råd er for holde den beste konserten de formår. Han sier det enkelt og liketil, for døden er alltid nær, og i Cohens alder og med hans bakgrunn er innsikten om dette mer enn en prinsipiell påminnelse. Så holder så vel han som musikerne ord og preger Oslo Spektrum i sitt bilde for noen kveldstimer.

Selvsagt synger han på en annen måte enn i ungdommen og hans hele opptreden på scenen er også annerledes. Dette er som det skal være. Hadde han latt som om han fremdeles var ”40 something,” så ville han sviktet visdommen han nå har del i. Han er blitt en klok gammel mann; tidligere var han nok også klok, men da på yngre menns vis. Vi endrer oss hele tiden, men essensen forblir den samme. Hos Cohen medfører dette at han har vært gjenkjennelig gjennom hele sin 50-årige internasjonale karriere; musikken og tekstene har utviklet seg, men kretser rundt de samme eksistensielle temaene som har rørt meg helt siden jeg selv var meget ung. Jeg vil illustrere dette ved å løfte fram tre sanger fra den modne og gamle Cohens skaperverk.

En grunntone hos Cohen har alltid vært mørk. Mørket i oss er alltid nærværende, vi klarer aldri å tømme sjelen for det. I mange av hans sanger gjenkjennes dette både tekstmessig og musikalsk, og på hans siste plate, ”Old ideas” fra 2009 (kaller man det fremdeles plate?!) bærer til og med et av sporene navnet ”Darkness.” Du kan høre sangen her. En typisk setning lyder ”I got no future, I know my days are few. The present’s not that pleasant, just a lot of things to do;” den antyder stemningsleiet godt som noe. Vi er mange som kjenner oss igjen i formuleringen, som vanlig er med Cohens tekster enten de er noenlunde klare eller dunkelt (et annet ord for mørkt) poetiske.

Et eksempel på sistnevnte finner vi i sangen ”A thousand kisses deep”  fra ”Ten new songs” (2001). Teksten er meget finurlig og utgjør en del av et dikt (”For those who greeted me”) Cohen arbeidet med i årevis. De som vil, kan på nettet finne lenker til tekstene så vel som ulike diskusjoner og forsøksvise tolkninger av betydningen. ”Ten new songs” ble laget i samarbeid med Sharon Robinson. Hun har gjennom mange år sunget og bidratt musikalsk på ulike måter både på Cohens konserter og studioinnspillinger, som Jennifer Warnes gjorde det før henne. Både hun, de to andre syngedamene (the Webb sisters) og de øvrige scene- og studiomusikerne utstråler ren kvalitet. Cohen viser klokskap ved å velge gode kunstneriske medarbeidere; han har nok ofte ønsket at han i løpet av karrieren hadde hatt samme evnen når det gjaldt de som skulle ta hånd om økonomien og pensjonsfondene.

Er Leonard Cohen en religiøs poet og artist? Jeg tror svaret må bli ja selv om han ikke er noen rett-fram tilhenger av eller propagandist for noen bestemt trosretning. Selv svarte han med typisk underfundighet på et journalistspørsmål en gang om han var en praktiserende jøde: ”I’m always practicing.” Mer enn spormengder av både jødedom, kristendom og buddhisme finnes i tekstene hans, i alle fall om man har antenner ute som gjør en i stand til å registrere slikt. I sammenhengen vil jeg nevne sangen ”Waiting for the miracle” (igjen laget sammen med Sharon Robinson) fra ”The future” (1993). En typisk linje angir stemningen:  “The Maestro says it’s Mozart, but it sounds like bubble gum. When you’re waiting for the miracle, for the miracle to come.” Leden og håpet vandrer hånd i hånd gjennom tekstene. Noen ganger dukker også humoren plutselig opp, gjerne når man minst venter det, og går sammen med dem et stykke av veien.

leonard.cohen.door

Det jeg har skrevet her, er først og fremst en takk til Leonard Cohen og hans kvinner og menn på scenen for enda en uforglemmelig konsertopplevelse; at de den er rettet til aldri selv kommer til å lese takken, er på en måte i Cohens ånd. Jeg håper å høre dem flere ganger, mange ganger til. Hvor det i så fall blir, vet jeg ikke. Også dét spørsmålet får forbli hengende i luften og dirre i resonans mellom tanke og sjel. Når man er i Cohen-modus, frykter man uansett ikke svaret.

 

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også