Sakset/Fra hofta

En skulle tro at jeg etter denne opplevelsen ville måtte leve lenge i åndelig mørke før en liknende musikalsk åpenbaring skulle bli meg til del. Men nei, bare få dager etter var Martha Argerich på besøk i Sveits. For å gjøre en lang og nervepirrende historie kort: Jeg var så ufattelig heldig at jeg fikk en reste-uavhentet-ventelistebillett i aller siste liten og fikk høre selveste dronningen spille Beethovens første pianokonsert med Orchestra della Svizzera italiana og Hubert Soudant.

Konserten fant sted som en del av Progetto Martha Argerich, en årlig konsertserie i Lugano der verdens fremste pianist og noen av hennes eldre kolleger spiller sammen med yngre musikere, som dermed vekker internasjonal oppmerksomhet og får fart på karrieren.

Første del av konserten inneholdt Mozart med Mayu Kishima (fiolin) og Akane Sakai (piano), Glazunov med Alissa Margulis (fiolin) og Respighi med Renaud Capucon. (Disse navnene dukker opp i Interlude senere – følg med!) Så var det duket for siste post på programmet, Beethoven med Martha.

Da hun kom inn på scenen, gikk det et lite sukk gjennom salen – antakelig en slags lettelse over at hun faktisk dukket opp, selv om hun ikke pleier å trekke seg fra konserter med unge kolleger. Den neste drøye halvtimen kommer svært høyt opp på listen over det flotteste jeg har opplevd. Jeg har aldri hørt noen spille Beethoven slik, heller ikke Martha. Vanligvis kan en beskrive henne som en maskulin pianist, med den voldsomme kraften i anslaget. Noen mener da også at hun pleier å drive opp både tempo og volum for å dekke over manglende lyriske evner. Dette er tøv, det finnes en rekke eksempler på hvor innadvendt, rolig og til og med søt hennes musisering kan være – noen av disse eksemplene er velkjente for oss interludister.

Samspillet med orkestret og dirigenten var fremragende, det var tydelig at disse musikerne kjente hverandre og likte hverandre godt. Orkestret kunne da trå til i blant, men dannet generelt en rolig og stødig bakgrunn mot de perlende pianotonene. For det var elegante perler på en snor vi hørte, ikke den voldsomme, stormfulle energien Martha så ofte gir oss. Dette var Mozart-aktig, og samtidig barnlig og sart, langt unna den ildfulle Beethoven jeg er vant til. Ikke engang Murray Perahia spiller dette verket så lyrisk.

Så rart det kan høres, perlene i Marthas kjede var imidlertid ikke harde eller kalde, de hadde en mykhet og transparens ved seg som gjør at jeg fortsatt har problemer med å forstå det jeg hørte. Hennes vanlige autoritet, sikkerhet og kraft var der i aller høyeste grad, men samtidig fikk vi altså denne vare, filosofiske sødmen.

Det jeg skriver her virker usammenhengende og uklart, og det skyldes at det ikke finnes ord for å beskrive musikk ordentlig, i alle fall ikke musikk på dette planet. Ingen av utkastene til denne lille artikkelen har vært gode. Kanskje burde jeg ikke ha skrevet om konserten i det hele tatt. Samtidig er jeg nødt til å meddele verden – hvilket i denne sammenheng betyr de 3-4 documentaristene som deler min musikksmak – hvor fantastisk dette var. Det ligger i musikkens natur at den ikke kan beskrives, men den beveger oss slik at vi ikke kan la være å forsøke.

Jeg vet at du ikke leser dette, Martha, men jeg må si det til deg likevel: Takk for den herligste musikken jeg noen gang har hørt og antakelig noen gang kommer til å høre.

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også