Det påligger alle operaelskere minst en gang i livet å foreta en pilegrimsreise til La Scala i Milano, dette hellige kunstens tempel der Maria Callas feiret sine største triumfer. La Divina er dessverre ikke lenger blant oss, men en oppsetning av Valkyrien med hele stjernelaget av Wagner-spesialister var en fantastisk erstatning:

Siegmund: Simon O’Neill

Sieglinde: Waltraud Meier

Wotan: René Pape

Hunding: Mikhail Petrenko

Brünnhilde: Irene Theorin

Fricka: Ekaterina Gubanova

Direksjon: Daniel Barenboim

Regi: Guy Cassiers

Dette er en produksjon jeg tidligere har presentert i små deler, da med Nina Stemme som Brünnhilde. Produksjonen spilles også i Berlin og Antwerpen, og inngår i Cassiers’ versjon av «Ringen», som ble maratonfremført for andre uke på rad nå i slutten av juni.

Wagner er ikke min favorittkomponist, men dette er den mest gripende og helstøpte operaforestilling jeg noen sinne har sett. Jeg begynner med det jeg mener er de problematiske aspektene ved oppsetningen:

Guy Cassiers’ regi provoserer ikke meg slik den har påført andre høyt blodtrykk, nerveproblemer og det som verre er, hvis en skal dømme etter diskusjonen i nye og gamle medier. Jeg likte det enkle uttrykket, og lyssettingen var fantastisk. For eksempel var lyset rettet mot Sieglinde, ikke Sigmund, under «Winterstürme» – genialt! De animerte hestene som stadig dukket opp var imidlertid tåpelige. Trestammene i 2. akt var effektive, spydene som ble senket i 3. akt var greie nok, men den snurrende diskokulen som ble fremhevet av og til var bare for enkel og ikke så lite distraherende.

Simon O’Neill er en sanger jeg egentlig ikke liker, og han er helt klart forestillingens svake ledd med sin litt tynne stemme og relativt svake skuespillerferdigheter. Men han sang bedre nå enn under premieren i 2010 (se ovenstående videosnutter), da han var skikkelig forkjølet. Noen helt er han imidlertid ikke.

Med disse få unntakene var forestillingen intet annet enn SUPERB. Jeg pleier ikke å bruke store bokstaver for å understreke poenger, men her er det på sin plass. Alt fungerte, hele tiden. Waltraud Meiers innsats var som vanlig bunnsolid, og hun var vokalt i kjempeform – jeg har aldri hørt henne synge slik. Topptonene satt som en kule, og hun seilte over orkestret stort sett hele tiden. Hvis stemmen holder seg slik, har hun flere år igjen i samme rolle. Og selv om hun nærmer seg pensjonsalderen, er hun fortsatt fysisk troverdig som forelsket tenåring. Bare ved hjelp av skuldrene og nakken signaliserte hun en følelse sammensatt av trass, manipulasjon, redsel og håp mens hun ga Hunding den forgiftede vinen, og selv om hun satt med ryggen til under «Winterstürme», kunne vi se det barnlige, hengivne, strålende og modent forføreriske smilet hun ga Siegmund. Hennes dramatiske tilstedeværelse er så sterk at da hun lå urørlig og sov på scenen i 2. akt var det henne vi hadde blikket rettet mot, ikke meningsutvekslingen mellom Siegmund og Brünnhilde.

Irene Theorin er sammen med Nina Stemme den som skal videreføre arven etter Birgit Nilsson, og som regnes som naturlig arvtaker etter Meier når hun må trappe ned. Vokalt har hun ingen problemer med rollen som Brünnhilde, selv om hennes vibrato er litt langsom etter min smak. Hun har en  naturlig utstråling og selvsikkerhet, og er dessuten morsom. Oppsetningens eneste humoristiske innslag var det hun som stod for, da hun vimset og danset rundt Wotan og tydelig var bortskjemt arveprinsesse. Transformasjonen eller identitetsutviklingen hun gjennomgikk i 2. og 3. akt ble desto mer gripende og virkningsfull.  Den bekymringsløse, lekne jenta ble en moden, ansvarlig kvinne bare ved hjelp av fakter og bevegelser. Dette var skuespillerprestasjoner nesten på linje med det vi er vant til fra Meier.

Ekaterina Gubanovas innsats som Fricka er fremhevet i dagens Interlude. Hun var rett og slett strålende, selv om stemmen virket mer slitt nå enn i 2010. Det er synd at denne rollen er så liten, jeg kunne hørt på henne hele kvelden.

René Pape er en mye brukt Wotan, med rette. Under premieren i 2010 ble han syk og måtte erstattes av Vitalij Kovaljov. Merkelig nok ble han også syk nå, men først etter 2. akt. Vi ble meddelt at han likevel ville fullføre forestillingen. Hans merkbare svekkelse i 3. akt illustrerte imidlertid godt hvilke endringer Wotan gjennomgår. (Valkyrien kan fortolkes som en beretning om identitetsutvikling og intrapersonlig transformasjon. Den eneste som ikke endres signifikant er Hunding. Men det er en annen historie.) I 3. akt er Wotan nødt til å innse at han ikke lenger klarer å herske alene, og må la datteren Brünnhilde overta de viktigste oppgavene i arbeidet med å kontrollere mennesker og (halv-)guder. Det var en gammel, nedbrutt og sliten mann vi fikk oppleve nå, ikke den respektinngytende majesteten fra 2. akt.

Hunding er en person jeg synes er kjedelig. Han er endimensjonal og forblir klassisk psykopat gjennom hele forestillingen. Det er derfor vanskelig for meg å evaluere Mikhail Petrenkos innsats. Jeg liker stemmen hans, men den mangler kanskje den kraftige dybden som skal få oss til å oppleve noe av Sieglindes redsel.

De utrolige sangerne til tross, det mest imponerende ved hele forestillingen var orkestret. Selvfølgelig skal profesjonelle musikere kunne spille hva som helst, men det er likevel spesielt å høre italienere spille Wagner som om de har bodd i München hele sitt liv. Det var vel en taktstokk Daniel Barenboim holdt i høyre hånd, men for meg fremstod den som en tryllestav. Jeg har aldri hørt slik musisering fra et operaorkester. Her var full balanse, ingenting manglet, det oppstod ingen hull i lydbildet, alt var trygt og godt. Hele seks harper og de fantastiske dype strykerne skapte en grunnlagsklang så vakker at jeg ikke klarer å beskrive den, men alle instrumentgrupper var formidable. (Orkesterlyden i de ovennevnte klippene er ikke i nærheten av hva jeg hørte denne kvelden.) Alle dynamiske nyanser ble benyttet, men det rolige, innadvendte dominerte. Spesielt var dette merkbart i overtyren. Dette var musikk som var tilfreds med seg selv, før den brå dramatikken da teppet gikk opp ble en virkelig vekker. Bruno Walters innspilling fra 1936 regnes som gullstandarden for fremføring av overtyren. Dette var like psykologisk effektivt, selv om andre aspekter ved fortellingen ble fremhevet.

Både italienske og utenlandske kommentatorer har fremhevet den ufattelige orkesterinnsatsen, og Barenboim ble møtt med ellevill jubel og bravorop før hver akt. Sluttapplausen for ham var noe i nærheten av hysterisk. Det skjer ikke ofte på La Scala at en dirigent kaster slengkyss til publikum for å takke for den varme mottakelsen. Cassiers skal ha blitt buet – selvfølgelig – under premieren, ellers har det kun vært lutter glede og kjærlighet mellom kunstnere og publikum. Da La Scalas program for 2013 ble presentert, ble likestillingen av 200-åringene Verdi og Wagner kritisert. Verdi er tross alt Italias store sønn, og det lokale publikum hadde ønsket seg større vekt på ham enn på hans tyske kollega. Nå som jubileumsåret er godt i gang, har knurringen stilnet. Italienerne elsker La Scalas Wagner. Det gjør jeg også.