Til denne forestillingen hadde jeg heldigvis fått forhåndsbestilt billett, slik at jeg slapp å stå og riste i døren til billettkontoret med nervene i helspenn rett før åpningstid samme dag som showet skulle gå av stabelen.

Dette var min første Lohengrin live, selv om jeg har sett flere produksjoner og brokker av produksjoner på video. For å ta regien først: Jeg elsket den. Richard Jones har levert et gjennomarbeidet, helhetlig, intelligent – og for denne psykologen – psykologisk svært interessant bidrag til operahistorien, selv om han gikk langt utenfor Wagners anvisninger. Dette var andre boller enn Calixto Bieitos oppstykkede og usammenhengende Fidelio. Fokus er ikke det politiske maktspillet i Brabant og i internasjonal forstand kampen om makten over Det tyske riket, men intrigene innad og mellom de to parene Elsa og Lohengrin – Ortrud og Telramund. Scenen er omdannet til en byggeplass, hvor vi ser hvordan Elsa og Lohengrin tegner og bygger seg et hus, innreder det og legger planer for et lykkelig liv som kjernefamilie. Medlemmer av koret og balletten er hele tiden med som snekkere, gartnere, skreddere, flyttefolk og hushjelper – også under de tre overtyrene. Dette tydeliggjør hvordan forholdene mellom de to parene har betydning for alle andre som befinner seg i Brabant. Selv om jeg synes uttrykket er feilaktig og uheldig, er det kanskje på sin plass her: Det personlige er politisk.

Imidlertid overdriver ikke Jones idyllen mellom Elsa og Lohengrin. Da hun bryter sitt løfte til ham, reagerer han med å sette fyr på ektesengen og den lille vuggen som skulle inneholde frukten av parets kjærlighet, før han forlater huset. Scenen er i utgangspunktet hjerteskjærende, men Lohengrin gjør dette så enkelt, liketil og udramatisk at jeg får inntrykk av at følelsene for Elsa ikke var så dype. Var han egentlig rede til å bli ektemann og far? Kanskje ikke.

Ønsket om å stifte familie hos Elsa og Lohengrin hadde sitt motstykke i ønsket om å bevare den hos Ortrud og Telramund. Vanligvis fremstilles dette paret, eller i alle fall Ortrud, som drevet av begjæret om storpolitisk makt for enhver pris. Vi møter et eldre ektepar som er lei av hverandre, men klamrer seg til sin posisjon som Brabants herskere for å bevare sitt eget forhold. Ortrud er den dominerende parten, selv om Telramund har den offisielle makten politisk sett. Hun er oppgitt og irritert over sin veike, men samtidig brutale mann, som helt åpenbart er i ferd med å gi opp. Han går med på å kjempe mot Elsas mystiske svaneridder Lohengrin nærmest for å få fred fra konas mas. Naturligvis blir resultatet brutte illusjoner og knuste drømmer hos alle parter, muligens med unntak av Ortrud. I henhold til Wagners anvisninger skal hun dø til slutt (sammen med de fleste andre i stykket, på tradisjonelt Wagner-vis), men Jones lar henne leve. I siste scene er hun på vei hjem til seg selv med armene rundt lille Gottfried, Elsas bror, som er dukket opp etter å ha vært forsvunnet i mange år. Moralen er: Hvis konflikter ikke løses og bearbeides på tilfredsstillende vis, fortsetter de i neste generasjon.

Orkestret spilte glimrende under sin musikksjef Kent Nagano, som jeg nå fikk oppleve live som operadirigent for første gang. Hans kommunikasjon med og kontroll over musikerne var suveren, men han utøver en form for ledelser som ikke virker autoritær. Orkesterspillet var langt mer sammenhengende og kraftfullt enn under Fidelio to dager tidligere, men koret var kanskje litt for tilbakeholdent.

Peter Seiffert var Lohengrin, og det var moro å oppleve ham live før han pensjonerer seg, og det kan vel ikke være så lenge til. Han sang bra, men er ingen Jonas Kaufmann. Og han er for gammel og korpulent til å være fysisk troverdig i rollen som nyforlovet ung ridder. Dessuten har han en skrekkelig rheinisch aksent som gjør det tidvis irriterende å høre ham.

Dette årets Elsa var Emily McGee, som dessverre ikke var på høyden. Hun var kjedelig, pregløs og blass, og stemmen var svak. Hun er en rutinert Wagner-sanger og burde kunne levere bedre varer enn dette, men hvem som helst kan vel få den store skjelven av å stå på samme scene som Waltraud Meier, som attpåtil var på hjemmebane.

Sommeren 2007 var jeg på operafestivalen i München for første gang. Siden den gang har jeg vært blodfan av Waltraud Meier, byens store datter. Det regnet fryktelig den sommeren, men under hennes utendørskonsert en kveld midt i juli var det opphold, og jeg hørte henne synge solnedgangen. Det var i alle fall det jeg opplevde, at Chaussons Poème de l’amour et de la mer gikk opp i en høyere enhet sammen med den lilla-gylne solnedgangen bortenfor det auditive og visuelle. Jeg har synestesi i moderat grad, og noen musikkopplevelser er så fargerike, bokstavelig talt, at de gir omfattende og varige endringer i hvordan jeg tenker om musikk.  

Egenlig har jeg ikke den helt store sansen for Wagner, men etter at La Wagnerissima sang solnedgangen, har jeg begynt å interessere meg mer for ham, og slik oppdaget jeg også hvilken stor skuespiller hun er. Jeg kan lide meg gjennom flere timer med endeløse modulasjoner for å se henne dø som Isolde, og jeg kan bære over med relativt svake prestasjoner fra andre hovedrolleinnehavere så lenge hennes Ortrud er så fenomenal som den er. Vi har tidligere sett henne i denne rollen her på bloggen. Denne gangen var hun mer tilbakeholden, mer kjølig og intellektuelt intrigerende sammenliknet med den onde heksen av en avgudsdyrker vi ble servert i Nikolas Lehnhofs produksjon – helt i tråd med Jones’ vekt på det interpersonlige og intrafamiliære fremfor det samfunnsmessige – men hennes sterke utstråling førte til at hun som vanlig dominerte fullstendig. Hun tilbrakte mye av tiden i første akt sittende på siden, som tilsynelatende passiv tilskuer til ektemannes forsøk på forhandlinger med støttespillere og motstandere, men har så sterk uttrykkskraft i selv små bevegelser at publikum rettet seg opp i stolene og stilte inn kikkertene bare hun flyttet litt på foten. Det var hennes prestasjoner folk snakket om i pausene, og det var hun som mottok elleville ovasjoner til slutt – selv om publikum også visste å sette pris på Kent Nagano.  Muligens var hun litt overtydelig enkelte ganger, for eksempel i armbevegelsene mens hun ventet på at ektemannen skulle bestemme seg for å kjempe mot Elsas ridder, men hvem ville ikke bli utålmodig og motorisk utagerende hvis en var gift med den passivt-aggressive tøffelen Telramund? 

Jevgenij Nikitin var solid som Telramund – og med bedre diksjon enn Peter Seiffert – og Kristinn Sigmundsson glimrende som kong Heinrich. Jeg vil også fremheve Martin Gantner i rollen som kongens utroper – dette var bra saker! Men kvelden tilhørte Waltraud Meier og Kent Nagano.

 

 

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-