Nytt

Daniel%20Barenboim%20sort-hvitt.jpg

Gårsdagens konsert med Wiener-filharmonien, dirigert av Daniel Barenboim, i Oslo Konserthus var en blandet fornøyelse. Idar Karevolds panegyriske «anmeldelse» i Aftenposten i dag får meg til å lure på om han og jeg – samt de av mine musikervenner jeg snakket med etter konserten – var til stede ved samme arrangement.

Første del av programmet bestod av en gammel traver, Schuberts 5. symfoni. Karevold skriver:

Det musikalske forløpet beveget seg i store dynamiske buer der alle syntes besjelet av samme tanke. Homogeniteten var fremtredende og likeledes opplevelsen av det musikalske rommet som lot seg oppfatte i klangbredden som lå over hele podiearealet.

Detaljene var wienerklassisk lekre og innsmigrende, og alt var gjennomsyret av åpenbar musiseringsglede.

Sludder og vås. Andre sats var overjordisk vakker. Første, tredje og fjerde sats var flate, livløse og uinspirerte. En av hornistene skar stygt ut et par ganger, og strykerne var ikke så samspilte som en skulle kunne forvente av dette orkesteret. Bratsjene var delvis grumsete. Hvordan er det mulig for en erfaren anmelder som Karevold å overhøre dette? I den grad musikerne var besjelet av samme tanke, var det tanken på å bli ferdig med dette så fort som mulig og komme seg tilbake til hotellet. Det var tydelig at de kjedet seg.

Det ble ikke bedre av tåpelig publikumsatferd. Nå musikkens superstjerner kommer til Oslo, merker en tydelig at kunnskapsløse treskaller kjøper billett kun for å se og bli sett. Det ble snakket mens orkesteret spilte («Oj, har de åtte kontrabasser?!» Kommer vi til å få høre Radetzky-marsjen?»), og det verste av alt – noe jeg virkelig avskyr – det ble klappet mellom satsene. Dette SKAL IKKE forekomme! En symfoni er en helhet og skal oppfattes som sådan. Pausene mellom satsene er til for publikums og musikernes refleksjon. Stillheten etter siste akkord i en sats er psykologisk sett like viktig som selve musikken. Dette har ingenting med åndssnobberi å gjøre – utøvernes konsentrasjon blir sterkt forstyrret ved slik applaus.

Hvorfor glapp det? Jeg tror det har å gjøre med at Daniel Barenboim ikke egner seg som Schubert-dirigent. Det virker ikke som om han har sans for humor, og Schubert krever ofte en dansant og lekende tilnærming. Andresatsen i 5. symfoni er derimot mer gåtefull, mystisk og sorgtung, og dette er Barenboims forte. Han er ideell som orkesterleder ved fremførelse de dystre, tunge, nesten voldsomme romantiske verkene til Wagner og Bruckner (og kanskje Beethoven på en god dag). Men det lette, lyse og klare blir ofte flatt og kjedelig hos ham. Unntaket er nok innspillingene av Mozarts klaverkonserter med English Chamber Orchestra på 1960-tallet – de er ytterst sjarmerende. Til sammenlikning er gjeninspillingene av samme verker med Berlin-filharmonien på 1990-tallet kalde og livløse.

Derfor var Bruckners 7. symfoni i trygge hender i går. Jeg er egentlig ikke noe Bruckner-menneske, jeg sliter litt med å forstå hva han forsøker å uttrykke. I denne musikken er det voldsomme krefter som utløses, og det er ikke til å unngå at det av og til kan synes litt vel grandiost. Derfor er dirigentens presisjon avgjørende. Og i går klaffet det. Messingblåserne var litt for dominerende tidlig i førstesatsen – kunne dette ha med uvante akustiske forhold å gjøre? Ellers var jeg svært fornøyd. Det er merkelig å oppleve hvordan Barenboim først nesten tar drepen på livsgleden og sjarmen ved såpass ukomplisert musikk som hos Schubert, for deretter å skape den strengeste, men likevel mest intense og glødende, orden hos en kaotiker som Bruckner.

Karevold avslutter slik:

Konserten var musikalske øyeblikk som vil strekke seg langt frem i tid. Den var minneverdig fremfor noen.

Det har han rett i. Men konserten var minneverdig på grunn av den skrikende diskrepansen mellom første og andre del.