Sakset/Fra hofta

Hvilken namenlose Freude jeg opplevde da jeg i siste liten klarte å skaffe billett til Fidelio selv om jeg da jeg forhåndsbestilte i februar fikk beskjed om at alt var utsolgt! Og hvilken namenlose Freude jeg opplevde da vikaren for den sykmeldte dirigent Fabio Luisi viste seg å være Adam Fischer! En kan bli religiøs av mindre. Her er mine inntrykk fra forestillingen, som fant sted under operafestivalen i München.

Calixto Bieitos halvt år gamle produksjon for den bayerske statsoperaen var mildere enn fryktet, uten de sex- og voldsscenene han er beryktet for. Det betyr ikke at jeg mener regien var passende. Resitativene var strøket og delvis erstattet med tekster av Jorge Luis Borges – et for meg helt uforståelig grep. Librettoen burde da være bra nok. Bruken av akrobatene/sirkusartistene i begynnelsen av andre akt var likeledes uforståelig og unødvendig. Kostymeringen av Don Fernando som klovn var klisjépreget og tåpelig. Men publikums reaksjon var også idiotisk. Folk buet, pep og ropte «Arschtheater» og viste seg like ekshibisjonistiske som Bieito, hvilket ikke passer seg midt i forestillingen. Under sluttapplausen er det i orden. La Scalas forestillinger blir rutinemessig delvis ødelagt av en liten gruppe loggionisti som går i operaen primært for å lage bråk,  til stor irritasjon for folk som både elsker musikk og har mer greie på den enn pøblene på balkongen. Dette fenomenet ser dessverre ut til å spre seg til andre byer i Europa.

De vellykkede aspektene ved regien var de som fremhevet det innadvendte og psykologiske ved historien. Bieito oppfatter Fidelio mer som en beskrivelse av indre tvang og psykisk fangenskap enn politisk forfølgelse. Scenen var omskapt til en labyrint sangerne måtte manøvrere seg gjennom, uten å komme ut i frihet. Florestan kjempet med krefter i sitt indre og med å omstille seg til en tilværelse som fri, ikke med Don Pizarros ondskap. Leonore var mer tilbakeholden enn i andre produksjoner, noe av det heroiske var fjernet, og hun fremsto i større grad som en vanlig kvinne som var nødt til å vokse med utfordringen hun ble pålagt. Hvilken psykisk omveltning de to hadde vært gjennom, og hvordan den vil prege dem resten av livet selv om de er lykkelige over å ha funnet hverandre igjen, var glimrende illustrert ved scenen etter O namenlose Freude. Her blir paret sittende, litt fra hverandre, og stirre engstelig fremfor seg mens fire musikere spilte en forkortet utgave av tredje sats av Beethovens strykekvartet op. 132. Det kan vel argumenteres for at det er like upassende å legge inn ekstra musikk i forestillingen som det er å bytte ut resitativene med tekster av Borges, men det var i det minste Beethovens egen musikk som ble valgt. Og  jeg synes det fungerte og gjorde historien mer realistisk. Slutten av Fidelio kan lett bli pompøs og overdådig i sin namenlose Freude.

Det var stort å se Jonas Kaufmann på hjemmebane. Stemmen hans er vidunderlig, en mørk og fyldig tenor med stor kraft. Han fremstilte den fortvilede, forvirrede, nesten handlingslammede og Stockholm-syndrom-rammede Florestan med stor troverdighet. Anja Kampe var også fysisk troverdig som Leonore, og såpass androgyn at en godt kan forestille seg at hun kan lure folk til å tro hun er mann. Hun har kanskje ikke stemmekraft nok til å formidle det voldsomme raseriet i Abscheulicher, men det er det vel bare Kirsten Flagstad som har hatt. Og det litt tilbakeholdne uttrykket passet godt til regien forøvrig. Generelt ga hun inntrykk av å være en svært solid sanger. Samspillet mellom Kaufmann og Kampe var forøvrig flott. De andre sangerne gjorde gode figurer, uten at jeg kan si de gjorde uforglemmelige inntrykk. Rocco (Franz-Josef Selig) var litt anonym og Marzelline (Laura Tatulescu) litt nervøs i første akt, men det skal vel også noe til å overgå Kaufmann og Kampe. Det var tross alt disse to folk, inkludert meg selv, kom for å se.

Adam Fischer er en dirigent jeg liker veldig godt, og jeg gledet meg stort til å høre ham live for første gang. Dessverre virket det ikke som om han hadde hatt nok prøvetid med ensemblet, og han var også den tredje dirigenten for produksjonen siden desember. Kommunikasjonen sviktet flere steder, både mellom dirigent og orkester og mellom dirigent og sangere. Særlig hadde den litt nervøse Tatulescu en tendens til å bli overdøvet av orkesteret, som spilte svært høyt. Beethoven var ingen orkestreringens mester, og særlig messingblåserne bør dempes litt. Det var 1814-versjonen som ble valgt, som åpner med tredje Leonore-overtyre. Her savnet jeg energien og drivkraften som er så tydelig hos andre, men i tråd med regien generelt var det kanskje det langsomme og innadvendte som var påkrevet.