Jeg har alltid vært glad i klassisk musikk, opera, ballett, musikaler og operetter. Jeg prøver å få med meg mest mulig, og derfor har jeg et opera-abonnement gjennom en av Operaens støttegrupper.
Jeg gledet meg til det festfyrverkeriet som «Czardasfyrstinnen» er ment å være, både med musikk og sang, flotte fargerike kulisser og kostymer, og typisk ungarsk dans koreografert i fengende rytmer.
Da sceneteppet gikk opp, fikk vi ingenting av Emmerich Kálmáns magiske tid med prinser og grever fra slutten av 1800-tallet, men en gjeng skeive og tydeligvis rusa ensemble lokalisert til Oslo i 2022. Balletten, de yndige «Mädis vom Chantant», var noen herrer som koketterte rundt i noe som skulle forestille dameundertøy. Operakoret kom virkelig godt fram, siden de tok en Fingal Olsson og satt urørlige uten å bevege på annet enn munnen.
Operetten ble fremført på norsk, men ikke i oversatt form fra den tyske originalteksten til Stein og Jenbach: Teksten var en gjendiktning skrevet av Gudrun Glette. Det sier seg selv at menn i dameundertøy ikke kan synge originalteksten om die Mädis vom Chantant.
Hele handlingen var totalt forskjellig fra Kálmáns originale operette, og alt var gjendiktet.
Hovedpersonen Sylva kunne opprinnelig ikke gifte seg med prins Edwin, siden hun bare var artist på teater, men nå kunne hun ikke gifte seg med milliardærarving Edwin fordi hun var transkvinne. Det kunne resultere i fallende aksjekurser samt flukt til Sveits.
Det andre sentrale paret i fortellingen var Boni og Stasi. Boni er Edwins venn, en greve i originalversjonen, og var åpenbart skeiv i første akt, men ble mirakuløst rettet opp og ble forelsket i Stasi i siste akt. Stasi, Anastasia, var den kvinnen Edwins foreldre ville at sønnen skulle gifte seg med, men i gode operetter skjer det ofte litt forviklinger, gjerne også humoristiske. Tviler på at denne oversettelsen vil frembringe verken komipris eller litteraturpris.
I gode operettekomedier ender alt godt, og Edwin fikk sin Sylva, og Stasi og Bondi, som ble til overs, fikk hverandre.
Det var sikkert operasjefen Randi Stene og hennes styre som tok avgjørelsen om å gjøre «Czardasfyrstinnen» til en skeiv forstilling. Det har vært flere «moderniseringer» av operaer i de siste årene, både i Norge og i verden for øvrig. Det er nesten så operaenes kunstneriske ledere og regissører hever seg over de gamle mesterne, som tydeligvis ikke er gode nok i vår tid.
Dessverre passer ikke handlingene så bra i moderne tid som de gjorde i originalversjonene. I stedet for å bli hengt i stormasta på et seilskip under Napoleonskrigene, ble Billy Budd denne gang hengt i stormasta på en engelsk ubåt i 1940 i operaen «Billy Budd». En får nærmest en anelse om at våre operasjefer og regissører har like store primadonnanykker som de arkitektene og kunstnerne Paul Grøtvedt skriver om i sine artikler.
For å regissere «Czardasfyrstinnen», hadde operasjefen engasjert dyktige Hanne Tømta til denne vanskelig jobben med mye nytenking. Slik jeg opplevde det, gjorde Tømta en god jobb med å skape et bilde av det skeive livet og miljøet, også hvor litt rus inngår. Det var overbevisende, selv om operetten ikke var helt etter min smak.
Operaorkesteret er bare helt topp, men czardas-stemningen var ikke helt der. Dette skyldes sikkert også manglende farger på både kulisser og kostymer og veldig tam czardas-koreografi.
Operasangerne var som alltid veldig gode på Den Norske Opera, men jeg var veldig imponert av Frøy Hovland Holtbakk som Stasi.
Og operakoret fortjener applaus, de bidro til å løfte en trykket stemning.
Dersom Randi Stene og Den Norske Opera fortsatt vil gjøre om gamle mesterverk og «kill the classics», vil jeg anbefale litt mer humor og dyktige kunstnere.
Jeg vil foreslå en studie av good old Spike Jones and his City Slickers.
Jeg skulle ønske vi nå snart fikk opera og operetter tilbake i sine originalversjoner med fargerike kulisser og kostymer. Jeg kan forsikre alle om at jeg ikke har en eneste negativ tanke om noen skeive i det hele tatt. Jeg gir dem alle en uforbeholden støtte til at de kan være den de ønsker å være, men jeg anser meg ikke som egnet til å være duskedanser i skeive opptog. Slikt passer bedre for de litt mer profesjonelle, som Raymond og Jonas.
Og jeg tror alle skeive vil nyte en opera eller operette i originalversjon sammen med meg. Det tror jeg også mange andre vil gjøre etter det jeg har hørt fra andre operaelskere.
Det er to foreninger som støtter opp om arbeidet til Den Norske Opera. De opplever nå et synkende medlemstall, og det er synd, siden de gjennom mange år har støttet opp økonomisk med stipend til unge sangere. Operasjefen bør derfor lytte litt til den ekte grasroten i operaen, og ikke kun til de woke.
