Kommentar

De siste ukene har betegnelsen ISIS eller Isis slått gjennom i sommeroffentligheten. Først kjempet det nye ordet om oppmerksomhet med storsaker som vår kronprinsesses tale i FN nylig (om betydningen av kamp mot AIDS, men for toleranse, intet mindre). Deretter har det journalistiske vemodet og de mange dirrende røstene til Gode Mennesker rundt om i medieredaksjonene – alle preget av tronskiftet mellom Jens og Jonas i Ørnen blant partiene – dominert det norske nyhetsbildet og bidratt til å holde vår kollektive oppmerksomhet stabilt innovervendt. Likevel: ISIS går nå igjen i sendingene som noe viktig, som noe som berører oss.

Inntil nylig var ordet ukjent for meg i betydningen jeg etter hvert skjønte vi hadde å gjøre med, så derfor har jeg googlet og søkt kunnskap. Navnet eller akronymet (Isis og ISIS) har åpenbart vært brukt på svært forskjellige ting til ulike tider og i ulike sammenhenger, og en pussighet i så måte vil jeg dele med dere. Skjønt i dag er det selvfølgelig først og fremst en islamistisk voldsorganisasjon som skjuler seg bak de fire bokstavene. Før jeg tar for meg dette aktuelle fenomenet, skal vi likevel ta en svipptur innom tidligere betydninger; det kan ligge både morskap og en smule innsikt om samtiden langs slike historiske erindringslinjer om man bare holder øynene åpne og er villig til å tro på det man faktisk ser.

Isis var i riktig gamle dager en egyptisk gudinne, gift med guden Osiris og mor til Horus. Fra å være en lokal figur gikk hun etter hvert, på Romerrikets tid, over til å bli en internasjonalt beundret skikkelse, ikke minst fordi hun i tillegg til å være en sjarmfull kjærlighetsgudinne også litt etter litt ble regnet som en av de klokeste og mest magikompetente blant tidens guddommelige vesener. Sine ferdigheter i så måte hadde hun delvis lurt ut av sin bestefar, den vise Ra. Ektemannen, altså Osiris, ble drept, kuttet i biter og slengt i Nilen av sin bror Set, men ble vekket til live igjen av hustruen; det er en fargerik historie på så mange måter, men den ligger utenfor dagens hovedtema. Derimot hører det kanskje med i vår sammenheng at Isis med en diende Horus på fanget var et av de kjæreste kunstmotiver fra egyptisk mytologi. Det forekommer åpenbart at paret utgjorde en arketypisk forløper for den kristne tilbedelsen av jomfru Maria med Jesus-barnet noen hundreår senere.

ISIS eller Isis er videre i følge google betegnelsen for en hel rekke firmaer, institusjoner og til og med et tungrockband fra Amerikas vestkyst hvis musikk er av et ganske annet slag enn det jeg orker å lytte til; alle disse har enten tatt sitt navn etter gudinnen eller slumpen har skapt akronymet. Det siste er klart tilfelle med den brått berømte islamistiske grupperingen i Midtøsten som er foranledningen til denne artikkelen. For deres vedkommende står ISIS for Islamsk Stat i Irak og Syria. Like ofte ser man forkortelsen ISIL brukt; da er Syria på slutten erstattet med Levanten, et upresist geografisk begrep for halvmånen av land som ligger innerst i Middelhavet, altså sånn omtrent Israel, Vestbredden, Gazastripen, Jordan, Syria, Libanon og vestlige del av Irak. Wikipediaomtalen virker å være vederheftig og oppdatert. Her trekker jeg frem bare noen få sider ved organisasjonens virke som jeg mener er av spesiell internasjonal interesse.

Først og fremst er det viktig å holde klart for seg at ISIS bare er én av temmelig mange militante, aggressive, islamistiske organisasjoner rundt omkring i verden. Etter 11. september 2001 lærte vi oss navnet Al-Qaeda (det betyr visstnok «Basen») som nå virker å være mer eller mindre militært nedkjempet, iallfall i Afghanistan. I Somalia (og kanskje også Kenya) har vi Al-Shabaab («De unge,» kortform for «Bevegelsen for unge krigere»), i Nigeria har vi Boko Haram («Vestlig utdannelse er en synd»), i Indonesia finnes en fjerde gruppe, i Pakistan en femte og så videre. Sant å si gir jeg blanke i hvilke mer eller mindre fargerike navn de har gitt seg selv, de religiøse fanatikerne; fellesnevneren dem imellom er overtydelig og den skal vi komme tilbake til.

ISIS er ytterst militært aggressive. Et karakteristikum ved dem er at de har mange internasjonale krigere i sin midte, alt fra tsjetsjenere til ulike asiater, afrikanere og europeere av alle de slag, antagelig inklusive «nordmenn» så vel som nordmenn (altså både individer med norsk pass, men av annen etnisk og kulturell bakgrunn, og etnisk norske konvertitter til islam). ISIS’ mål er intet mindre enn gjenopprettelsen av kalifatet, altså en religiøs, muslimsk stat styrt etter sharialover. Selvsagt skal kalifatet vokse seg så stort som mulig helt til alle verdens mennesker bekjenner seg til den ene guden; forhåndsgrenser fra før-kalifatisk tid er av mindre interesse.

ISIS hadde sin spede begynnelse i Irak etter amerikanernes invasjon der i 2003, men har etter hvert blitt mer og mer ledende i den organisatorisk så vel som ideologisk kompliserte kampen i hele Levanten, om enn særlig i Syria og Irak. Deres kjerne av internasjonale jihadister har kjempet vel og hatt suksess, også takket være bruk av totalt hensynsløs og skrekkinnjagende terror overfor motstanderne. I stor stil dreper man fanger og skryter av det (jeg ønsker ikke å lenke til slike bilder eller filmsnutter som det finnes mange av på Youtube), tilsynelatende sikre på at den egne guden finner velbehag i slikt. Selv Al-Qaeda skal visstnok ha tatt avstand fra deres virkemidler som værende for brutale. De siste dagene og ukene har de ikke bare vist seg å være en fremtredende deltager i borgerkrigen i Syria, men de har også erobret viktige befolkningssentra i Irak, inklusive den nest største byen i landet, Mosul.

Et skremmende aspekt ved erobringene var hvordan de irakiske regjeringsstyrkenes militære motstand forsvant omtrent som dugg for solen da angrepet kom. Tusener av soldater og offiserer (jeg har sett tallet 70 000 nevnt, men kan selvsagt ikke gå god for presisjonen i anslaget) deserterte, tok av seg uniformene, kastet våpnene og meldte seg ut av kampen. Åpenbart gav de opp overfor langt færre og lettere bevæpnede angrepsstyrker. Situasjonen minner litt om den manglende evnen Sør-Vietnam i sin tid viste til å stå imot angrepene fra nord etter at USA hadde «lykkes» med sin vietnamisering av krigen og til slutt helt hadde trukket egne styrker ut, og jeg vil ikke bli forbauset om vi kommer til å se noe lignende i Afghanistan når Nato-styrkene endelig forlater landet. Man kan moralisere over slik adferd så mye man vil og årsakene til den er nok variable, men fellesnevneren er følgende: Hvis ikke viljen til å kjempe finnes i en hær og i et samfunn, så hjelper det ingen ting hvor godt utstyr man har eller hvor storslåtte taler og løfter politikere og høyere offiserer slår om seg med. Viljen og motet i den enkeltes bryst er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, forutsetning for at militære styrker skal klare å gjøre det de er satt til. Religiøs eller politisk fanatisme er en god motivator i så måte, men selvsagt og heldigvis finnes også andre metoder til å skape effektive enheter. Dette må vi ta innover oss, slik kunnskap vil alltid forbli aktuell. Vi må se til at ikke også vårt forsvar blir en papirtiger, et korthus som faller sammen den dag det blir satt på prøve.

Det er verdt å merke seg at ISIS står for en sunnimuslimsk variant av islamsk fundamentalisme. Sunniene mistet etter Saddams fall makten i Irak til den shiamuslimske majoriteten. Nå prøver de å ta igjen det tapte. Et selvsagt spørsmål i sammenhengen blir hvem som finansierer ISIS og lignende grupperinger, for det koster uhorvelig med penger å drive internasjonale hærer. Sannsynligheten må være stor for at det er saudiarabiske ressurser som holder oppe denne fundamentalismen; saudiaraberne har råd til slikt. Det gamle rådet «follow the money» gjelder like mye her som ellers om man skal forsøke å finne ut hvem som trekker i trådene bak de enkle menneskenes feberhete aktivisme. For meg står USA og Vestens liksomvennskap med det tvers igjennom bakstreverske salafiske regimet i Saudi-Arabia som et politisk-strategisk mistak av dimensjoner; selv olje kan kjøpes for dyrt.

Konflikten sunni versus shia (og det finnes tallrike andre og mer subtile variasjoner på temaet) er av åpenbar betydning, også for oss som er langt unna kjerneområdene. Samtidig viser denne religiøse striden kovariasjon med gammelt regionalt etnisk hat og mistro av grunnleggende historisk betydning. Hverken tyrkere eller persere er glade i arabere, for å si det meget forsiktig, en side ved motsetningene i Midtøsten som sjelden vektlegges i norske medier. Begge de to førstnevnte har sine egne kulturelt-nasjonale storhetsforestillinger. Iran er verdens største shiastat og har derigjennom mer umiddelbar sympati med Al-Malekis nåværende styre i Irak enn de vil kunne ha med andre og sunnidominerte makthavere. Tyrkia har minnene om egen fordums regionale dominanse i både for- og bakhodet samtidig som de er meget oppmerksomme på at ikke uro hos naboen skal gis lov til å skade egne planer og drømmer. Noen titalls tyrkiske spesialister (en standardeufemisme for alt fra vannverksingeniører til spesialsoldater, så hvem vet hva vi her snakker om) ble visstnok tatt av ISIS i Mosul, og Tyrkia ser neppe gjennom fingrene med det dersom noe tilstøter dem. Både Iran og, mindre overraskende, Nato-partner Tyrkia kan meget vel tenkes å vise vilje til å samarbeide med USA for å hugge hodet av alt for framfus arabisk sunnimuslimsk militarisme og terrorisme.

Meldingene om ISIS’ fremgang blir omfattet med en viss skeptisk uhygge i Norge, men hovedinntrykket som søkes skapt, er at vi her har å gjøre med et regionalt problem, i alle fall ikke med noe som direkte angår fredelige oss. Dette er vanlig norsk strutsenaivitet som vi en gang kommer til å få unngjelde for. Étt er de relativt mange ovenfor nevnte nordmenn med og uten hermetegn som deltar i krigføringen i Midtøsten, og som PST og andre mener utgjør en terrortrussel mot Norge gjennom erfaringen og indoktrineringen de får der. Enda viktigere er likevel det primært internasjonale tilsnittet som ISIS’ og beslektede organisasjoners kamp har, og som viser seg i den geografiske bredden i virksomheten..

Et kort sveip over de siste ukers hendelser viser dette med skremmende tydelighet. Omtrent samtidig med ISIS’ suksess i Irak fikk vi meldinger om at islamister hadde angrepet flyplassen i Karachi, Pakistan med noen titalls drepte som resultat. Hele tiden gjennomfører deres religiøse brødre i Nigeria sine bisarre aksjoner til Allahs angivelige ære (bortrøvingen av hundrevis av kristne skolejenter er bare én side ved virksomheten), Al-Shabaab holder på som før i Somalia og slik fortsetter det nærmest kloden rundt. Er islamistene sterke nok til det, kjemper de med våpen og terror for å gjennomføre sin religiøse revolusjon. Der dette stadiet ennå ikke er nådd, nyttes mer subtile teknikker for å fremme de religiøse målene. Med mindre man er fullstendig blind, ser man at sammenhengen alle disse aksjonene imellom er terroristenes religiøse ståsted i islam (om det er jihadistene eller mer fredelige muslimer som står for «den rette læren,» er et spørsmål det ikke tilkommer meg å avgjøre) og deres aksjonistiske holdning til misjonering ved hjelp av vold og tvang. Man kan kle situasjonsbeskrivelsen i hvilken språkdrakt man vil, men for meg rekker Samuel Huntingtons terminologi fra for vel 20 år tilbake mer enn godt nok: Dette er sivilisasjonskrig og vi (altså ikke bare befolkningen i Mosul og ellers i Midtøsten, men vi alle, også nordmenn) blir angrepet av dem som støtter militant islam. Jeg forlanger at våre politiske ledere tar innover seg denne erkjennelsen, at de taler klart til folket om trusselen vi står overfor, og at de åpent så vel som i stillhet ser til å reise bolverk mot denne aggressive formen for religiøs ekspansjonisme. Det som er blodig alvor for folk i Mosul i dag, kan bli blodig alvor for oss i morgen.

Det faller seg i dette perspektivet naturlig å se på hvordan den nevnte trusselen og striden har utviklet seg over tid. Selv om ISIS ble det samme som Isis gjennom en språklig tilfeldighet, kan jeg ikke la være å tenke over hvilken endring i holdningen til spesielt kvinner skiftet representerer. Den gamle gudinnen var en ytterst kompetent og allment æret kvinne fra et land som ble ansett som arnested for det meste av gammel kunnskap og forståelse. Etter 1400 år med islam er de siste rester av annen religion og all ikke-arabisk kultur ved å forsvinne fra Egypt, seksuell vold mot kvinner selv midt i Kairo der revolusjonen begynte, på Tahir-plassen, er utbredt og kun gjennom et militærkupp har man – midlertidig? – klart å holde en fundamentalistisk maktovertagelse så noenlunde fra livet. Man skal ha litt av en trollsplint i øyet for å se fremgang i en slik utviklingslinje; den finnes neppe for muslimske menn som synker lenger og lenger ned i fattigdom, fanatisme og underlegenhet, og den er åpenbart fraværende for kvinner og folk tilhørende minoriteter.

Mer informativt er likevel et mer tidsnært perspektiv. For meg er det naturlig å gå 25 år tilbake til bråket om Salman Rushdies «Sataniske vers.» For første gang prøvde man da å tvinge gjennom muslimsk rettspraksis (om man kan bruke et slikt ord; jeg minner om at man krevde forfatterens død fordi han angivelig hadde fornærmet både profeten og guden, intet mindre) utenfor muslimsk område. Jeg var selv på reise i USA da det begav seg, og både der og hjemme var det for det meste med vantro (ordspillet er tilsiktet!) smil og oppgitt latter man hørte om den utrolige religiøse kravstorheten. Men folk i Vesten fikk snart klart for seg at galskapen var alvorlig. Man strevet virkelig forfatteren etter livet og det samme gjaldt andre som hadde med bokutgivelsen å gjøre selv i islam-fjerne land som Italia (oversetteren Ettore Capriolo ble forsøkt knivdrept), Japan (oversetteren Hitoshi Igarashi ble knivdrept) og Norge (forlegger William Nygaard, Aschehoug, ble skutt og nesten drept). Skjønt egentlig ville man helst fra offisielt vestlig hold snakke ned det som skjedde, dekke over det med ull og uklarheter, omtale det som «enkelthendelser» man ikke måtte legge for stor vekt på. I Norge ville man ikke medgi at Nygaards nesten-drapsmann trolig var en av midtøstengudens våpendragere, enten en troende eller en av hans leiesoldater. Det skal mye til før man finner det nødvendig å forstyrre kosen her til lands.

Men tar man for seg hva som har skjedd i det kvarte århundre som er gått siden fatwaen mot den indisk-britiske dikteren ble utstedt, så ser man at militant islam har vært på fremmarsj overalt, den senere tid også i europeiske kjerneområder, inklusive Norge. Det skjer en islamisering båret frem av stadig mer høylytte krav om å bli tatt hensyn til, om å slippe å bli krenket av dem som ikke tilhører profetens trofaste og troende krets. Tendensen illustreres av 11. september-angrepet mot USA og andre terroranslag mot enkeltpersoner og grupper, av karikaturstrid, konverteringer, hijabfremstøt i Forsvaret og i politiet, av servering av halalburger på offentlige norske kantiner og jeg vet ikke hva.

Grenser flyttes hele tiden. Skam få dem som ikke ser det. Skam få dem som ikke erkjenner at vår kultur og vårt levesett er under angrep fra militant islam. Fornektelse var aldri ærerikt og blir heller aldri noen effektiv forsvarsstrategi.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også