Gjesteskribent

Nice-terroristen Brahim Aouissaoui 

Så er valget i USA over og Trump tapte, i alle fall ser det sånn ut ifølge de aller fleste både amerikanske og internasjonale medier. Den sittende presidenten finner åpenbart valgutfallet både uforståelig og dypt urettferdig, og en rekke anmeldelser av påstått valgfusk er levert inn av hans juridiske medarbeidere. Blant annet skal så pass bisarre ting ha skjedd som at en del poststemmer kommer fra døde mennesker, hvilket jo ikke akkurat lyder bra. Vi får se hva som skjer og hvordan rettsbehandlingen – hvis det blir noen; flere av klagene er allerede avvist som grunnløse ifølge anti-Trump medier – utvikler seg. Nøkkelordene i sammenhengen må være juridisk holdbare bevis for at viktige feil/falsknerier har funnet sted; meninger og mistanker er ikke tilstrekkelige. Inntil videre går jeg ut fra at USAs lov- og embetsverk er fullt ut kapable til å håndtere situasjonen.

Livet, inklusive politikken, består som kjent av både seire og nederlag, uventede gleder så vel som skuffelser. De av oss som har hang til det skrevne ord, kan i slike stunder ha nytte av dikt som Kiplings «If» En stoisk livsholdning fjerner ikke livssmerten, hverken den eksistensielle eller den politiske, men en viss trøst gir den.

MAGA er blitt et kjent begrep under Trumps tid innen amerikansk toppolitikk: Oppfordringen «Make America Great Again» på skyggelua sammenfattet på erke-trumpsk vis mannens prosjekt. Selv om han fikk – skulle få? – bare fire år som president, er det ingen grunn til å tro at sporene etter ham ikke blir tydelige; dette vil vi komme tilbake til ved flere anledninger fremover.

At MEGA også skrives med store bokstaver, er passende på så mange måter, også fordi ordet på gresk betyr nettopp stor. I vår aktuelle sammenheng står akronymet for «Make Europe Great Again», altså parallellen til Trumps prosjekt, bare øst for det våre fjerne forfedre kalte Blåmyra. Mitt håp er at MEGA og MAGA kan utvikle seg side ved side i årene som kommer. Denne gang er likevel fokus på hva vi europeere kan og må gjøre for å klare vår del av oppgaven: å restaurere så vel som videreutvikle europeisk storhet.

Selvsagt er vårt kontinent mer kulturelt heterogent enn Nord-Amerika, men vi har da mye som binder oss sammen, vi også, både hva genuin likhet – det europeiske – angår og ved at mange ellers ulike europeiske nasjonalstater står overfor samme type «utfordringer». Det er rimelig å gi eksempler på begge deler, og jeg velger å begynne med Frankrike siden dette landet er havnet i fokus for krefter som går til angrep på europeisk kultur og sivilisasjon.

I større grad enn de fleste europeiske nasjonalstater har Frankrike under etterkrigstiden opplevd en massiv heterogenisering. Naturligvis har dette med landets koloniale fortid å gjøre, en sammenheng som også gjelder for Storbritannia, men uansett: I Frankrike bor det nå et meget stort antall mennesker med etnisk og/eller kulturell opprinnelse i Afrika og Asia, ganske særlig MENA-området (Midtøsten og Nord-Afrika). Disse påvirker sterkt det franske samfunnet enten tilstedeværelsen er legal eller ikke. Før lærte og snakket man fransk i Frankrike uansett hvorfra, hvordan og hvorfor man kom. Man tilegnet seg også for øvrig landets kultur og vaner og ble i løpet av kort tid fransk; mange store menn i historien har hatt en slik bakgrunn. Nå er det imidlertid slik at mange innflyttere insisterer på å ta med seg sin egen kultur og religion, til og med sitt eget tankesett som de forlanger skal innrømmes likestilling – minst – med de opprinnelige franskmenns ethos. Assimilering er ut mens integrering, hva nå i all verden dette måtte bety, er inn i samsvar med den sene etterkrigstidens fjolleoppfatning om at alle har rett til å videreføre mest mulig av sin egen opprinnelige bakgrunn selv om de flytter langt avsted. Én gruppe har i særlig grad visst å utnytte denne samfunnsødeleggende «snillheten», nemlig muslimene. I dag befinner disse seg i milliontall på vårt europeiske kontinent, også i områder og land der de aldri klarte å etablere seg som maktfaktor selv under Islams mest militært ekspansive periode, altså i århundrene før de i 1683 ble stoppet utenfor Wien.

Mens forholdet mellom andre religiøse grupperinger – katolikker, ortodokse, protestanter, jøder, buddhister, hinduister og hva det nå måtte være – i dagens Europa er tilnærmet problemfritt, gjelder ikke det samme for relasjonene mellom muslimene og resten. Jeg skal si det veldig enkelt: De har kommet i utrolig antall – millioner, som sagt – til deler av Europa der de ikke hører eller har hørt hjemme, og under en uendelighet av påskudd, hvoretter de har forlangt – og fått innvilget, dumme som våre politikere har vært – retten til å spre sin religion og kultur uhindret. Dette ser vi nå mer og mer konsekvensen av.

Mens jeg skriver dette, er det bare få uker siden siste terrorangrep på et erkefransk mål: uskyldige kirkegjengere i Notre-Dame de Nice. Minst ett av ofrene fikk skåret halsen over i samsvar med «god, gammel» islamistisk tradisjon. Litt tidligere var en fransk lærer blitt halshugget mens han underviste i ytringsfrihet – hører du, Erna? Ytringsfrihet, ikke bare tankefrihet! – på en skole utenfor Paris. Og før dette igjen – faktisk om og om igjen – har vi i Europa, men særlig Frankrike, opplevd en rekke andre terrorangrep, alle med fellesnevneren at sterkt religiøse muslimer har «hevnet seg» på europeiske samfunn og institusjoner ved å drepe komplett uskyldige, vanlige mennesker fordi den påstått hellige profeten – dere vet, han som ikke må hverken karikeres eller på annet vis avbildes – er blitt fornærmet og krenket av oss vantro.

Når jeg refererer til en fellesnevner ovenfor, hvem som dreper og det overordnede motivet, så fortjener dette å understrekes ytterligere siden norske medier, inklusive Rikskringkastingen som ellers later til å oppfatte seg som allmennkognisjonens tryggeste bastion i fedrelandet, åpenbart har vanskelig for å se hvilke kausalitetstråder som binder sakskomplekset sammen: Nei, NRK, det er ikke rimelig å spørre uskyldsblått om hvorvidt det finnes noen forbindelse mellom mordene i Paris og Nice, eller for den saks skyld med lignende drapsorgier tidligere, for følgende er glassklart: Muslimske terrorister dreper kuffar, vantro, fordi disse ikke underkaster seg Allah, men isteden stadig vekk krenker ham og hans profet ved sin kroniske respektløshet. Skjønner dere sammenhengen nå, forstår dere at det ikke er noen vits lenger i å la seg overraske hver gang det samme skjer? Eller er det – uff, så konspiratorisk antydet – slik at dere helt enkelt ikke vil forstå, at sannheten er for ubehagelig?

Vi, nordmenn og andre europeere, må stå skulder ved skulder med franskmennene i denne kampen, ja, i denne krigen som tidligere forsvarssjef de Villiers  helt korrekt kalte konflikten mellom de militante, selvhevdende muslimene og det franske samfunnet. Gjør vi ikke det, så svikter og sviker vi de verdiene og den historien som binder oss europeere, tross alle våre innbyrdes ulikheter, sammen.

For selv om vi alltid har utgjort et lappeteppe av folk og kulturer her på vårt geografisk sett relativt ubetydelige kontinent, så deler vi et idéhistorisk fellesskap enten vi er germanere, slavere, latinere eller annet, et fellesskap av verdier som burde være mer enn sterkt nok til å motstå enhver aggressiv ørkenreligion. Vi, og våre åndelige ætlinger overalt ellers i verden, bærer på en sivilisasjonsbyggende tradisjon fra den gresk-romerske antikke kulturen, smeltet sammen med arven fra Jerusalem og videreforedlet under renessansen og opplysningstiden. Denne tradisjonen er det intet mindre enn vår forbannede plikt å ta vare på og utvikle videre.

Dette innebærer også et ansvar for å bekjempe de kreftene i verden som reduserer menneskenes frihet og selvstendighet, samt deres rett til å leve sammen med sine brødre og søstre i nasjonale fellesskap preget av felles historie og et omforent, sammenbindende tankegods. På hver generasjon og hvert europeisk land hviler denne plikten, og den forsvinner ikke ved at noen forvirrede blant oss ler den bort og snakker foraktelig om en nykolonialistisk, selvopptatt og –pålagt «white man’s burden» som for lengst burde være gått ut på dato. Deler av ansvaret påhviler også nordmenn når våre franske og andre europeiske brødre angripes av en felles fiende, og det er intet mindre dagens jihadister er enten nå Erna Solberg, resten av Regjeringen og Stortinget skjønner sammenhengen eller ei. 

Et samfunn som ikke vil forsvare seg, har ingen storhet. Den suverent viktigste trusselen mot Europa i dag kommer fra islamistiske suprematister. Disse har intet i Europa å gjøre og vi bør ikke lenger slippe dem inn. De som allerede har entret våre europeiske land, skal ut igjen med mindre de svært tydelig i ord og gjerninger tar avstand fra ugjerningene deres trosfrender gjør i Islams navn. 

Bare ledere som vet hva vi har å forsvare, og som har vilje til å forsvare dette med alle nødvendige midler, fortjener vår tillit.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her