Kommentar

Oslo kommune utplasserte betongrør som terrorsperrer i sentrum på selveste Krystallnatten 9. november 2017. Det var en drastisk forandring av byens ansikt. Likevel sa ikke mediene noe, men lot som ingenting. De må ha hatt det travelt for disse rørene gren mot publikum. De er senere erstattet av jernblomsterkasser fra Hamjern. Det brukes store summer på blomster og busker i disse karene for at publikum skal glemme hvorfor de står der og ta dem for dekorasjoner. Foto: Document

Vi er på overgangen til adventtiden når jeg begynner å skrive på dette essayet, altså ved inngangen til feiringen av jul eller midtvintersfest eller hva du nå vil kalle det; kjært barn har mange navn. Skjønt egentlig er det slett ikke likegyldig for dagens tema hvilken betegnelse som brukes, for enn så lenge har ingen fått det for seg å drepe uskyldige mennesker med biler, skytevåpen, sprengladninger eller lignende bare fordi «solen snur» som vi sier med under middels astronomisk presisjon. Derimot er det mye som tyder på at nettopp feiringen av Kristmesse, den kristne julen, utløser alvorlig terrorlyst i visse kretser. Vi så det nylig illustrert i London der en av landets mange «berikere», jihadisten Usman Khan, knivdrepte og skadet flere mennesker før han ble overmannet og til sist skutt. Litt senere meldte danske myndigheter at et betydelig antall islamistiske terrorplanleggere, noen visstnok med forbindelser til Norge, var anholdt, en begivenhet som på vanlig måte kvikt ble skjøvet ned fra de ledende avisenes forsider. Muligens mottok dansk politi assistanse fra israelske sikkerhetsorganer i sakens anledning; disse er trolig vesentlig mindre naïve enn sine skandinaviske kolleger hva gjelder terror, særlig på ledernivå.

I Danmark har man pakket sperringene inn i julepapir.

Angrep på utstillinger, messer og andre arrangementer knyttet til tradisjonell julefeiring har nemlig skjedd gjentatte ganger under senere år og i flere europeiske land. Motivet, angrepsmodus, den umiddelbare responsen så vel som de etterfølgende profylaksetiltakene har hatt vesentlige likhetspunkter fra gang til gang og fra land til land, hvilket bringer oss midt inn i sentrum av den moderne juleterrorens essens. 

Det vesentligste fellesordet, selve den røde tråden som binder hendelsene sammen, er dessverre intet mindre enn terroristenes religion: islam. I denne for Nord-Europa fremmede trosretningens navn er det at nesten alle juleterrorangrepene har funnet sted, hvilket skaper et smått bisart kontrapunkt til betegnelsen mange av tidens «gode mennesker» velger å benytte på akkurat islam, «fredens religion».

Vår motstand mot terroren har en fysisk så vel som en psykisk – eller åndelig, ordet er slett ikke malplassert – komponent. Som alltid når farer truer og man tvinges ut i strid, er den psykologiske beredskapen aller viktigst, ja, en forutsetning for at fysiske motstandstiltak skal kunne iverksettes. 

På julemarkedet i Breitscheidplatz i Berlin er det ikke lenger mulig å kjøre inn, etter at Anis Amri stajl en lastebil og drepte så mange han kunne. Han klarte 12. Foto: Fabrizio Bensch/Reuters/Scanpix

Det er i senere tid satt inn mye politi overalt (jeg håper dette gjelder også i Norge, men neimen om jeg er sikker) der store mengder mennesker stimler sammen av den ene eller annen grunn enten det er jul eller ikke, man har plassert ut koranklosser på dertil egnede steder for at ingen skal kunne kjøre store biler inn i folkemengder, og sikkert er også en rekke andre tiltak av fysisk-preventiv natur truffet for å vanskeliggjøre eventuelle terroristers ødeleggelsesplaner; alt dette er utmerket når det først er blitt slik at vi befinner oss under kronisk trussel om angrep fra dem som vil oss vondt. Helt sikkert gjøres det også betydelige forsøk fra rette myndigheters side på infiltrering av jihadistiske nettverk for slik å få nyss om planlagte ugjerninger; igjen utmerket, og opprullingen av terrorbanden i Danmark viser at slikt er effektivt. Men hvordan står det til med den mer grunnleggende forsvarsberedskapen i våre land, skjønner vi hvem våre motstandere er, forstår vi dem og ideologien som styrer og gir dem kraft? Her kniper det, lyder min uærbødige påstand, for store deler av maktsjiktet i Europa, Norge inklusive, lider av grav fornektelseslidelse i møtet med denne for oss nye formen for ondskap.

Klok, over to tusen år gammel konfliktteori (Sun Tzu: «The Art of War») hamrer inn som vesentlig at man fremfor alt må lære sin fiende å kjenne, man må forstå ham grunnleggende så vel som i detalj for å kunne føre effektiv krig. Det slår meg som åpenbart at vesentlige deler av vestverdenens maktelite nesten fullstendig ser bort fra, har glemt eller helt enkelt ikke vil innse betydningen av denne lærdommen hva gjelder de senere års islamistiske terror mot tradisjonelt kristne nasjoner og land. For at angrepene i og mot europeiske byer har vist tendens til å tilta nettopp under julefeiringen, er neppe utelukkende praktisk begrunnet (mange mennesker samler seg på markeder, i handlegater og lignende), men har en vesentlig åndelig dimensjon: Jihadistene viser på denne måten sin dype forakt for de vantros religiøse tradisjoner så vel som deres postreligiøse rikdom, glede og nytelsessyke.

Islamistisk terrorisme handler nemlig ikke primært om trangboddhet, økonomiske forskjeller og andre typisk sosialdemokratiske forklaringsparametere  når kriminalitet skal forstås, men derimot om den aggressive, overlegenhetsdyrkende religionen – islam – som gjerningsmennene bekjenner seg til. Av denne grunn utspringer deres religiøse fanatisme og terrorisme. Det er videre langt fra åpenbart, etter min mening ikke ens sannsynlig, at terroristenes logikk og veivalg representerer noen misforståelse eller forvrengning av det bakenforliggende religiøse tankesettet. Tvert imot følger de voldelige fanatikerne konsekvent og i detalj kravene og budene som muslimer overalt er kalt til å leve etter. At kun et mindretall av de troende blir islamister og noen relativt få blant disse igjen blir terrorister, er et faktum, men ikke noe som bryter årsakssammenhengen. Heldigvis ligger det ikke for flertallet å bli maniske voldsmenn selv om de er vokst opp med massiv og skadelig indoktrinering.

Den islamistiske terroren er et bevisst, religiøst motivert angrep mot oss, mot alt som er vestlig, mot alt og alle som ikke underkaster seg Allah; dette er sakens kjerne. Jeg sier ikke derved at islam er eneårsaken – det finnes sikkert godt om faktorer som bidrar til islamisters toksiske blanding av hat, forakt og misunnelse overfor Vesten og vestlige mennesker -, men den religiøse dimensjonen er en avgjørende del av bakgrunnen for at de handler som de gjør, hvilket fornektes systematisk av de mange som biller seg inn at alle gode mennesker tilhørende alle religioner egentlig vil det samme. Islam er ingen fredens religion, og islamister er ikke i bunn og grunn gode mennesker som kommer til å bli som oss – postreligiøse fredsvenner – bare de blir møtt med vennlighet, tillit og kjærlighet.

Dersom godtroende europeeres naivitet bare hadde gått ut over dem selv, så fikk det nå enda være; ingen kan tvinges til innsikt om ikke vedkommende selv evner å se ting klart. Men når vi har å gjøre med begavete mennesker som sitter i maktposisjoner i våre vestlige samfunn, Norge inklusive, og som lefler med islam internasjonalt i tillegg til at de på hjemmebane ikke bare legger til rette for muslimsk propaganda og islamisering, men også importerer tusener av nettopp den gruppen mennesker som står bak jihadistisk kriminalitet, da befinner vi oss i en situasjon der landets ledelse svikter sin primæroppgave: å forsvare den egne nasjonens borgere mot farer. Det er en dypt urovekkende tilstand der fornektelse av virkeligheten er koblet sammen med ønsketenkning. På kort sikt kan man nok lure folket med selektivt anrettet statistikk og intensivering av medial propaganda slik at oppmerksomheten styres mot andre felter av samfunnslivet, men i lengden vil de importerte problemene bare gjøre seg mer og mer gjeldende. De smelter ikke hen og forsvinner som politikerne håper. 

For åtte år siden skrev jeg artikkelen «Julefred» for document.no. Under tiden som er gått, har terroren tiltatt i styrke, også angrepene mot religiøse, endog julespesifikke, mål. Passive og fysiske mottiltak er truffet og har utvilsomt hatt effekt; det er heldigvis ikke i dag like lett som før å drepe ned uskyldige mennesker – de kaller oss vantro, kuffar – på julebasarer og lignende steder. Men den grunnleggende holdningen til faren vi står overfor, er fremdeles preget av naivitet. 

Vi må snart slutte å snu oss bort fra det ubehagelige, slutte å lukke øynene for det faktum at vår kultur og levemåte står under angrep fra aggressiv islam. Ikke bare må nordmenn igjen lære seg hvem som er deres venner så vel som fiender, men vi må begynne å agere i samsvar med innsikten. Vi kan ikke lenger tillate oss å tro at verden er et fredelig sted bare fordi vi ønsker at det var slik. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-