Kommentar

Til tross for at gårsdagens terrorangrep i Tunisia og Kuwait krevde mange flere menneskeliv – henholdsvis 38 og 27 – enn den ene halshuggedes i Frankrike, alle tre angrepene signert IS, representerer det sistnevnte noe kvalitativt nytt i motsetning til de to førstnevnte.

Det er langt fra første gang vestlige turister i Midtøsten rammes av terror. Det nærmer seg tjue år siden massakren på flere titalls mennesker på reise i Luxor, Egypt, begått av en islamistisk terrorbevegelse hvis navn forlengst er glemt – siden avløst av en rekke andre jihadistiske bevegelser. Turister i Egypt har også vært gjenstand for terrorangrep i de senere år, f.eks. i Sharm el-Sheik. Det er ellers ikke mange månedene siden terrorangrepet mot Bardo-museet i Tunis.

Sunnimuslimers angrep på shiamuslimer i Midtøsten er også etterhvert blitt en skrekkelig business as usual.

Den tredoble terroren er neppe koordinert på et rent organisatorisk plan, men har sannsynligvis skjedd samtidig som følge av Al-Adnanis ferske oppfordring om å slå til under Ramadan. Det vitner i så fall om en voldelig og ideologisk slagkraft hos IS som overgår det man tidligere har sett i jihad-bransjen. Det er ganske nøyaktig ett år siden kalifatet ble proklamert. Om det hele var å anse som en feiring av ettårsdagen med nedslakting av vantro?

Et fellestrekk ved de tre aksjonene er at nokså enkle mål er blitt valgt. Lite er enklere enn å meie ned forsvarløse turister som aner fred og ingen fare mens de slapper av på stranden. Fabrikkanlegget utenfor Lyon var ikke speseielt godt bevoktet. Selvmordsbomberen i Kuwait spaserte tilsynelatende bare inn i moskeen. Vi har altså å gjøre med en fiende som i fravær av et drastisk skjerpet sikkerhetsnivå i hele samfunnet, vanskelig kan hindres i å gjennomføre sine blodige forretninger.

Fremgangsmåtene har også noe rituelt over seg. Det at attentatmennene i Sousse gikk i land fra sjøen, kan vanskelig unngå å bringe tankene hen f.eks. på tyrkernes herjinger på 1400-tallet langs kysten av Italia. I støvellandets sørøstlige hjørne står det mer eller mindre intakte utkikkstårn for cirka hver tiende kilometer strandlinje, og mange av de middelsstore befolkningssentraene var (og er fortsatt den dag i dag) noen kilometer fra vannet. Så hadde man tid til å forberede seg når utkikken hadde slått alarm. Det er på sitt vis kreativt å gjøre seg selv til et ekko av den blodige historien.

Men for oss europeere er det noe ekstra uhyggelig med halshuggingen i Frankrike.

Ikke fordi det var den første bestialske nedslaktningen med en islamistisk signatur. Den engelske soldaten Lee Rigby led jo den vanskjebnen å bli hakket ihjel av to islamister i London for to år siden.

Men ugjerningsmennene representerte ikke den islamske terrorismens fremste varemerke, selv om den ene av dem hadde hatt forbindelser til en forholdsvis ukjent islamistbevegelse, og sannsynligvis hadde prøvd å slutte seg til al-Shabaab.

Når hodet fra en halalslaktet vantro settes på stake akkompagnert av et jihadistflagg på europeisk jord, er det altså en fjær i hatten for IS. Det markerer at terrorismens fremste franchisekjede har åpnet i et nytt land – og ikke i et hvilket som helst land: i en av stormaktene på kontinentet som står øverst på ønskelisten for erobring.

Meldingen fra den islamske staten er altså ikke til å ta feil av: Terrorstaten, som enhver kan bli åndelig borger av, forteller europeerne at krigen er på vei.

Hva blir konsekvensene?

De politiske konsekvensene ser ut til å bli at de administratorene som skulle ha vært ledere, fortsetter å late som ingenting. Ved å predike at islam i bunn og grunn er en fredelig religion, vifter de med det Oriana Fallaci kalte pasifismens flagg, da hun for fjorten år siden skrev at «Europa ikke lenger er Europa». I dag kunne hun kanskje ha kalt det underkastelsens flagg. Man kan lure på hvorfor David Cameron vil forhandle med EU med sikte på større nasjonal selvstendighet innenfor unionen, når han ikke har noen som helst problemer med å slutte seg til ummahen.

Tatt i betraktning at copycat-effekten blant terrorister har gjort seg gjeldende tidligere, tenk bare på hvordan København-terroren var et ekko av Paris-terroren, er det liten tvil om at IS kommer til å ramme Europa flere ganger. Like liten tvil er det om at reaksjonen også neste gang vil bli tafatt. Europa vil stålsette seg i påvente av neste angrep som om det dreide seg om ekstremvær.

Det er i grunn forståelig at de svake lederne vi er belemret med ikke tar noen konfrontasjon med islamismen. De ønsker ikke åpen konflikt med voksende andeler av sine egne befolkninger. Men denne konfliktskyheten kan vanskelig unngå å anspore IS til økt innsats. Hvor mange terrorangrep vil statslederne bli komfortable med å bullshitte sine egne befolkninger om? Hvordan er det egentlig for en politiker ikke å ha noen politikk?

For de europeiske befolkningene vil det neppe føles komfortabelt i lengden. Mye tyder på og mye ligger an til at de i økende grad vil støtte opp om konfrontasjonsvillige politikere. Med tanke på hvor raskt begivenhetene skjer, virker det som om Frankrikes presidentvalg i 2017 er noe som vil skje på ultralang sikt.

Men i fravær av jordskjelvaktige begivenheter, er det grunn til å tro at allmennheten vil bli enda litt mer oppmerksom på at Midtøsten ikke lenger er et sted man besøker, men et sted som har flyttet hjem til oss, og hvor den politisk-religiøse volden er en del av hverdagens orden. Hvilket Midtøsten-land har man mest lyst til å ligne på? Det skulle vel aldri være Israel? I så fall ligger Marine Le Pen an til å bli Frankrikes svar på Benjamin Netanyahu.

Om man ikke blir politisk som Israel, var det kanskje likevel en idé å lære litt om sikkerhet av Israel, som er vant til å hanskes med den indre terrortrusselen. Grensekontroll og økt bevoktning ville være en bra start.

israel.female.soldier.beach

Det er muligens ikke så rart at IS har holdt seg unna Israel. Et nær ikonisk bilde av en ung israelsk kvinne på stranden, på perm fra militærtjenesten med automatgeværet på ryggen av en ellers bikinikledd kropp, spredte seg for en tid siden som ild i tørt gress på sosiale medier. Hadde hun vært tilstede på stranden i Tunisia, kunne kanskje flere titalls menneskeliv ha vært spart.

Israel er oss, skrev Fiamma Nirenstein for noen år siden. Vi finner nok ut av det snart.