Kommentar

Terrorangrepet i Berlin i går kveld var uendelig langt fra å komme som lyn fra klar himmel. Til det var signalene altfor mange, konkrete og generelle, både i nær og ikke fullt så nær fortid. Det lå noe i luften, og tyske sikkerhetsmyndigheters beredskap var høy, uten at det forhindret gårsdagens massakre.

I Ludwigshafen hadde en tolvåring kort tid i forveien gjort et mislykket forsøk på å sprenge en bombe i et julemarked. Amerikanske myndigheter har advart turister i Europa mot store menneskemengder i forbindelse med helligdager. Personer som opererer undercover i tyske asylmottak advarer mot målbevisst radikalisering av asylsøkere. For bare få dager siden sa sikkerhetstjenesten Verfassungsschutz’ sjef Hans-Georg Maaßen til Frankfurter Allgemeine at tilbakevendte Syria-terrorister, som tyskerne har flere hundre av, er en «tikkende bombe». Noen terrorceller er allerede blitt avslørt. Hvor mange gjenstår? Hvor mange flere dannes idet IS nedkjempes i Syria og Irak? Sikkerhetstjenesten hadde selv en utro tjener. Hvor mange andre finnes i sikkerhetsrelevante tyske etater?

Man trenger ellers ikke å ha reist noen steder for å lage sitt eget private Syria hvor som helst i Europa. IS har da også i sitt propagandaorgan Rumiyah for bare en måned siden anbefalt sine tilhengere å iverksette «terrortaktikker» – et gudene vet hvilket ekko av for lengst kunngjorte oppfordringer fra høyeste terrorhold i Midtøsten: Bruk et hvilket som helst våpen, gjerne kombinasjoner av våpen. Angrip gjerne på helligdager.

Årene 2015 og 2016 har passert mot et konstant bakteppe av terror både i Europa og nærområdene, sterkt farget av den skjebnesvangre kombinasjonen av demografi og ideologi.

Fjoråret begynte og sluttet med blodbad i Paris, mens dette året, foruten en serie hendelser i mindre skala (om enn spektakulære i sin grusomhet, som slaktingen av den franske presten Jacques Hamel), har vært preget av terrorangrepene på flyplassen i Brussel og på strandpromenaden i Nice. Dødsferden med lastebilen i går kveld ser ut til å ha vært nær en kopi av fremgangsmåten på Frankrikes nasjonaldag den 14. juli, og sies å ha vært gjennomført av en 23 år gammel pakistansk asylsøker til Tyskland, av Bild omtalt som Naved B. – tilsynelatende bare ett av flere navn han brukte. Kjent som småkriminell. Men det har vært advart om at veien ikke er lang fra kriminalitet til terror. Man trenger ikke høre gjallingen av «Allahu akbar!» for å få brikkene til å falle på plass.

Betingelsene som legger til rette for terror – slik nærværet av brennbare substanser, oksygen og høy varme legger til rette for ild –, blir mer og mer tallrike i tiden mellom hvert angrep. Risikoen vil være med oss i overskuelig fremtid. Vi lever som under en vulkan.

berlin-terror-blomst

I mellomtiden tar man sine forholdsregler. En lastebil som kan kapres er et potensielt massedrapsvåpen. Vel, så kan man låse døren og la være å komme skadede til unnsetning langs veien av frykt for feller etc. Tilliten og åpenheten forsvinner. Men terroristene finner alltid nye løsninger, selv israelsk etterretning lar seg fra tid til annen overliste. Og europeerne er lysår fra den mentale beredskapen. Både tog, kjøpesentre og konserter er fortsatt nokså enkle terrormål.

I hva slags atmosfære skal et tysk julemarked arrangeres heretter? Idet europeiske storbyer suges inn i det utvidede Midtøsten, blir alt av kristen kultur mer og mer utsatt, som om den befant seg i Midtøstens kjerneområder. «Siste jul i Kairo» heter en bok av Lars Akerhaug som Hege Storhaug med rette kaller smertelig aktuell.

Spørsmålet trenger seg på: Når får vi siste jul i Berlin? Hvem orker å stå opp for å bevare Europas kristne tradisjoner? Neppe de som fører ideologisk krig mot julen på det som foreløpig er en slags hjemmebane, kanskje mens de arbeider politisk for at enda flere av julens blodige fiender skal få en fremtid i Europa – på økonomisk, sosial og sikkerhetsmessig bekostning av europeerne.

Ved å masseimportere mennesker fra ufredelige, konfliktfylte og økonomisk tilbakestående land utenfor Europa, får vi ufreden, konfliktene og de økonomiske problemene med på lasset. Hvor mange dødelige lærepenger skal det egentlig behøves for at man skal innse dette opplagte og ta de like opplagte konsekvensene av det? Europeerne har begynt å åpne for såkalte barmhjertighetsdrap på gamle og syke, og spørsmålet diskuteres i det minste. Men det ubarmhjertige drapet på fremtiden skjer inntil videre med taust samtykke.

Mest lest