Gjesteskribent

mark-steyn
Mark Steyn, foto: Wikimedia Commons
 

Lørdag morgen kom jeg på en samtale fra i sommer med en tysk dame som hadde «befunnet seg på mottakersiden av noen livfullt utstrakte flerkulturelle hender tilhørende en av Mutti Merkels sjarmtroll»:

Som en følge av dette går hun ikke lenger ut etter mørkets frembrudd. Motvillig hadde hun også bestemt seg for ikke å dra på det lokale julemarkedet hun liker så godt, hvor hun hadde sunget julesanger hvert eneste år – i fullt dagslys.

«Hvorfor skulle du ikke det?» spurte jeg.

«Fordi det er jul», sa hun, «og jeg er bekymret for julen vil bli et mål.»

Jeg trakk denne konklusjonen:

Julemarkedene er en fin tysk tradisjon, men neppe særlig mye lenger.

I skrivende stund førtiåtte timer senere er tolv mennesker døde og 48 skadet fordi de befant seg på et julemarked på Breitscheidplatz i Berlin. Denne overskriften fra BBC formidler helt uanstrengt galskapen i vår tid:

Lastebil dreper 12 på julemarked

Ah, så det var lastebilen som gjorde det. Så det er ikke noe som er umulig å fikse med noen enkle lastebilkontrolltiltak – som for eksempel lisensiering og registrering av lastebiler.
 
De mindre åpenbart unnvikende svarene var nesten like nedslående. En engelsk turist på besøk fra Birmingham lot det falle en kritisk bemerkning om at man i hjembyen hans har noen stygge sperrestolper langs fortauene for å stanse de mordlystne lastebilene som måtte befinne seg i nærheten. Christkindlmarkt er en tysk tradisjon som går helt tilbake til middelalderen: Det i München er mer enn 700 år gammelt.

Men et samfunn som bare kan holde trekvart årtusen gamle tradisjoner bak en ugjennomtrengelig sikkerhetssone, er et samfunn som snart vil miste disse tradisjonene. Som tidligere nevnt er jeg av denne oppfatningen: Hvis frie land må ha utrivelige sikkerhetskontroller, hvorfor kan de ikke plassere dem rundt landegrensene i stedet for rundt hver eneste ting innenfor disse grensene?

Jeg synes det er helt sprøtt når jeg hører folk som sier at «nå må vi ha metalldetektorer og bedre sikkerhet på utesteder. Javel, og hva skjer etterpå? De sprenger et bakeri i luften, eller et lite konditori. Skal du da være nødt til å ha metalldetektorer ved inngangen til konditoriet?

I stedet for å ha alle disse enkeltstående forsvarslinjene rundt hver eneste Dunkin Donuts eller bensinstasjon, eller sågar J.C. Penny, hvorfor ikke bare sette opp én stor forsvarslinje rundt hele landet?» lød Steyns konklusjon. «Vi kunne kalle det en grense! Og vi kunne, la oss si, ha bevoktning av grensen!

 
Men dette er bare gal manns tale. I det populære programmet Kelly File på Fox News, stilte Martha MacCallum to eksperter spørsmål om massakren på markedet, og begge to begynte øyeblikkelig å snakke om militære angrep mot IS, behovet for å lage en arabisk versjon av NATO og andre storslagne ideer. Jeg er helt enig i at IS bør tilintetgjøres, men IS er bare et symptom, og ikke en årsak. Etter at IS er utslettet, kommer det noe annet. Mange steder i verden finnes det allerede noe annet: al-Qa’eda, Taliban, Boko Haram, Abu Sayyaf, al-Shabaab, al-Nusra, al-Gama’a al-Islamiyya, al-ditt, al-datt og al-de andre …
 
Det var ikke engang noen av Marthas gjester som stilte et eneste spørsmål om hvorfor folk som vil myrde deg fordi du er på et julemarked, i det hele tatt befinner seg i landet. Reuters skriver:

Tyske medier siterer lokale sikkerhetskilder som sier at det finnes bevisgrunnlag som kan tyde på at den mistenkte som er arrestert, var fra Afghanistan eller Pakistan, og kom til Tyskland som flyktning i februar.

 
Jøss, det ville ikke være så veldig takknemlig mot det landet som gav en tilflukt, eller hva? Vestlige ledere forsikrer oss til stadighet om at det er «en veldig, veldig liten prosentandel» av det muslimske samfunnet som består av «voldelige ekstremister». De forteller oss aldri hvilken prosentandel det rent faktisk er tale om – én prosent, null komma én, eller null komma null null null én – men de er helt enige om at det er en prosentandel.

En prosentandel er et veldig enkelt konsept: Hvis det er 0,001 prosent av det muslimske samfunnet som består av «voldelige ekstremister», og du har 100.000 muslimer, ja så er det «en veldig, veldig liten prosentandel». Hvis du så slipper inn 100.000 muslimer til, så vil du ha doblet antallet «voldelige ekstremister». Og hvis du fortsetter å gjøre det i år etter år, så vil du, hva enten prosentandelen er stabil eller ei, importere stadig flere mennesker som har lyst til å drepe innbyggerne i landet ditt.
 
Hvorfor skal man det? Hva er fordelene med det? Og hvorfor mener folk som turisten fra Birmingham at svaret på stadig flere muslimer er stadig flere sperrestolper? Jeg tilbrakte mesteparten av fjoråret i Frankrike og andre steder i Vest-Europa, og det er soldater overalt – utenfor kirker, postkontorer, togstasjoner, kjøpesentre, jødiske skoler i første omgang, og nå ikke-jødiske skoler, toppløsstrender og julemarkeder… Og det er ikke nok. Det kan aldri bli nok.
 
Bare noen få timer før tolv tyske familier fikk et stort blodig hull gjennom seg en uke før jul, besluttet min gamle venn – en gang også oppvarmer – Jonathan Kay med sin sedvanlige uklanderlige timing hånflire enda en gang av disse toskene som gremmes over hvor alt dette bærer:

Litt av en diskusjon på @CBC180. Takket være et Mark Steyn-aktig hysteri, tror canadiere at Canada er 17 % muslimsk. I virkeligheten er det 3 %.

 
Ha! For noen kjøtthuer, hva? Hvor flatterende det enn er å få skylden for et helt lands islamofobi, ville jeg si at grunnen til at canadiere – i likhet med franskmenn og tyskere og belgiere og nesten alle andre – tror muslimene er flere enn de er i virkeligheten, er ganske åpenbar: Islam slår hardere enn normalt for sin vektklasse. Selv på dager hvor de ikke meier ned folk på julehandel eller myrder russiske ambassadører – eller knivstikker franske prester, eller sprenger belgiske flyplasser til himmels, eller forgriper seg seksuelt mot deltagerne ved tyske nyttårfestligheter – tyder også de mindre brennbare nyhetene om islam i Vesten likevel på en selvhevdelse og en selvsikkerhet som ville ha vært imponerende selv om de utgjorde 17 prosent. Idet de faktisk når 17 prosent, vil folk tro de er 48.
 
Siden vi ser ut til å ha endt opp med å bli besatt av prosentandeler, antar jeg at tolv døde tyskere også er en ubetydelig andel – altfor trivielt for de sofistikerte til å rettferdiggjøre et «Mark Steyn-aktig hysteri». Men det er den 20. desember, og om fem dager vil ofrenes familier savne 100 prosent av et barn, en forelder eller en kjæreste til jul. Be en bønn for dem. De døde på grunn av hensynsløsheten hos en politisk klasse i Vesten som har satset alt på et forrykt og sjanseløst sosio-politisk eksperiment som bare kan ende katastrofalt.

 

Mark Steyn