Kommentar

Artikkelen til Anonymous i Standpoint om hvordan det var å leve fire år i en monokulturell by, for så å vende tilbake til det flerkulturelle Storbritannia, nærmere bestemt London, gjorde inntrykk. Den monokulturelle byen var ikke et sted i Pakistan eller Saudi-Arabia, det var engelske Birmingham.

Det er spesielt ett avsnitt i artikkelen som åpner perspektiver. Artikkelforfatterens mann er prest. Han frekventerer et hus tvers over ganten for der de bor, hvor det kan kopieres, kjøpes litteratur mm. Her treffer han en muslim fra Nederland, og spør hvorfor han er i Birmingham. Han svarer: Fordi Birmingham er det sted i verden hvor det er best å være muslim.

Tirsdagens møte i Litteraturhuset om karikaturtegningene fem år etter var innom samme tema da Flemming Rose fortalte om et møte med en kvinnelig muslim i Danmark som hadde vært en av hans sterkeste kritikere under karikaturstriden. Hun erkjente i løpet av samtalen at hun hadde rettigheter som muslim i Danmark som hun aldri ville nyte godt av i et muslimsk land.

Men hvilke konklusjoner trakk hun av det?

Rose sa kjernen i dagens spørsmål koker ned til: hva vil det si å være dansk eller norsk? Og hvilke konsekvenser får denne definisjonen?

Alt tyder på at Europa er det beste sted å være muslim. Det er her man kan gjøre bruk av sine rettigheter. Man får i pose og sekk: Man kan være forbruker og nyte godt av den materielle velferden, flatskjermene og pc’ene og fylle dem med det innhold man selv vil, uten forpliktelser overfor det kristen-sekulære samfunnet. Man kan gjøre dette med god samvittighet, for de hedonistiske, narssistiske menneskene som leder an, gjør akkurat det samme. De oppfører seg uten tanke på konsekvensene, og barna deres gjør likedan, så hvorfor ikke muslimene? Dette er et gyldig og tungtveiende argument, og det består en stilltiende allianse mellom de to.

Begge parter driver et slags dobbeltspill. Muslimene får lov å være forbrukere og å nyte, en smule ulovlig. De spiser av den forbudne frukt, slikker i seg pikslene som softis. Lar øynene suge i seg neon og vareutvalget. Derfor må kvinnene ta på seg hijab, for å kunne vandre blant fristelsene. Det er et slags sikkerhetsbelte. Det er altså ikke bare snakk om en puritansk tendens, det er også snakk om en borgerlig-islamsk, à la Tyrkia. Overfloden er uimotståelig, men muslimske verdier og levemåter sikrer mot at man ikke drukner, hverken religiøst eller når det gjelder oppdragelse.

Den uhellige alliansen består for en stor del i at dagens sekulære-liberale rettighetssamfunn sikrer at muslimene får stadig større muligheter. Det skjer automatisk. Men for ingen andre skjer det som gruppe. Det gjelder både som objekt og subjekt. De blir behandlet og tatt hensyn til, de merker det og stiller krav.

Hvis de sekulære skulle trukket grenser, måtte de også trukket grenser for seg selv. Det vil de ikke.

Det klarer de ikke. De har eliminert begrepet konsekvens fra sin egen selvvurdering. De er ikke i stand til å se hvilken sammenheng de opptrer i og hvilke følger handlingene får.

Men det rare er de samme ansvarsløse menneskene er i stand til å projisere en annen form for konsekvens over på andre. De som bruker ordet stigmatisering som en tryllestav, har ingen problemer med å stigmatisere mennesker og land som tidligere har gått for å være venner og allierte. Jeg tenker på forskyvningen av forholdet til Israel og USA. Israel er over i kategorien demonisert, men også for USAs del blir rollen stadig mer negativ.

Det er nærmest som om det ansvarløse og narssistiske selvbildet krever et negativt motbilde. Man velger seg to størrelser som ruver i vestlig psyke. Det sier noe om en dypere prosess. Man har et behov for å sette disse landene i bestemte roller. Det er jo ikke disse landene som er blitt onde i løpet av de siste tiår. Det kan man få inntrykk av på norske medier. Men Israel har våknet til erkjennelsen av en nasjonal bevegelse som er blitt religiøs, og USA møtte det samme 9/11. Derav skjebnefellesskapet mellom de to. Men ikke oss! Vi regner oss ikke som del av samme skjebnefellesskapet. Vi stiller oss utenfor og tror vi er moralsk mer høyverdige. Det er USA som ser fiender over alt. Vi tror på dialog og føler oss moralsk overlegne.

Derav de moralske fabler som beviser denne overlegenheten. Disse fablene er også fortellinger om hvordan vi blir tråkket på. Eller krenket.

Avsløringene av overvåkingen på Drammensveien er en slik fabel. Den har har gått i flere akter. Man later som om det er vanlig undersøkende journalistikk, men ved hver korsvei kommer USA dårligere ut moralsk: De er ikke til å stole på. Eller som Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle sa det på NRK i morges: USA trodde de kunne ta seg til rette.

Dette er sluttkarakteren for både Israel og USA i alle sammenhenger: «De tror de kan gjøre som de vil.» I dette tilfelle har de tatt seg til rette på norsk jord. – Dette er en hårreisende, en fornærmelse.

Mediene spiller her på nasjonalistiske strenger. Det er tillatt når det er for et godt formål, mot overtramperen.

Eller som gårsdagens ordstyrer Elisabeth Eide fra Norske P.E.N. sa: Det kan bli forståelse mellom Øst og Vest, vesterlendinger og muslimer, hvis USA slutter med dronene.

Den globale forståelsen de ivrer for, består i at USA og Israel slutter med sin aggresjon. Dette har vært det tradisjonelle ytre venstres og kommunistenes krav så langt tilbake som en kan huske. Det ble overtatt av den tredje vei og det nye venstre på 60-tallet. Men med islamismens fremmarsj har det fått en helt annen og truende betydning. Nå handler det ikke lenger om hvem som vinner debattene i kantina på SV-bygget på Blindern. Det handler om hvem som vinner kampen om samfunnet, om real bullets, real power.

I denne kampen blir selv ytringsfriheten suspekt når den kommer fra Vesten. Som Eide sa, hun refererte en pakistansk karikaturtegning: Vesten sender både raketter og penner. Som om ytringsfriheten var en del av rakettene.

Det nye Norge er lagt inn under denne paraplyen, og når vi sier bestemte ord legger vi mange betydninger i dem. Her viser den nye tid seg. Muslimer forstår at når vi sier dialog, så sier vi samtidig at vi er mot Israels og USAs aggresjon. De har rett. Det er det ordene betyr. Det er nok å lytte til en tidligere biskop Gunnar Stålsett eller Olav Fykse Tveit i Kirkenes Verdensråd eller teolog Oddbjørn Leirvik, så forstår man at de har rett. Muslimene tar bare konvensen av ordene, den konsekvensen Stålsett, Fykse Tveit, Agøy m.fl. nekter å ta selv. De vil gjerne fortsette å leve i twilight zone, i skumringstimen.

Men det går ikke. Skumringen varer bare en viss tid. Det er veldig viktig å forstå at muslimene bare tar konsekvensen av sitt møte med det konsekvensløse rettighetssamfunnet og med en type politisk korrekt politikk og retorikk som har antiamerikanismen og antiisraelismen som negativ motpol.

Man forsøkte noe tilsvarende under den kalde krigen og kalte det Den tredje vei. Den viste seg å være en illusjon. Man måtte velge. Vesten eller kommunismen. I dag står valget mellom demokratier som forstår å forsvare seg, og islamiserte samfunn.

Det nye Norge er på vei mot et fellesskap med statene som betrakter USA og Israel som problemland, land som ikke har forstått hva det handler om, som må settes på plass.

Dette appellerer til en ny form for sjåvinisme, en sjåvinisme for Det nye Norge. Men det er spesielt at sjåvinismen er negativ. Den krever et offer, og det offeret er vår fremste «allierte».

Dette blir enda tydeligere når Stanghelle sekunderes av visepresident på Stortinget, Akhtar Chaudry, som mener at det ikke er noen forskjell på Kina, Iran og USA på norsk jord. Alle må følge samme regler. Han blir ikke utfordret på det, og får lov til å servere et budskap med klar dobbelt bunn. Selvfølgelig er det forskjell på Kina og USA, det er nok å ta Nobelpris-tildelingen i år og ifjor som eksempel. Venner stoler på hverandre. Chaudry er en av norskpakistanere som har kommet lengst, men illustrerer det sørgelige faktum at vi ennå ikke har sett en norskpakistaner som er provestlig. Det er som regel et dobbelt budskap.

Stanghelle følger opp med å forsikre at USA selvfølgelig har spesielle interesser, utsatte som de er verden over. Men sammenholdt med det han ellers sier, er dette tomme ord.

Det er som når utenriksminister Jonas Gahr Støre sørger for å rose Israel for å være et skinnende demokratisk eksempel, noe han ellers aldri gjør, når hensikten er å kjøre kniven i den israelske regjering for å fremme en lov som vil kontrollere NGO’er og utenlandske journalister.

Dette er en type sofistikert hykleri man skal lytte svært godt etter for å gjennomskue.

En konsekvens av denne politikken er at vi ender opp i et helt nytt selskap. Vår sønner og døtre dør på slagmarken, mens våre journalister, eksperter og en del politikere argumenterer på en måte som vil måtte komme Taliban til gode. Man ser hele tiden etter negative trekk ved våre egne handlinger. Alt får et negativ fortegn. Hvis en US Marine skal lære norske soldater hvordan de kan snakke med afghanske kvinner for å få opplysninger om Taliban, så handler hele innslaget om hvor farlig det kan være for kvinnene, nå eller senere, ingenting om det positive. Ingenting om at krig består av valg, hvor ting må veies mot hverandre. All negativiteten tynger, tapper en for energi, svekker kamplysten.

Alle disse trådene løper sammen når Hizb ut-Tahrir skal holde møte i Den sorte diamant i København 21. januar og på forhånd har varslet at de vil ta opp at muslimer har plikt til å drepe danske og norske soldater.

Her løper rettighetene – religionsfrihet og ytringsfrihet – sammen med at landets egne soldater risikererer livet. Saken settes på spissen ved at Hizb ut-Tahrir ikke oppfordrer til selvforsvar, men til angrep. De tar fiendens parti.

Likevel er det de som mener at Hizb ut-Tahrir skal ha lov til å holde et slikt møte, sogar i Dronningsalen.

Man kunne like gjerne heist det hvite flagget fra Christiansborg og Amalienborg.

Alt har konsekvenser, enten man innser det eller ei. Den som ignorerer konsekvensene, vil som regel stå dårligere rustet enn den som tar dem med i beregningen.

Europas muslimer har etter hvert lært en del om hvordan ting fungerer i Europa, og de forstår selvmotsigelsene i systemet. De vet at deres eget system er konsekvent. Det er kanskje umoderne, ineffektivt, men det er konsekvent. Det er ikke det sekulære narssistiske. Det har blinde flekker, og det på avgjørende punkter. Det narssistisiske mennesket vil nyte fruktene uten å betale prisen. Det aner instinktivt at skal det sette grenser for muslimene, må det begynne med seg selv. Det er vanskelig. Det vet ikke lenger hvordan, derfor reagerer det ved hver omdreining med å late som om alt er ved det gamle, eller: Man kan venne seg til alt, også selvmordsbombere.

Professor Janne Haaland Matlary kommenterte Stockhoms-bomberen i Søndagsavisen med å si at vi nok må forvente at det samme vil skje i Norge. Det var det visst ikke noe å gjøre med. NUPI-direktør Jan Egeland mente at vi må ha perspektiv på tingene og minnet om hvor mange som dør av fyllekjøring. Dette er landets elite.

Flemming Rose vil at alle skal slippe til orde, og at ord skal gjendrives med ord. Hvis ordet er fritt, vil man kunne bekjempe de gale og de farlige ideene. Jeg er usikker på om han mener at det er fordi alle andre måter er dårligere, eller om han tror at det beste i lengden vil seire.

Men forutsetningen er hele tiden at det finnes et adekvat språk til å beskrive hva som skjer. Det er det som er den store krisen i vår tid. Det sekulære borgerlige samfunn har ikke lenger et språk til å beskrive hva som skjer. Man har mistet grepet. Rettighetssamfunnet gir muslimene mulighet til å gjøre Europa til den beste av alle verdener. Det er dette Tariq Ramadan mener med euro-islam. Han har innsett at rettighetssamfunnet er perfekt for å skape den ideelle ummah, og i den vil kultiverte, sofistikerte, akklimatiserte mennesker som ham få stor innflytelse. Dette er ikke et kalifat. Ekstremistene vil bli holdt i age, det vil mainstream-islamistene ha interesse av. Det står så mye på spill at euro-islamistene vil vite å legge bånd på og isolere de voldelige jihadistene. De fredelige får være i fred. Hovedretningen vil være bred, tilpasningsdyktig, med dyktige kvinner i hijab som inntar læresteder og høye stillinger i offentlig sektor. De islamske prinsippenes forrang vil være udiskutable. Ingen vil våge seg på en omkamp. Det vil være et tilbakelagt stadium.

Hizb ut-Tahrir er en utgruppe, men holdningen til dem er en målestokk. At myndighetene ikke en gang greier å forby en slik gruppe, forteller mainstream-islam at det ikke finnes noen motstandskraft.

De som forveksler dette med ytringsfrihet, sier i realiteten: Vi ønsker å bli beseiret.

Ingenting påkaller en slik forakt i islam som denne type svakhet.

Det finnes faktisk en liten åpning. Høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem etterlyste på gårsdagens møte en sans for det hellige. Det er en tomhet i det vestlige som muslimer registrerer og forskrekkes og skremmes av.

Hvis det gjenoppsto en slik sans i det vestlige, ville det være i forbindelse med en grensedragning overfor ikke bare islam, men også overfor seg selv. Vesterlendinger må begynne med seg selv.

Les også

-
-
-
-
-
-
-