Gjesteskribent

Den som drepte franske skolebarn og soldater, viser seg å være en mann ved navn Mohammed Merah. Historien kan nå fortsette i samsvar med hevdvunnen tradisjon:

Fase én: Den merkelige trangen til å forsikre oss om at morderen er en «høyreorientert, konservativ ekstremist», for å si det med signaturen ExpatAsia som kommenterer hos National Review — gjentatt av Chrisman og Galt’s Bain. Lenger nord ble dette synet delt av den mest fremstående jøden i Canadas elite, og det liberale partiets angripende puddel Warren Kinsella (som NR-lesere kanskje husker fra min forsidesak om ytringsfrihet, med omtale av den ynkelige unnskyldningen han ble tvunget til å gi til «det kinesiske miljøet» etter en uheldig anti-kinesisk kattespøk). Det er dessverre ikke lenger effektivt å insistere på at drapsmannen var typisk for en epidemi av høyreekstremt hat som feier over planeten. I stedet er ikke morderen representativ for noe som helst.

Så på til fase to: OK, han heter kanskje Mohammed, men han er «en ensom ulv». Så klart. Han sa han var blitt trent av al-Qaeda, men hva vet han om det? Slapp av folkens, han er bare en ensom ulv som Major Hasan og Faisal Shahzad og alle andre innehavere av medlemskort i Den forente union av ensomme ulver. All jihad er lokal.

Videre til fase tre: OK, selv om det finnes mange nok ensomme ulver rundt omkring til å starte opp en dansegruppe på størrelse med Radio City Rockette, har det likevel ingenting med islam å gjøre. Jeg synes det er trist å se at den normalt innsiktsfulle Ed West har plantet sitt flagg på så gyngende grunn i London-avisen The Telegraph.

Og så, selvfølgelig, fase fire: Motreaksjonen som aldri kommer. For det eneste som virkelig er ille med jøder som faktisk er døde, er tilsynelatende at det kan resultere i døde ikke-jøder: «Franske muslimer frykter motreaksjon etter skytingen». Akkurat som etter Major Hasans berg av vantro døde: «Skytingen øker frykten blant muslimer i den amerikanske hæren». Eller som etter masseslakten på Londons undergrunnsbane: «Britiske muslimer frykter konsekvenser etter morgendagens bombing». Nei, vent, det var en parodi, selv om det lett kunne misforstås.

Hør her Ed West, med all respekt: Har det ikke engang et ørlite, bitte lite grann å gjøre med islam? Eller i alle fall de indre motsigelsene i den enveiskjørte multikulturalismen? Nei, det er ikke en fredelig kappestrid. I dagens Europa vil gutta som slår, brenner eller dreper jøder, som oftest være muslimer. En gang i blant vil det være noen andre som dreper skolebarn. Men er det så vanskelig å innse at den raske og omveltende muslimske masseinnvandringen kanskje ikke er det som bidrar mest til den sosiale freden? At den muligens innebærer utfordringer som ellers ikke ville eksistert — for utildekkede kvinner i Oslo, for homofile i Amsterdam eller for jøder hvor som helst? Er det så vanskelig å spørre seg om prisen disse og andre grupper — deltagere i et sosialt eksperiment som er et skudd i blinde fra deres lederes side — betaler for den islamske halvmånen i mangfoldslappeteppet kan bli for høy? Det som er igjen av jødisk liv i Europa blir hensynsløst utryddet ett og ett skritt ad gangen, hva enten det består i et vandalisert gravsted eller en voldsepisode på undergrunnsbanen. Hvor mange jødiske barn vil gå på den skolen i Toulouse om ti år? Et samfunn som blir mer og mer muslimsk, blir etterhvert mindre og mindre av alt annet. Det som skjer på kontinentet er tragisk, også fordi det var helt unødvendig.

 

© Copyright Mark Steyn, 2012. Opprinnelig i National Review, gjengitt med vennlig tillatelse.