Kommentar

Med de bestialske drapene under morgenbønnen i en synagoge på Agasi street i Jerusalem-bydelen Har Nof, skjer det en voldsom utladning av ting som har ligget i luften den siste tiden.

Islamske terrorister mot jødiske mål i Israel er naturligvis langt fra noe nytt. Men foranledningen, det geopolitiske bakteppet, det sterkt symbolske målet og måten det skjedde på, bærer bud om en ny fase.

Fra palestinsk hold ble den anti-israelske stemningen pisket kraftig opp i forbindelse med tiårsdagen for Yassir Arafats død for drøyt en uke siden, med offentliggjøringen av et brev fra den fengslede Fatah-lederen Marwan Barghouti (hvis portrett en AUF-delegasjon har posert foran), hvor det tas til orde for fornyet kamp mot «okkupasjonen» – en tredje intifada.

En slik ny angrepsbølge har man allerede sett tegn til i Israel den siste tiden i form av flere episoder med knivstikking og påkjørsler, som Hamas kunngjør at det vil bli flere av. Disse kan umulig unngå å bli assosiert med den siste tidens hendelser i Canada og New York.

mohammed.merah

Valget av et symbolsk mål som en synagoge i en ortodoks bydel, får en dessuten til å tenke på såvel Toulouse-morderen Mohammed Merah (bildet) som drapene i det jødiske museet i Brussel. En rød tråd er bestialiteten. Denne morgenens knivbruk fra terrorister som er utstyrt med skytevåpen, antyder at selve estetikken ved myrderiene er av betydning. Ingen steder trer den estetikken tydeligere frem enn under ISIS-henrettelsene som består i å skjære hodet av folk.

Dagens terror er ellers enda et angrep som tilsynelatende er utført av det israelsk politi kaller ensomme ulver – det vil si, helt ensomme var de åpenbart ikke, men uten forbindelser til kjente terrorbevegelser.

Terroristene kan med andre ord lett ha latt seg inspirere både av Fatah-lederen og av ISIS’ oppfordringer til terrorangrep over hele verden. En kan således øyne konturene av en slags global intifada, hvor det palestinske lederskapet hiver seg på en medgangsbølge.

Motsetningene mellom islam og Vesten risikerer altså å tilspisses på flere fronter.

Det ville være naivt ikke å tenke seg at noen kan finne på å ta kampen videre til kirker i Europa, slik det allerede er skjedd i Irak. Synagogen i Oslo er allerede blitt beskutt. Angrepene på kristne mål i Vesten har hittil for det meste begrenset seg til hærverk. Når stridslystne Syria-krigere kommer hjem, kan det hende de tar et skritt videre. Hvis ikke noen av de hjemmeværende kommer dem i forkjøpet. Det har igjen blitt sagt at Roma skal erobres, men det går an å øve seg på enklere mål.

Et eventuelt blodbad i en europeisk kirke kan fort bli en game changer. Det vil bli vanskelig å forholde seg nøytral idet en konflikt man i det lengste håpet ville holde seg langt borte, kommer hjem.