Det skulle ha vært en gledelig begivenhet. Stemningen var lett og god. Kansleren snakket seg varm om integrering og mangfold og tok smilende selfies med ungdommene. Da kom de første meldingene.
32 tonn pløyde gjennom julemarkedet i Berlin. 32 tonn stål landet hardt på kansler Merkels skuldre.
Kanslerkontoret, kl. 20.00: Merkel klapper i takt med tonene fra et studentkor fra Hamburg. Hun smiler idet hun entrer talerstolen foran den store trappa i kanslerkontoret. Hun snakker om integrasjon og diskriminering. Hun sier: «Det vil alltid finnes folk som er vanskelige å overbevise. Det finnes til og med folk som ikke vil lytte. Da må man bare gå videre. Det hører med til meningsmangfoldet.»

Mandag kveld i Kanzleramt. Om få minutter får Merkel en urovekkende beskjed. Blikket er urolig, som om hun har en forutanelse.
Applausen er intens. Publikum reiser seg og flommer ned trappa, alle vil gjerne ha en selfie med regjeringens integrasjonskommisjonær Aydan Özoguz (SPD) og kansler Merkel.
Samtidig som de første hjelpemannskapene ankommer blodbadet på julemarkedet, feirer Angela Merkel innvandringen og integrasjonen. Hun feirer de såkalte integrasjonshjelperne. Festen får en brå slutt.
Brått starter også politikken.
Knapt et døgn etter terroren er det mest sorg over de døde og sårede, men kampen om narrativet har rykk-startet. Merkel har det siste året møtt stigende motstand mot sin willkommen-politikk, men nå blåser det opp til storm.
«Når vil den tyske rettsstaten slå tilbake? Når skal dette forbannede hykleriet slutte? Disse er Merkels døde!» tvitret Marcus Pretzell, leder av Alternativ for Tyskland (AfD) i Nordrhein-Westfalen. Og ble møtt av en vegg av hoderystende forakt fra medier og politikere. Slik snakker man ikke.
Vi får se. Kanskje snakker mange slik snart. Kanskje snakker mange slik allerede.

Merkel legger ned roser, hun er «sjokkert og rystet». Og hun vedgår at det ville være særdeles ille om terroristen viser seg å være asylsøker.
Rekordstor tilstrømning av migranter har redusert Merkels popularitet – og tilsvarende øket støtten til AfD. Nylig kunngjorde hun at hun stiller til valg igjen neste år, for en fjerde periode. Mye av sin politiske kapital har hun satset på sin herostratisk berømte willkommen-politikk, og slik har hun splittet det gjenforente Tyskland.
Den en gang så samlende figuren har blitt den som splitter.
Tirsdag la hun ned roser på Breitscheidplatz, like ved Gedächtniskirche.
Den som ser Kaiser-Wilhelm-Gedächtniskirche for første gang, kan ikke unngå å bli slått av det forrevne klokketårnet og det utbombede kirkeskipet. Et minne om ødeleggelsene etter en selvpåført, kriminell krig.
Nå kan plassen foran kirken, Breitscheidplatz, bli det nye minnestedet.
Et minnested over nok en selvpåført katastrofe.
Dette er stedet hvor Tyskland rammes av det første alvorlige terrorangrepet utført av en antatt islamist.
Hittil har Tyskland blitt nærmest mirakuløst spart for terror. Bomber har ikke eksplodert, eller har forårsaket bare liten skade. Ved attentat som i Bayern i sommer døde bare attentatmannen. Men flaksen ser ut til å være oppbrukt.
«Vi vil ikke leve lammet av frykt», sa Merkel. «Vi vil finne kraft til å leve slik vi ønsker å leve i Tyskland: Frie, sammen og i åpenhet.»
Kanslerens ord kan ikke dekke over at terroren er et hardt slag mot hennes flyktningpolitikk. Hvis det viser seg at terroristen er en flyktning som har søkt beskyttelse i Tyskland, kobles terroren direkte til hennes politikk.
Hvert eneste terrorangrep kobles til henne personlig – og hvert angrep utført av en asylsøker får dobbel kraft. I den kommende valgkampen er dette en politisk risiko, en ukalkulerbar risiko.
Da er det ikke overraskende at Merkel karakteriserte det mulige misbruket av asyl som kvalmende. Denne balansegangen krever talent. Hvor langt er det mulig å gå i å ta avstand fra egen politikk uten samtidig å sage over greina man sitter på?
Flere AfD-politikere har gått hardt ut – og fått passet sitt påskrevet av en samlet tysk presse: Dette er uanstendig! De har et poeng, vi vet ennå ikke hvem gjerningsmannen er. Men kanskje vet vi nok til å dra noen konklusjoner likevel. Horst Seehofer, lederen av CSU og Merkels verste venn, har allerede krevd at innvandrings- og sikkerhetspolitikken nå må revurderes fullstendig. Kritikken fra høyre og fra hardlinerne i egne rekker vil svekke Merkel og gi AfD vind i seilene.
Merkels regjering har ikke vært urokkelig. Man har faktisk reagert på kritikken og den økende sikkerhetstrusselen med mer politi, mer overvåkning og strengere lover. Det er ikke så mye igjen av velkommen-kulturen. Men dét hjelper ikke Merkel nå. Hun har bundet seg til masten med sin retorikk og med sin manglende vilje til offentlig, tydelig avbikt.
Tyskland seiler inn i svært urent farvann.