Kommentar

Da Trump vant valget, hyllet New York Times Angela Merkel som den som skulle føre Obamas arv videre. The Grey Lady utropte henne til leder av den frie verden. Intet mindre. Nå skriver der Spiegel at hennes navn forbindes med stasis, med politisk lammelse og maktkamper. Mye har endret seg på bare et år.

Det er interessant at tyskere nå er i stand til å se Merkel med distanse. Hennes makt hadde mye med image å gjøre. Alle hyllet henne som «Mutti», som den stabile, pålitelige. Men det er nettopp stabiliteten som er blitt hennes bane.

Dirk Kirbjuweit i spiegel.de har noen interessante tanker om konsensusen Merkels makt hvilte på.

Merkelism’s natural habitat is the political center, where the desire for societal consensus is greatest precisely because the center believes it is the embodiment of consensus. No attention is paid to the political periphery. Backbone is optional and political policies are fluid — and can even be borrowed from political opponents.

Konsensus er make-believe. Den fungerer så lenge alle tror at den fungerer. Vi ser det samme gjenta seg i land etter land: Konsensus bryter sammen, og dype motsetninger kommer til syne.

Venstre hånd vet ikke hva den høyre gjør: Det samme EU som i 2004 boikottet den østerrikske regjeringen der Frihetspartiet var med, godtar i dag uten å mukke at Frihetspartiet er i en ny koalisjon. Det velger i stedet å gå i strupen på Polen av omtrent de samme grunner. Til tross for at Polen kan støtte seg på de andre landene i Visegrad-gruppen.

Vitner dette om at man forstår hva man holder på med? Eller er det en politikk som drives frem av bestemte maktorganer uten forankring i flertallet av statene? I så fall er dette oppskriften på fragmentering.

Overmot

Hva var det som drev Merkel til å hive all forsiktighet til side og ta imot hundretusener med åpne armer? Hun gikk så langt at hun sa at Dublin-traktaten ikke gjaldt, den som sier at en asylant skal søke asyl i det første trygge land han kommer til.

Merkel feilkalkulerte. Til de grader. Hun brukte opp godviljen hun hadde hos velgerne med sitt «Wir schaffen das»: Dét klarer vi. Velgerne var ikke enige med henne. Men mediene heiet henne frem; de var hennes klakører. Derfor kommer historiske omslag i dagens Vesten som en stor overraskelse. Ingen så det komme. Enten det var Brexit, Trump eller Merkels valgnederlag.

Valget avslørte at folket har forlatt eller er på vei bort fra det sentrum som har vært Merkels grunnlag:

But that peace finally came to an end due to the 2015 refugee crisis — a conflict that landed the right-wing populist Alternative for Germany (AfD) party in parliament, divided Merkel’s Christian Democrats, distanced the Free Democrats from the Greens and drove a wedge between the center-left Social Democrats and parts of the conservatives. That divide now runs right through the political center and a broad periphery has emerged on the right with which no consensus is possible.

Motsetningene har ligget der hele tiden. Merkel aksentuerte dem. Konsensushensynene som har rammet inn tysk politikk, er sprengt. Ingen aner hvordan de kan reetableres. Ingen aner noe som helst om fremtiden. Og tyskerne hater usikkerheten.

Nettopp fordi det er velkjent territorium. Kan de klare å dra veksler på sine historiske erfaringer? Den kritiske distanse som Dirk Kurbjuweit viser, kunne anvendes på tysk debatt. Konsensus har en høy pris. Hva har prisen vært for å marginalisere og fryse ut en samfunnskritiker som Thilo Sarrazin? Én ting er den personlige prisen ekteparet har måttet betale – Sarrazins kone mistet jobben som lærer. Noe annet er den prisen tysk demokrati har betalt.

Samme problemstilling gjelder alle vestlige land. Den offisielle konsensus har lenge vært bunnfalsk. Hva er prisen for å brunbeise debattanter man ikke liker? Demokratene i USA og den liberale pressen har gått til venstre og til dels blitt hysteriske. I USA kalles det nå «Trump Derangement Syndrome».

Merkel var tirsdag igjen på besøk på Breitscheidplatz i Berlin, der marokkanske Anis Amri for ett år siden pløyde ned besøkende på julemarkedet. Merkel var tydelig preget. Hun kan neppe unngå å ta det personlig, å forbinde denne hendelsen med sin egen fallende popularitet. Det som har kommet frem, har bare økt skylden og ansvaret: Anis Amri hadde ikke bare fått avslag på sin asylsøknad og skulle vært utvist. Sikkerhetsmyndighetene overvåket ham. De visste at han var en potensiell terrorist. Likevel lot de ham bevege seg fritt.

Politikkens lover i et demokrati tilsier at slike valg må få konsekvenser.

De som sier at vi skal tilpasse oss terroren, tar feil. Det vil være demokratiets død.

Tilsynelatende har folk også «tilpasset seg» at Oslo sentrum er ødelagt av vederstyggelige sementrør og den bilfiendtlige politikken til MDG. Men det vi ser i Tyskland, er at det tar tid før resultatene viser seg. Folkets tålmodighet er stor, men ikke uendelig.

I Storbritannia slo politiet tirsdag morgen til mot fire menn som planla juleterror.

Det slutter ikke.

Det liberale samfunn virker paralysert i møte med terroren. De etterlatte etter Breitscheidsplatz-terroren – 12 drepte og 70 sårede – skriver i et brev at de føler seg sviktet av regjeringen Merkel og overlatt til seg selv. Merkel har ikke en gang – hverken personlig eller skriftlig – kondolert de etterlatte.

Mandag møtte hun dem. Ett år senere.

German President Joachim Gauck, Chancellor Angela Merkel and Norbert Lammert, President of Germany’s lower house of parliament Bundestag (from R) attend a service at Berlin’s Memorial church (Gedaechtniskirche) to commemorate the 12 killed victims of a truck that ploughed into a crowded Christmas market at Breitscheidplatz in Berlin, Germany, December 20, 2016. REUTERS/Michael Kappeler/Pool

Det er et utrolig sterkt bilde av Tysklands politiske ledelse. De sitter i Gedächtniskirche i Berlin på minnegudstjeneste for Breitscheidplatz-terroren. Det er ikke bare alvoret som preger dem. De er slagne. De vet at terroren kunne vært forhindret. De har 12 menneskeliv på samvittigheten, og 70 sårede. 

Det vitner om hjelpeløshet, unnfallenhet, at man ikke klarer å forholde seg til konsekvensene av sin egen politikk.

Bildet av Merkel som det nye Germania blekner. I stedet ser vi en kvinne som på kort tid har blitt gammel, og hun har fått noe av alderdommens fortvilelse over seg, over at tidens kvern maler og fratar henne muligheter til å rette opp feilene.

Nå må hun forholde seg til en koalisjon i Østerrike der Frihetspartiet – et slags søsterparti av AfD – sitter i regjering.

Det må være en underlig erkjennelse at pendelen har svingt så langt til høyre på så kort tid.

Merkel, som tuktet grekerne og fremsto som uovervinnelig, er plutselig blitt svak og skrøpelig.

Der Spiegel spør om hun ikke skylder tyskerne å spare dem for seigpiningen og gå av før tiden.