Kommentar

P2s «Sånn er livet» fortjener ros for å vie hele uken til temaet islam og Vesten. Men innslagene røper at man stanger hodet mot kompakte forestillinger hos Vokterne. Hva kan man gjøre med det?

Det er ikke lett for journalister å sette seg opp mot autoriteter på feltet. I dag var det førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik og NUPIs Sverre Lodgaard. Begge spant sine argumenter til en kokong det var vanskelig å angripe. Kanskje journalisten innvendig følte en viss skepsis, men hvordan formulere denne uten å bli satt på plass? For begge taler med autoritet og virker nokså autoritære. Hvordan kan jeg si det? Fordi det ikke finnes innebygde motforestillinger i deres utlegninger. Enhver som uttaler seg om et så komplekst emne som politisk islam, må ha flere tolkninger i hodet samtidig. Han/hun må ihvertfall vise at han han/hun er klar over at det finnes andre måter å fortolke på.

Det gjorde ikke herrene Utvik og Lodgaard. Deres hovedbudskap var at «vi» må snakke med islamistene. De er ikke så ille som vi tror. Tvert om. Utvik hevdet at islamistene har stor sans for modernitetsverdier som anti-korrupsjon, effektivitet og meritokrati, dvs. at den dyktige forfremmes, ikke den med kontakter. Han sa flere av islamistene viste til vestlige forbilder når de kritiserte f.eks. utdanningssystemet i eget land. Men Utvik glemte helt å fortelle at dette skjer med islamistisk fortegn, og på ingen måte inkluderer den grunnleggende friheten. Både nazistene og kommunistene ville lære og anvende det teknisk-vitenskapelige fremskrittet til sine formål. Men de ble ikke akkurat mer humane av den grunn.

Utviks språk var saklig, men innholdet var det stikk motsatte. Han sa at islamistene har større respekt for demokratiske spilleregler enn de autoritære regimene de bekjemper. I Egypt har Det muslimske brorskap samarbeidet med den ikke-religiøse opposisjonen for større demokratisk albuerom. Men det er likevel tvil om deres agenda. I Algerie ble islamistene nektet valgseieren, og utløste en borgerkrig som utartet til det rene barbari. En regner med at så mange som 200.000 mennesker ble drept, ofte på bestialsk vis, uten mål og mening. Først var det FIS, så GIA, som var de mest ekstreme, før det ble salafistgruppen som nå har døpt seg selv Al Qaida i Maghreb.

Det ble vist til Tyrkia, hvor det vitterlig er moderate islamister som har tatt makten. Men selv der fører deres styre til store spenninger, og regjeringspartiet ønsker selv en sterkere islamisering av det offentlige rom, noe som er brudd på statens fundamentale prinsipp om å holde religion og stat adskilt.

Problemet teokrati ble ikke nevnt i sendingen. Det kan ikke være så vanskelig å fastslå at islamismen representerer en blindvei. Midtøsten trenger modernisering, men har igjen valgt en vei som fører til vold og undertrykkelse.

Det er helt fantastisk når en norsk universitetslærer på ramme alvor kan sammenligne kjønnsforskjellene i Norge for 30-40 år siden med dagens islamisme. Det er noe av Utviks prosjekt å vise paralleller mellom den historiske utvikling i land som Norge og praksis i dagens islam. Det er håp også for dem, og vi inviteres til større toleranse og forståelse. At slikt tøv kan serveres av en akademiker, sier ganske mye om miljøet på instituttet hvor Utvik arbeider. Det sier kanskje også noe om hvor vanskelig det må være å bevare et minimum av seriøsitet og sannhetssøken.

Ved å sette merkesteinen ved grove løgner sperrer autoritetene for en seriøs debatt. Utviks sammenligninger har nærmest noe orwellsk over seg.

Lodgaard har vært Galtungs protesjé, og det merkes. Han har en merkelig anstrengt måte å snakke på, som om slipsknuten var for trang. Lodgaards budskap er også at Vesten er på ville veier og må søke dialog. Hans retoriske utforkjøring var å snu på Kjell Magne Bondeviks siste nyttårstale, der Bondevik så tilbake på 2004 og sa det hadde vært terrorangrep i Beslan, Irak, Egypt, Israel, Bali og Tyrkia. Hvorfor kunne han ikke snudd på det, mente Lodgaard, og sagt at det er fortsatt okkupasjon i Irak, Israel og Tsjetsjenia, men det har vært forholdsvis få terrorangrep.

Ikke ordrett, men poenget var å snu tingene på hodet: Terrortrusselen er noe som er sett fra vår synsvinkel. Fra et annet synspunkt er det få angrep, eller er det kanskje rettmessig kamp? Han kunne jo spørre irakerne om de er enig, om de synes det er bagateller.

Det som totalt mangler i disse herrenes verdensbilde er en følelse av kjøtt og blod. Såvel for egen historie, som for verden der ute.

Derfor blir vanlig journalistisk arbeid vanskelig. Den må begynne med å punktere herrenes pompøsitet – og hvem tør vel det?

Les også

-
-
-
-
-
-
-