Sikkerhetsmyndighetene i Vesten har lenge stilt seg spørsmålet: Hvor farlig er trusselen fra IS-veteraner mot våre egne samfunn?

Svarene man kommer opp med kan grovt sett baseres på statistikk og forestillingsevne. Med den første tilnærmingsmåten kan en studere hva tidligere stridende i sammenlignbare konflikter har funnet på, anta at fremtiden blir omtrent som fortiden, og konkludere at IS-veteranene nok kan lage endel vanskeligheter, men at det er tale om en avgrenset trussel som ikke truer samfunnets stabilitet. I verste fall som IRA, liksom. Og så går det over en vakker dag.

Analysene på dette området influeres av en forkjærlighet for vekst og fall-modeller: Slik alle imperier har hatt forbigående storhetsperioder, vil denne eller hin form for terrorisme også ha en begynnelse og en slutt. Man skal bare holde ut, og så går det over.

Hvis man sammenligner f.eks. med den palestinske terrorismen på 1970-tallet, kan det lyde plausibelt. Og holdningen er forsåvidt prisverdig i at den kan holde en høyst nødvendig moral og fremtidstro oppe. Men hvis den begynner å vise tegn til realitetsbrist, kan den vel så gjerne resultere i demoraliserende forvirring.

Hvis man slutter å tro på at fremtiden kan forstås ved hjelp av fortiden, må statistikken i noen grad vike til fordel for forestillingsevnen.

Hva er annerledes denne gangen?

På 1970-tallet var det ikke flere titalls millioner muslimer i Europa. I dag har flere europeiske land store muslimske befolkninger. En betydelig andel av disse lever fysisk og mentalt avsondret fra vertsbefolkningene. Mange ungdommer dropper ut av skolen, og det i et gjennomautomatisert, komplekst og kunnskapskrevende samfunn som mangler noe større tilbud til dem som ikke henger med. Veien til ekstremismen kan være kort hvis forholdene ligger til rette for det.

På den tiden hadde heller ikke den globale muslimske fundamentalismen slått ut i full blomst ennå. Det fantes ingen risiko for at f.eks. britiske borgere kunne utgjøre et innenrikspolitisk problem fordi de var opprørt over Storbritannias utenrikspolitikk. Hvis utenrikspolitikken i et land plutselig overveies i lys av virkningen den kan ha på personer med lojaliteten annetsteds – som er blitt gjort til ens egne borgere, blir man i verste fall noen slags gisler for hjemmeavlede ekstremister. Med det nylig avvergede terrorangrepet i Australia, er det fort gjort å tenke at terrortrusselen kan øke hvis et land viser mer resolutt motstand mot IS. Men hvordan kan man unnlate å bidra til å bekjempe et terrorregime og enhver sympati for det samme i sine egne land?

Slik den politiske situasjonen er i verden, er det all grunn til å tro at den potensielle fundamentalismen hos vestlige muslimer kan få stadig ny tilførsel av næring. Konfliktene internt i islam er tiltagende. Noen sier det er en slags verdenskrig, hvor Vesten i hovedsak er tilskuer.

Lite tyder på at disse konfliktene blir mindre. Og dermed mangler det ingen elementer for at terroren med hjelp av kommunikasjonsmidler som ikke fantes for førti år siden, skal fortsette å fascinere hos dem som faller igjennom i våre to tredjedelssamfunn.

Dessverre ligger derfor alt til rette for at terrortrusselen fra IS vil vedvare.

Hvor stor skade kan den anrette?

Avvergingen av angrepet i Australia kan oppfattes som et tegn på at sikkerheten er godt ivaretatt. Men når man har uinnskrenket etterretningssamarbeid med resten av den engelskspråklige verden, er det forholdsvis enkelt å oppdage en terrorist som ikke kan unngå å legge igjen spor, på vei til et land omgitt av hav på alle kanter.

Å komme seg ubemerket inn i Europa er til sammenligning barnemat.

Opplysninger fra Australia viser ellers at hundre personer i landet kunne være rede til å hjelpe IS-veteraner. Hvor mange personer bosatt i Europa kunne tenke seg å gjøre noe lignende? Vi aner ikke. Men kanskje de som angrep en mann som nylig tok til motmæle mot IS i Kristiansand, var blant dem.

En fransk journalist sa nylig at Mehdi Nemmouche, som drepte fire personer ved det jødiske museet i Brussel, var IS-torturist. Hvilket viser at IS-veteraner lett kan iverksette terror i Europa på egenhånd, uten at det er koordinert sentralt.

Hvor mange copycats behøves for at dette eskalerer til noe man ikke kan ha kontroll over?

Vi taler altså ikke bare om en vedvarende trussel, men i verste fall også en økende trussel.