Fabian Stangs reaksjon på veivingen med IS-flagget i Oslo og den manglende interessen gjennom et halvt år for selvmordsterroren begått av en norsk-somalier i opphavslandet, er på en måte to sider av samme sak.

For de aller fleste nordmenn og for nesten hele den norske offentligheten er terroraksjoner begått i utlandet med få unntak av høyst begrenset interesse, og meget langt fra å avstedkomme virkelig sinne og opprørthet. Nysgjerrigheten er for å si det litt brutalt større på hva som skjer flere steder hvor solen aldri skinner.

Det er tilsynelatende ikke så veldig farlig om mennesker blir drept andre steder. Logisk nok blir da heller ikke moralsk støtte til terror begått i utlandet møtt med unison harme.

Men burde det ikke stille seg litt annerledes når støtten kommer fra personer med fulle borgerrettigheter i ens eget land?

I bagatelliseringens navn kunne man gjøre Elden en gratistjeneste ved å innvende at de samme kanskje ikke ville støtte terror på norsk jord. Ja, med mindre det var noen som hadde tegnet Muhammed på en lite flatterende måte, da, og kanskje i noen andre tilfeller også.

Det som skjer når islamister i islamistgevanter med islamistsymboler hyller IS-terror gatelangs i Norges hovedstad, kunne tenkes å ha sitt motstykke i en gjeng med nynazister kledd i den latterlige uniformen som Anders Behring Breivik aldri fikk bruke i Oslo tingrett, og med samme skjegg, som veivet med et flagg dekorert med Knights Templar-merke eller andre iøynefallende symboler hentet fra massemorderens syke åndsverden.

Skal tro om ikke noe slikt hadde resultert i litt større offentlig opprørthet?

Det kunne i teorien være uttrykk for etnosentrisk navlebeskuelse: Det er verst når personer som ser ut som vi selv gjør, blir drept i landet hvor vi selv bor. Vel å merke en etnosentrisme som i dette spesielle tilfellet ikke er kritikkverdig. Sier man at den beste litteraturen er skrevet av døde, hvite, kristne menn, derimot…

En mer nærliggende forklaring er muligens de lavere forventningers rasisme: Muslimer og personer som er mørkere i huden, kan ikke forventes å leve opp til de samme høye standarder som vi selv representerer, særlig ikke når de er muslimer og mørke i huden på én gang. De roper hurra for terror fordi de ikke er like intelligente som oss, like etiske som oss, eller fordi de er ofre for en sosio-økonomisk virkelighet som ikke rammer oss.

Vi er kort fortalt best i verden. Slik Egeland uttrykker det når han spør om hvem i all verden som kan klare å ta seg av syriske flyktninger hvis Norge ikke kan gjøre det, uten å skjønne at han for resten av planeten høres ut som det mest innbilske mennesket på den samme.

Og siden vi er best i verden, nærer vi en illusjon om at vi er usårlige også. Disse menneskene kan da vel ikke representere noen reell trussel mot oss selv? Hvis vi er snille og greie, og vifter litt med flagget, er vi vennlige og bestemte nok på én gang til å motvirke trusselen.

Denne illusjonen burde ha opphørt 24.  juli, med det som var en slags norsk unntakstilstand pga. terrortrusselen. Men den ser nå ut til å være omtrent like glemt som den somaliske selvmordsbomberen var frem til i dag. Glemsomheten er i det hele tatt noe av det mest karakteristiske ved offentligheten i dag, som vi kanskje kunne døpe om til åndsforlattheten.

Hvis man ikke fester seg ved de viktigste begivenhetene, blir det heller ikke mulig å trekke noen linje mellom dem. Og dermed mister man også blikket for vesentligheter.

Det verste er kanskje at toneangivende nordmenn, de som skulle være våre øyne og ører, også mangler blikk for vesentligheter. I den grad de observerer virkeligheten på yttersiden av sine egne hoder, undersøker de ikke de delene av den som har størst konsekvenser.

De forstår f.eks. ikke engang at det innvandrer flere personer til Norge enn det fødes i Norge. Og de viser ikke bare manglende interesse for de nye borgernes antall, de manifesterer ingen reell nysgjerrighet på det de tenker heller, nesten uansett hva det dreier seg om – det er ikke begrenset til politikk.

De forstår heller ikke store deler av den opprinnelige befolkningen i sitt eget land – ikke engang nok til å kunne moralisere over den på en effektiv måte.

Det paradoksale med det innvandringsliberale establishment og deres samtykkende undersåtter, er at de bryr seg minst av alle om verden utenfor. De er kort og godt de mest isolasjonistiske personene i Norge. De representerer fremfor alt åndelig isolasjon.

Når verden kommer til Norge på en ubehagelig måte får altså ikke befolkningen noen hjelp fra det som skulle være deres beste menn og kvinner, til å forstå hva som skjer. Det er som ekteskapet i en Roald Dahl-fortelling. En slags åndsterror, som kanskje gjør større skade enn sprengstoff.