Selv på helt vanlige dager har det lenge vært umulig å følge med på store deler av norsk politisk analyse og debatt uten til stadighet å måtte vri seg i oppgitthet over hjelpeløsheten. Dagen etter Brussel-terroren går oppgittheten over i smerte.

Vel vitende om at Brussel-bydelen Molenbeek er blitt et arnested for terror, var statsministeren, PST-sjefen og Venstre-lederen rørende enige på Politisk kvarter på NRK i dag morges: Vi må bli bedre på inkludering, hindre utenforskap, bli flinkere til å få unge gutter gjennom videregående skole, få folk til å delta mer i samfunnet. Kort sagt integrere. Snarere enn å etterlyse bedre verktøy til bekjempelse av eksisterende terrortrusler, etterlyste Benedicte Bjørnland slike virkemidler for å hindre nyrekruttering, og Erna fulgte opp med å bekrefte at vi har «sviktet som samfunn» ved ikke å ha gjort dette før. Men nå skal det avradikaliseres i kommunene.

Et underliggende budskap er med andre ord at terroren rammer fordi man ikke har vært flinke nok, og at vi må skjerpe oss for at den ikke skal slå til her hjemme. Det er vår skyld, liksom. Aftenposten følger opp med en eksilant fra Emiratene som spør hvorfor muslimer ikke føler seg europeiske. Leseren skal selv trekke den konklusjon at vi ikke er inkluderende nok. Fordømmelsen uteblir. De moralske pekefingrene er reservert Trump, Pegida, AfD, Geert Wilders og andre som faktisk tar moralsk stilling.

ANNONSE

De fastlåste tankemønstre og resirkulerte klisjeer florerer altså slik de pleier hos norske toppolitikere og myndighetspersoner, men det som kanskje er til aller størst hinder for innsikt, er fravær av observasjon – en manglende evne til «å se det vi ser».

I dette tilfellet ser de ikke hvem fienden er, hvordan den opererer, hvor dyktig den er, og hvilken risiko den representerer for oss selv. De ser det ikke til tross for at de har tilgang på mye informasjon, herunder også hemmeligstemplet informasjon som vi andre dødelige ikke uten videre har, som i hovedsak benytter offentlig tilgjengelige kilder – åpenbart mye bedre enn de selv gjør.

Den store vekten som legges på den sosio-økonomiske bakgrunnen til islamistenes «kanonføde», får eksempelvis Trine Skei Grande til å snakke om Brussel-terroren som et lokalt problem. Hva er vitsen med grensekontroller så lenge terroristene bare tok en kort drosjetur innen de begikk sine ugjerninger?

skei grande
Kortreiste terrorister er et lokalt problem, mener Grande.

Til tross for at enhver avisleser kan forvisse seg om det motsatte, innser hun altså ikke at aksjonen som ble utført i går, krevde et stort teknisk, økonomisk, ideologisk og logistisk apparat, slik Paris også krevde det – ei heller innser hun at dette apparatet opererer internasjonalt. Hun tror tilsynelatende at det er noen marginaliserte ungdommer som nærmest på egenhånd planlegger og iverksetter koordinerte terrorangrep i byer med høy beredskap. Det er så dumt at det ville ha vært komisk, om det ikke var for at landet var styrt av folk som Skei Grande.

Vi er altså i hendene på folk som ikke forstår at IS er en farlig, ideologisk og på samme tid intelligent fiende som uten større vanskeligheter vil ramme oss selv i det øyeblikk den måtte finne det formålstjenlig. De forstår ikke engang at jihadismen er global. Dens arkitekter må være farlig nær å le seg i hjel.

Vi har å gjøre både med et akutt og et langsiktig problem, mens det norske statsapparatet opptrer som om det akutte problemet lar seg forebygge, som om skaden ikke alt var skjedd. Det er litt som å snakke om kosthold og trening til en pasient som ankommer legevakten gispende etter luft og i ferd med å forblø. Lysene er på, men det er ingen hjemme.

I dette totale fraværet av analytiske evner, kommer det naturligvis heller ingen forslag til akutte tiltak. I NRKs morgensending inntar både Erna og Støre rollen som risikoanalytikere: Faren for å rammes av terror er statistisk sett liten. Men det er for pokker ikke deres jobb å være risikoanalytikere; deres jobb er å styre landet og verne om friheten. Og de gjør ingen av delene ved å venne befolkningen til terror. De ville aldri i verden ha sagt at man må leve med et visst antall dødsulykker på arbeidsplassen, men snarere sagt at de skulle gjøre det som var mulig for å hindre at de skjer.

Det står ingen særlig større respekt av denne passiviteten enn det gjorde å administrere landet under okkupasjonen, hvor det også var liten statistisk sannsynlighet for å bli rammet av fiendtlig aggresjon. Etter krigen har det vært ansett som en god skikk å hedre de falne. De var jo våre landsmenn. I denne krigen, som knapt skal kjempes engang, er det om å gjøre å glemme ofrene fortere enn svint. Vi slapp jo unna selv.

Er det med denne perverst egosentriske holdningen at vi skal bli bedre til å inkludere?

Det er jo ikke helt irrelevant å snakke om inkludering, men spørsmålet er vel om vi overhodet har den evnen – utover det å betale for freden med bestikkelser, finansert ved å tære på vår egen samfunnsformue.

Ved å avvise å snakke om strømmen av «flyktninger» til Europa, later man dessuten som om evnen til å inkludere ikke har noe med omfanget av oppgaven å gjøre, noe den utvilsomt har. Omfanget øker ikke bare byrden i form av antall personer, det øker også byrden pr. person fordi det er tyngre å inkludere en person som kommer til store, segregerte miljøer av landsmenn enn til små.

Og hva er det de muslimske ungdommene skal integreres i? Manifesterer vi tilstrekkelig sans for de tingene ved vår egen kultur som kan virke forlokkende på andre? Nei, det gjør vi ikke. Vi har langt på vei kastet vrak på elementene som kunne ha fungert integrerende, for eksempel et syn på mennesket – som både kristendommen og arbeiderkulturen opprettholdt – som hverken er godfjottet eller fordømmende, hvor man selv står for noe, forventer visse standarder av andre, og hverken reagerer med likegyldighet eller utstøtelse når disse standardene ikke innfris, men med en kombinasjon av fasthet og raushet.

Saken er den at nordmenn trives best i sitt eget selskap. Og i den grad de trives i selskap med andre, så er det fordi det gjelder helt bestemte spilleregler for menneskelig samkvem. I det nye Norge har vi enten latt som om det ikke gjaldt noen slike regler, eller det er forsøkt innført nye.

Det er bare å innse at et land bestående av individualister – i stor grad etterkommere etter personer som elsket uavhengigheten så høyt at de fulgte etter isen da den forsvant for flere tusen år siden – som ikke er så veldig flinke til å inkludere hverken ufødte mennesker eller mennesker som faller ut av det friksjonsfrie fellesskapet (trygdede, narkomane etc.), ikke kan trylle frem noe samhold med hærskarer av folk som kommer ubedt fra andre himmelstrøk, selv om de brydd og keitete oppgir sin individualisme når de befinner seg i en hyklersk offentlighet.

Oppgaven nå er derimot å begrense skadevirkningene av innbilskheten som fikk oss til å tro på den utopien. Det politiske Norge er ikke den oppgaven voksent. Det trenger mental utviklingshjelp. Eller kanskje førtidspensjonering.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629