Arrestasjonen og terrorsiktelsen av den 22 år gamle norsk-pakistanske islamisten som kom tilbake fra Syria, har – ved en ren tilfeldighet – såvidt aktualisert et spørsmål som bekymrer sikkerhetsmyndighetene, men likevel er forholdsvis lite omdiskutert: Hvordan skal samfunnet forholde seg til de flere titalls jihadister, de aller fleste formodentlig norske statsborgere, som har reist til krigssonen i mer eller mindre samme ærend som den arresterte 22-åringen?

Et annet spørsmål er hva disse kan finne på når de kommer tilbake til Norge. Tatt i betraktning nordmannens forbløffende evne til ikke å ville se noen problemer før en akutt krise oppstår, kan vi nokså trygt gå ut fra at de fleste gir katten i islamistene på norsk jord, idet de regner med at politi og etterretning har oversikt over de farligste blant dem.

Den antagelsen kan godt vise seg ikke å holde vann. Er sikkerhetsbudsjettet stort nok? Når det opplyses om at det er ti islamister under overvåkning bare i Fredrikstad, når man vet at den terrorsiktede norsk-pakistaneren ikke befant seg aller høyest på bekymringslisten, samt at han ble radikalisert av Profetens Ummah, med sine tallrike sympatisører på Facebook, er man snublende nær den konklusjon at PST ikke ville vite sin arme råd i det øyeblikk en kritisk masse skulle bestemme seg for å rette sin aggresjon mot det norske storsamfunnet, snarere enn mot det syriske regimet.

Et tredje spørsmål som også ligger i luften, men sjelden formuleres offentlig, er hvordan man skal forholde seg til de returnerte terroristenes, terroraspirantenes og terrorsympatisørenes ideologiske omland.

Etter den 22. juli 2011 ble det som kjent rettet en voldsom offentlig indignasjon mot massemorderen og terroristen Anders Behring Breiviks angivelige inspiratorer. Han som fikk gjennomgå mest, så seg tvunget i eksil. Det er vanskelig å se at noe i nærheten av det samme er blitt rettet mot eksempelvis Profetens Ummah, enn si moskeene bevegelsen er utgått fra, enda den røde tråden er den samme Koranen. Det er kanskje ikke like enkelt å være tøffe mot tusenvis av personer som mot én?

VG refererte nylig til et intervju med den livstidsdømte morderen Peter Mangs i Sydsvenskan. Det viser seg at Mangs hadde planlagt å gjøre noe på samme skala som ABB: Å gå gjennom en hel boligblokk hvor ringeklokkene viste mange arabiske navn, og skyte ned for fote. Den artikkelen hadde fortjent større oppmerksomhet, for den antyder at det kan befinne seg en sikkerhetstrussel der ute bestående av et uvisst antall unormale personer som opererer på egenhånd, og at ABB forstås best i dette lyset. Vi ser nok en gang at det ikke er nødvendig med omgivelser som oppmuntrer til ugjerninger. Ikke desto mindre tar noen til orde for et ideologisk oppgjør, som aldri ville ha rammet en person som Mangs.

Men om man ikke går etter norske islamister, så kunne man kanskje forvente en tøff holdning til alle jihadister som er kommet tilbake fra Syria?

Den gang ei.

Til NRK har justiskomiteens leder Hadia Tajik (Ap) følgende å si om de «hjemvendte»:

– Noen kan ha begått lovbrudd, og de må forfølges strafferettslig. For de andre trenger man målrettede tiltak som forhindrer at de kan utgjøre en trussel for Norge. Dette er personer som vil trenge tett oppfølging, påpeker Tajik.

Hun sier mange kan ha sluttet på skole og jobb, og støtt fra seg venner og familie for å dra til Syria.

– Disse står på bar bakke når de kommer hjem. Skal man forebygge kriminalitet, må man ha et apparat for disse, mener hun.

Her snakker vi altså om personer med en sterk ideologisk motivasjon som er reist til en krigssone, uten at norske myndigheter eller andre kan forventes å vite alt om hva de har drevet med der, vi snakker ikke om noe mer eller mindre bifallende ideologisk omland på lang avstand fra ugjerningene.

Ikke desto mindre antyder justiskomiteens leder en myk holdning, som justisministeren fra Frp ikke stiller seg avvisende til. Det blir verre:

– Jeg har vært i Århus i Danmark. Der har de utviklet en arbeidsmetode som jeg tror er direkte overførbar til Norge. Der screener man de hjemkomne, og vurderer sikkerhetsrisikoen deres, og så tilpasser man tiltakene.

– Det betyr at man må bruke politi, psykologtjeneste, sosialtjeneste, skole og fritidsaktiviteter. Man bygger et apparat rundt den enkelte slik at veien tilbake blir mulig, forklarer Tajik.

Hadia Tajik møter i realiteten de hjemvendte jihadistene man ikke vet nok om til å stille for retten, med et ullteppe og en kopp te. Formålet er rehabilitering, ikke fordømmelse. Enda godt de ikke er hjemvendte fjordmenn, liksom.

Det er ikke første gang man observerer en lite konfronterende holdning til personer med opphold i Norge og tilknytning til islamister som begår terror utenlands.

Er det fortsatt noen som husker terroren mot Westgate-kjøpesenteret i Kenyas hovedstad Nairobi den 21. september ifjor, hvor antall dødsofre var omtrent det samme som på Utøya? 28-åringen som var mistenkt for å ha hatt en sentral rolle i angrepet, hadde bodd og jobbet i Brumunddal. En person som møtte ham i tiden ved asylmottaket i Ringsaker, husket at han var ekstrem.

Men hvor er søkelyset mot det muslimske miljøet han omgikkes? Har noen sett annet enn denne reportasjen fra NRKs distrikskontor, hvor to intervjuede sier de ble overrasket og at de trodde det var en fin fyr? Hvor er kronikkene hvor det spørres hva som egentlig skjer med folk i de musmliske miljøene innen de melder seg til tjeneste for Profetens Ummah eller al-Qaida?

Grunnen til denne åpenbare dobbeltstandarden er nok dels at det er vanskeligere å kritisere islamister, men kanskje først og fremst at terror hjemme gjør uendelig mye større inntrykk enn terror ute. Det er som om vi ikke har vent oss til tanken på at verden er global, selv om man ser det hvor enn man snur seg.

Men personene som rammes, er like vanlige mennesker som våre egne. De dør på samme måte, og deres fortvilelse over tapte slektninger er den samme. Og det finnes ingen garanti for at personene som begår terror i Syria eller Kenya, ikke en dag vil gjøre det samme i Norge. Foranledningen er riktignok vanskelig å tenke seg, men det kan være hva som helst. Tilfeldigheter avgjør. En karikatursak i går, gudene vet hva i morgen.

Og Tajik snakker om psykolog og støtteapparat. Andre snakker om at vi må bevare tillitssamfunnet. Man skulle tro det var en vits.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂