Tavle

«Terrorforsker» Trine Skei Grande har lagt ut sin analyse på Facebook.

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne her. Jihadterror som følge av utenforskap? Mangel på venner? Politikere med så liten innsikt i problemstillingen bør snarest finne seg en assistent til å skrive vettuge oppdateringer på Facebook. Man blir rent flau av å lese dette.

«Hvem har du sagt hei til idag?» Jeg blir helt stum. Jeg lurer på om jeg smilte varmt nok til alle muslimene i sikkerhetskontrollen på Manchester flyplass idag. Kanskje denne jihadterroren er min feil? Hm. Nei. Den er ikke det.

Terroren er uforståelig, skriver Trine Skei Grande. Nei, den er ikke det, Trine. Bare for deg og dine likesinnede.

Etter at man har lest dette, så kan man i det minste glede seg over at Venstre ligger under sperregrensen. Trine: hold deg til å stenge flyplasser. Det er du god på. Jihad forstår du ingenting av.

Fra Skei Grandes Facebook-side:

Så har det skjedd igjen. En person – la oss ikke spekulere i hvem – har tatt med seg en rekke uskyldige mennesker i døden på grusomste vis. Barn og unge i Manchester som bare skulle på konsert. Vi kjenner det i magen, også i Norge. Klumpen som har ligget der siden 2011. Dette må ta slutt.

Jeg mister tellingen på hvor mange nyanser denne debatten har tatt. Terrorfrykt, radikalisering, sikring, forholdsregler og evaluering. Oppreisning, erstatning og vern og oppfølging av ofre og pårørende. Hvor mye kan et samfunn måtte tåle? Og det evinnelige spørsmålet: Hvordan kan vi bli trygge igjen? Hvordan kan vi sørge for at samfunnet også fremover skal kunne være åpent og mangfoldig, uten en mørk undertone av frykt?

Terror rammer alle i et samfunn. Ringvirkningene strekker seg også utenfor et samfunns grenser. Når noe skjer i Manchester blir vi redde i Norge. Vi lurer på om det kan ramme oss selv, eller om noen vi kjenner er involverte. For vi krysser grenser hver dag, både fysisk og digitalt. Og det gjør også holdningene og håpene våre, frykten og mørket. Terror angår alle.

Det er et stort ord, og i praksis helt uforståelig. Men terror er bare sluttresultatet av en lang prosess. Det starter alltid med et menneske. Med ei jente som aldri får et vennskap, men en gutt som alltid føler seg misforstått. Utenforskap kan ramme alle. Det som kanskje er mest skremmende, er at vi alle kan være med å redde noen fra det. Vi har alle et ansvar for hverandre. I landsmøtetalen min i 2016 sa jeg at vi i Norge helt enkelt trenger, er politikk for å skape gode venner. Folk som har venner, har tillit. Folk som har venner har respekt og forståelse for andre. Folk som har venner har noen til å løfte seg opp når alt annet butter imot. Og det starter faktisk med dette.

Noen ungdommer opplever aldri å få venner, tillit eller respekt. Det kan bli livsfarlig. De ungene som ikke har en lærer som ser dem tidlig, en helsesøster å snakke med eller en fotballtrener som hjelper dem til å bli en del av laget, sviktes. Og den følelsen av urettferdighet som enkelte sitter igjen med, kan være svært destruktiv. Det skal svært mye til før noen ender opp som voldelig eller ekstremist. Men de er lette å utnytte. Og sammenhengen mellom mistilpassede individer og radikalisering og i verste fall terror, er dessverre altfor tydelig.

Poenget er at vi kan gjøre noe med det. Hvert og én har et samfunnsansvar, og det hviler ekstra tungt på politikere. Den beste medisinen mot menneskelig grusomhet er inkludering. Vi må bli bedre til å se hverandre og ta vare på hverandre. Vi må sørge for at alle sitter igjen med et grunnleggende verdisett når de går ut av skolen. Respekt og toleranse for andre. Raushet. Alt dette må praktiseres, i like stor grad som undervises. Kampen mot voldelig ekstremisme kjempes hver dag av gode pedagoger, barnehageansatte, av frivilligheten og foreldre. Den kjempes av deg og meg. Hvem har du sagt hei til i dag? Brukt et ekstra minutt på? Som det sies så fint i Skam, «mennesker trenger mennesker». La oss alle ta litt ekstra godt vare på hverandre i dag.

Jeg har brukt mitt ekstra minutt i dag på deg, Trine. På å lese dette. Et minutt som jeg ikke får tilbake. Min naturlige raushet til tross. Jeg får kjempe videre, Trine. Jeg har så mange å inkludere.