Den ene dagen skyter noen vilt rundt seg fra et tak eller i et kjøpesenter, den andre kaster en far sitt lille barn i elven eller utenfor balkongen, for i sistnevnte tilfelle å ta samme vei like etter på. En tredje dag tar en mann gisler på et kemner- eller et trygdekontor, en fjerde spaserer en syttifemåring gatelangs og skyter skremmeskudd innen han retter revolveren mot sitt eget hode og trekker av.

Det har vært flust med nyheter som disse de senere ukene: meningsløse voldsepisoder, hva enten de er skjedd i Norge, Finland, Canada, Italia eller andre steder. Kort sagt i vår sivilisasjon. Listen over tilsynelatende normale personer som er gått til slike ytterligheter, oftest uten noen politisk dimensjon, kunne med letthet ha vært gjort mye lenger, for nesten hver dag skrives det et eller annet sted om noen som går ut av sitt gode skinn, omtrent som Michael Douglas’ rollefigur i «Falling down».

Vi hører altså hele tiden om en rekke enkeltepisoder. Utgjør de et mønster?

Fenomenet lar seg neppe forklare bare med de tiltagende økonomiske problemene som følge av den globale krisen, for disse skulle snarere resultere i vinningskriminalitet enn i voldskriminalitet som forsterker de problemene man måtte ha. Det man har å gjøre med i disse og andre tilfeller, er snarere en bunnløs menneskelig ulykkelighet, selv om den nok kan ha en økonomisk side også — kanskje er den utløsende faktoren av økonomisk art.

Er det bare sensasjonshungrige medier som skriver oftere om historier av den nevnte typen, eller er folk rett og slett blitt ulykkeligere eller galere enn før?

Noe som peker i retning forklaring nummer to, er den avtagende høfligheten og irritable atmosfæren i det offentlige rom som f.eks. Theodore Dalrymple har observert i England og beskrevet i sine artikler. Videoen av damen på undergrunnsbanen som trakasserer medpassasjerer verbalt på grovt rasistisk vis, er ett av mange andre eksempler. I Italia gjorde for en tid siden en togkonduktør noe lignende.

Fenomenet kan ses i sammenheng med den vandalisme, forsøpling og generelle sjaskethet man kan legge merke til i belastede urbane områder — alt sammen ting som gjør omgivelsene styggere og mindre trivelige å oppholde seg i, og som skyldes et fravær av individuell anstrengelse for å ta hensyn til menneskene rundt en.

Dette siste er det ikke så mye av i Norge som ellers i Europa, og omgangstonen i vårt land er i det store og hele ganske hei-på-deg-jovial fortsatt. Men også i Norge klikker det ikke sjelden for folk.

I en tid da tilregneligheten til en politisk terrorist er et tilbakevendende tema, kan det kanskje også være grunn til å spørre seg hvordan den individuelle psyken henger sammen med den kollektive sådanne. Mennesker blir ulykkelige av fravær av kjærlighet, og kjærligheten lever sitt liv gjennom relasjoner til andre mennesker.

Er de mellommenneskelige relasjonene svekket i takt med velstandsveksten? Og kjennes dette ekstra tungt i vanskelige tider?

Er de irrasjonelle voldsepisodene prisen vi betaler for en svinnende følelse av tilhørighet til egen familie (om den ikke allerede er oppløst), til eget nærmiljø og land, egen tradisjon og historie? Blir folk gale av å ha fått sine liv redusert til en konsumisme og en opplevelsessøken hvis omfang er i ferd med å avta som følge av krisen, uten noen form for transcendens, og uten annen tilhørighet enn den falske erstatningen som oppnås gjennom en forstillelse og en konformitet som utsletter individet?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂