Mark Twain blir fra tid til annen – feilaktig eller ei – tillagt følgede sitat:

History doesn’t repeat itself, but it does rhyme.

Denne modifikasjonen av det mer kjente ordtaket «historien gjentar seg» kan kanskje oppfattes dithen at menneskets grunnleggende feil og dyder forblir omtrent de samme, men at utviklingen gjør konteksten såpass forskjellig fra gang til gang, at historiens forløp ikke blir helt det samme. Mye er altså likt, men endel forandrer seg.

Nå som den vestlige verden befinner seg i den verste finansielle krisen siden 1930-tallet, og man begynner å bli alvorlig bekymret for flere lands statsgjeld, faller det naturlig å spørre seg hva som kan oppfattes som gjentagelser av historiske sykluser, samt hva som er annerledes denne gangen.

To akademikere som har gjort et særdeles grundig arbeid i så måte, er Kenneth Rogoff og Carmen Reinhart fra henholdsvis Harvard og University of Maryland. De skrev i fjor høst en bok med den ironiske tittelen This Time is Different, bygget på en akademisk artikkel av samme navn.

Basert på en kolossal mengde data fra hele verden gjennom mer enn et halvt årtusen, konstaterer forfatterne tørt at suverene staters betalingsproblemer er noe som inntreffer med en viss regelmessighet gjennom historien, og at optimisters påstand om at «alt er annerledes denne gangen» må tas med en stor klype salt. En figur de gjengir som viser prosentandelen av suverene stater som gjennom de siste to hundre år har gått konkurs eller restrukturert sin gjeld, mer enn antyder at gjeldskriser er noe man ikke kommer utenom, selv om deres hyppighet ikke akkurat er periodisk som tidevannets:

Noen av de fem toppene faller sammen med historiske begivenheter som vanskelig kan ha unngått å påvirke statenes gjeldssituasjon, og det mest opplagte eksemplet er depresjonen på 1930-tallet og andre verdenskrig. Toppen rundt 1990 sammenfaller med krisene i de fremvoksende økonomiene i Asia, og den i 1815 med napoleonskrigene. Men det er vanskeligere å se hvilke større begivenheter, annet enn økt internasjonal kapitalflyt, som kan ha vært medvirkende til gjeldskrisen i tiden 1830-45, som rammer omtrent like mange land som under andre verdenskrig, det samme gjelder den rundt 1880. Første verdenskrig lager ikke de helt store krusninger i figuren, og oljekrisen er ikke sporbar.

Har man å gjøre med et syklisk fenomen forårsaket av en manglende historisk bevissthet som gjør at man hiver seg med på gjeldskarusellen uten tanke på de mulige konsekvensene? Gjør tiårene med færre problemer mellom krisene at man tenker en krise ikke kan inntreffe igjen?

Reinhart og Rogoffs data antyder altså at vi kan oppleve en ny bølge av insolvens eller konkurser blant suverene stater også i fremtiden. Men hvis historien rimer heller enn å gjenta seg, hva kan bli annerledes ved neste anledning? Om man går inn og ser på de enkelte lands konkurshistorie, oppdager man ikke overraskende at betalingsproblemer er et nokså hyppig fenomen i Afrika og Latin-Amerika. Overgangsperioden på hundre til to hundre år hvor et land går fra å være en fremvoksende økonomi til et rikt land, er også ofte assosiert med flere konkurser.

Enkelte land har i sin historie som uavhengig stat ikke vært konkurstruede noen gang, blant andre USA, Canada, Australia, New Zealand, Belgia, Italia, Danmark, Norge og Finland. Av disse er det dog kun Danmark som har vært uavhengig i mer enn et par-tre hundre år. England gikk konkurs to ganger i middelalderen men aldri siden, Frankrike ni ganger mellom middelalderen og Napoleons mislykkede militære eventyr (som kostet svenskenes hittil eneste tilfelle av insolvens), en statistikk som muligens ville sett enda verre ut om ikke franske monarker hadde hatt for vane å ta livet av innenlandske kreditorer, men som siden 1812 har vært prikkfri. Spania gikk konkurs en rekke ganger mellom middelalderen og moderne tid, Preussen/Tyskland langt færre.

Det som ikke har vært observert så ofte i de senere århundrer, er konkurser i høyt utviklede, industrialiserte land. I den grad det har skjedd kan de kanskje regnes som unntak snarere enn som del av noen bølge. Tyskland, Østerrike, Ungarn, Hellas, Polen og Romania gikk nedenom på 1930-/40-tallet, og Russland, Polen og Romania har alle hatt betalingsproblemer etter 1980. Om man holder virkningene av nazismen og kommunismen utenfor, har de høyest utviklede landene alltid unngått konkurs i moderne tid. Et land som Hellas har egentlig aldri tatt steget helt inn i den første verden, men er forblitt konkurstruet mer enn halvparten av tiden siden år 1800.

Om man skulle frykte noe annerledes ved neste anledning, om den nå måtte inntreffe om tre eller tretti år, måtte det foruten nye totalitære ideologier kanskje være at statene i den første verden som lenge er blitt regnet som sivilisatoriske og økonomiske lokomotiver, rammes av konkurs.

Om noe slikt skulle inntreffe ville det i fravær av sivilisasjonssammenbrudd i klasse med nazismen kanskje skyldes en sivilisasjonsmessig tilbakegang, noen bruker ordet sivilisasjonstretthet. Vesten har med enkelte unntak gjort kontinuerlige fremskritt i de siste århundrene. Det skulle vel aldri hende at hele eller deler av den vestlige sivilisasjon, i særdeleshet den europeiske, har nådd toppen for en stund siden, og nå allerede er på retur? Er masseinnvandringen og den utbredte barnløsheten forbigående eller mindre vesentlige fenomener, eller er de symptomer på en døende eller radikalt endret kultur?