Roger Hercz har noen spennende tanker i Dagsavisen om forholdet mellom fortid og presens. Historie er det vi opplever her og nå, og vår fortolkning av samtiden er det som avgjør hva som blir historie. Hercz anvender denne innsikten på parallellen mellom dagens islamisme og nazismen, og da merker vi straks ubehaget.

Men hans tilnærming er overbevisende. Han sammenligner reaksjonen på Kurt Westergaards tegning og reaksjonene på Charlie Chaplins «Diktatoren» fra 1940. Den gang var det også mange som ikke lo, som ikke syntes parodien var morsom og som fryktet konsekvensene. Flere land nektet å vise filmen før etter krigen, og det var ikke fordi de var okkupert. Sverige er ett eksempel, og det kan kanskje gi en assosiasjon til dagens svenske politikk.

Det ble forsøkt lagt press på Chaplin under innspillingen, men han sto helt på egne ben, også finansielt, og lot seg ikke stoppe.

Grunnen til at noen må gjøre oss oppmerksom på paralleller i vår egen tid og unnfallenhet overfor nazismen for at vi skal se dem, er at alle er blitt antinazister og aldri kunne drømme om at de kunne være i stand til å begå en feil som er parallell til mellomkrigstiden.

«Etter krigen var det lett å være antinazist,» skriver Hercz syrlig. Men denne selvfølgeligheten rommer en erkjennelsesmessig blindgate eller snare. Vi lever i etterpåklokskapens blendende lys og merker ikke at vi sitter fast. Nazismens enorme forbrytelser får oss til å tro at vi er immune mot gjentagelser. Mot nazisme sannsynligvis ja, men i 30-årene var folk uvitende om nazismens fremtidige forbrytelser. Det finnes andre «muligheter» for ondskap.

Å sitte med historiens fasit har sine fallgruber. Vi forveksler historisk sannhet og moralsk skråsikkerhet med innsikt om hvor faren kan true ved neste korsvei.

Historien usteder ingen slike garantier. Enhver generasjon er avhengig av å forstå, av å kombinere kunnskap og erfaring. Denne dømmekraften er ikke nødvendigvis noe man lærer på universiteter eller som avgjøres av intelligens. Menneskene som ledet Vesten i 30-årene, var ikke mindre intelligente eller kunnskapsrike enn vi er.

Hva er det da som avgjør? Det er ikke de store avgjørelser. Lederne får ikke servert en situasjon som på en tallerken: Vil dere gjenta fortidens feil eller ikke? Vil dere bekjempe fascismen eller ikke? Et slikt scenario har venstresiden dyrket i alle år – at man skulle få gjenoppleve historien som på film med seg selv i hovedrollen. At man skulle få det moralske kicket av å bekjempe fascismen. Bak noe av fascinasjonen for nazismen og for annen verdenskrig ligger en del slike merkelige forestillinger.

Finnes det en liten fristelse i dette? Fordi nazismens forbrytelser var enorme, har den avfødt en tilsvarende enorm moralsk fordømmelse. Vår post-1945 verden er grunnlagt på denne fordømmelsen, mer konkret FNs menneskerettigheter og alt som fulgte.

Men for virkelig å kunne spille helt trenger man levende nazister. Finnes det en fristelse til å utpeke noen som nettopp det, til å male dem i brunfarger? Høres det overdrevet og søkt ut? Tenk da etter hvor mange ganger kommentatorer og politikere har raslet med nazi-spøkelset og tatt ordet fascisme i sin munn de senere år. Det er bare noen måneder siden Høyres Per Kristian Foss sa det samme om Siv Jensen og Fremskrittspartiet, og NRK og avisene utnyttet det for hva det var verdt.

Det er et skuespill de spiller der nazisme er tema, og den som blir plassert i rollen som historisk gjenoppstanden er temmelig forsvarsløs.

Denne selvsikkerheten, overbevisningen om moralsk fortreffelighet er som en åndelig gjenspeiling av velstandssamfunnet og den teknologiske overlegenheten. Denne hybris burde få varsellampene til å begynne å blinke.

Nazismen burde inspirere til ydmykhet. Når den resulterer i en moralsk overlegenhetsfølelse, har man forlatt det eneste ståsted som er mulig i forhold til disse forbrytelsene. Da er forholdene lagt til rette for nye feilgrep.

Det er i det minste én forutsetning for å gjenta feilene: Man tror man er ufeilbarlig, både moralsk og kunnskapsmessig. Dagens omgang med Holocaust som erfaring har dette selvinnlysende ved seg. Og hvem gidder vel beskjeftige seg med det selvinnlysende?

Igjen: Hvordan kan man da unngå gjentakelser?

Det er ved de små skritt at man bestemmer retningen på de store. Over alt hvor mennesker møtes skjer det noe. Et demokrati er avhengig av at det finnes tillit, mellom menneskene og til systemet. Denne tilliten kan bare bevares ved en grad gjensidighet som forutsetter at man kan være den man er og si hva man mener. Slik etableres integritet og dømmekraft. Man kan ikke trylle den frem ved behov, eller proklamere den. Både samfunnet og menneskets kvaliteter er som å dyrke åkeren. Den vokser ikke av seg selv. Dette har filosofer vært opptatt av siden antikken.

Kvaliteten ser vi når det skjer noe uventet, som setter oss på prøve. Historie betyr det uventede, den er ikke som årstidene.

9/11 var en slik prøve. Tegningene ble en slik prøve for Danmark, og den er ikke over.

Det offisielle Norge mener at vi ikke blir satt på prøve, fordi vi har utviklet en helt egen måte å takle verden på. Den kalles dialog. Den gjør at vi slipper unna de vonde tingene.

Det har også sine sider: Vi blir ikke i stand til helt å sette oss inn i hvordan de andre har det som ikke er like begavede eller flinke. Det er selvfølgelig beklagelig, men vi kan bare fortsette å være norske.

Denne forskjellen på oss og de andre gjør at debatten her blir annerledes. Vi kan løse spørsmålet om ytringsfrihet på en annen måte enn de andre. De samme kriterier gjelder ikke her. Vi kan forene ytringsfrihet og hensyn. Det er fantastisk. Vi er unike i verden.

Denne troen/overbevisningen om at vi er spesielle kunne ha sine charmerende sider, inntil et visst punkt, inntil verden forandret seg.

På et eller annet tidspunkt, når illusjoner kommer under press og man forsvarerer dem med nebb og klør, går illusjoner over til å bli noe annet. Da er det vi som er blitt annerledes. Det er der vi er nå.

Chaplins dans med verden

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-