Kommentar

Kulturkamp-debatten tar temperaturen på folk. Flere tilårskomne forsvarere av kulturradikalismen kan minne om en elg i solnedgang. Klaus Rifbjerg var belærende, nedlatende og vulgær i Dagbladet lørdag, og det er en tendens man kan merke hos flere. De er så forbannet på folket og de motbydelige høyrekreftene at de ikke greier beherske seg. Det ligger en resignert konstatering i utbruddene: Deres tid er forbi.

Det er ikke noe komisk ved det, det skal tas både bokstavelig og alvorlig, og metoden er gammel og utprøvd. Nører man opp under frykten, kan man få folk til å tro på hva som helst og avsky hvem som helst, ikke minst de kulturradikale, som med sine skjøre ideer er med på å undergrave moralen, motstandsånden og fedrelandet.

På det punktet har Norge, som ikke er ukjent med nasjonal selvforherligelse, for lengst latt seg innhente av Danmark, hvis sittende regjering med De konservative, Venstre og Dansk Folkeparti i snart ni år nå har levd på sistnevnte partis nåde og barmhjertighet.

Ser man nærmere på bildet som er skissert her, er det opplagt at kulturradikalismen har lidd nederlag på alle fronter. De reaksjonære sitter godt ved makten, i massemediene buldrer den kommersielle underholdningen i alle kanaler, på universitetene ensrettes og innstrammes utdanningen med fast blikk på næringslivets interesser, og når det holdes valg til Europaparlamentet, sluker en yngre politiker med en dom for rasisme i bagasjen 285 000 personlige stemmer.

Rifbjerg representerer «dere har ikke fortjent oss»-holdningen. Andre mener dagens samfunn er den beste av alle verdener.

Svein Tuastad, statsviter ved Universitetet i Bergen, er hellig overbevist om at venstresidens definisjoner fortsatt er de rette. Han forteller en historie som han plukket opp fra filmen The Crying Game, om skorpionen som overtaler frosken til å bære ham over elven med forsikringen om at ingen er så dum at han dreper den som bærer ham. Men skorpionenn stikker likevel, og når frosken i skuffelse og fortvilelse spør hvorfor, får han til svar: «Det er min natur».

Men «Menneska er ikkje skorpionar. Før som no har dei liberale og kulturradikale forstått det best».

Tuastads konklusjon er et bilde på idyllen i den mentale andedammen. Mennesket er en skorpion. Hvordan kan man unngå å registrere at vi lever i en tid som nettopp vrimler av skorpioner? Menneskene er avhengige av hverandre, og toleransen oppstår fordi den tjener begge parter. Men det finnes også en annen side av mennesket som betrakter alt som et null-sum-spill, der enhver fordel for den andre tolkes som en svekkelse av ens egen posisjon. Skorpionen tar dette et skritt lenger: Det får ikke hjelpe om en selv går under, bare den andre også gjør det.

Dette skorpiontrekket har også en kulturell og religiøs sanksjon. Taliban i Afghanistan og Pakistan har klare skorpiontrekk: Det spiller ingen rolle om samfunnet går under, bare de vinner.

Skorpionens ideologi er nihilismen, og den finnes som en streng i mennesket. Underlig nok kan nihilismen også fremstå som idealisme, og de venstreradikale har problemer med å gjennomskue dette. 68 fritok dem fra kommunismens og sosialismens feilgrep og dumheter. De var unnskyldt, og har siden kunne fortsette «gerade aus». 68 var en injeksjon idealisme, allværsbestandig, anvendelig i alle sammenhenger, kommersielle som ideologiske. Det ga ungdommen og etter hvert et helt samfunn den forvorpne borgerlighetens følelse av unntak og friminutt: Det gjelder ikke oss.

Men Norge har de senere år fått et tilsig av mennesker som tolker dette «unntaket og friminuttet» på en helt annen måte. De ser på trygde- og velferdsordninger, på retten til å drive med sitt, når det gjeldet ikke å delta i dugnader og foreldremøter og la barna gå på fest og utflukter. De lever mao i et alternativt samfunn. Eller de danner et anti-samfunn, bygd på helt andre vedier enn det typisk norske. Dette må vi godta, forkynner Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre. Kanskje er det de gamle 68-refleksene som slår inn: Alle har rett til å være alternative.

Men noen er så alternative at de ønsker å rasere dette samfunnet og erstatte det med et nytt.

Kan det tenkes at kultureliten har problemer med å se denne trusselen fordi de heller ikke har tatt et oppgjør med sin egen fortid? Rote Armee Fraktion blir forklart med foreldregenerasjonens forbrytelser. Men i Danmark var det ingen slik unnskyldning. Likevel var Blekingegade-banden dødelig og brutal. Den utviklet en ideologi som rasjonaliserte enhver voldshandling. Særlig etter innmarsjen i Beirut i -82 var det mange som mente at grunnlaget for hemninger var borte.

Noe av det samme reaksjonsmønstret er til stede idag, og var tydelig under krigen i Gaza: Israel oppfører seg slik at den moralske kapitalen er brukt opp, de må ta det som kommer.

Man fortier og ignorerer den opprinnelige impulsen som er skorpionens ønske om å stikke.

Det vemmelige, ubehagelige og farlige ved den norske modellen er at denne voldsapologien går sammen med en tro på å være unntatt fra historiens jernlover:

«Det gjelder ikke oss!» sier de fornærmet i Norge. «Vi var annerledes!» Hvis man omfavnet maoismen, så var det annerledes og hadde slett ikke noe med ansvar for Pol Pot å gjøre.

Denne ansvarsfraskrivelsen er overført på det humanitære Norge, som heller ikke kjenner noe ansvar – for Bosnia, Rwanda eller Darfur. Man snakker knapt om dem, men snakker ustanselig og ustoppelig om Gaza og palestinerne.

68-ernes overlegenhetsfølelse og hybris er utbredt til hele samfunnet, som føler at de lever i et historisk friminutt. Den økonomiske oppgangen har gjort dette til en reell rus alle har fått tatt del i. Men nå melder bakrusen seg. Ikke bare i form av økonomisk nedtur, det er alle de synlige tegn på at vi ikke er priviligerte, at vi ikke er unntatt fra historiens lover. Men at menneskene er akkurat så grådige, egoistiske, hyklerske, kyniske, fordomsfulle og løgnaktige som de alltid har vært.

Men dette smadrer sosialdemokratiets idyll og overbevisning om hva mennesket er. Derfor ender man opp med å forsvare en illusjon, og denne illusjonen kamuflerer at nihilismen også kan fremstå som idealisme.

Man vil ikke erkjenne menneskets skorpion-natur, fordi dette truer troen på 68-utopien som igjen underbygger den flerkulturelle utopien.

Norge er spesielt hardt angrepet av denne utopien, av troen på å være annerledes, av å representere et unntak. Det er en pervertering av noen gode egenskaper og noen forvridde (og viser at folklore kan overleve og transplanteres inn i de mest urbane omgivelser). Jo lenger vi utsetter kollisjonen med virkeligheten, jo kraftigere blir sammenstøtet. Det venter oss en en real smell.


– Kulturradikalismen har lidd nederlag på alle fronter

Les også

-
-
-
-
-
-