Minnemarkeringen av massakren i 2011 var i år stort sett i samsvar med ansatsen som ble lagt for syv år siden. Men det er noen nye motiv.

For det første er massakren mer og mer blitt en Arbeiderpartisak. For det annet er hatet, som man mener syder og koker i deler av folket, blitt et sentralt tema. Disse motivene er knyttet sammen. Stadig blir det gitt inntrykk av at hele det norske folk tolker massakren på én og samme måte, altså slik Arbeiderpartiet har forstått den. Men vurderingene av terroristen, av grunnene til at terrorhandlingen kunne lykkes, av statsmaktens rolle og andre ting er forskjellige.

Det man nå forsøker, er å autorisere, ja kanonisere en bestemt, utvidet oppfatning av massakren. Ut fra denne blir konklusjonen at massakren var et terrorangrep på Arbeiderpartiet. Visjonen av en syntese av stat, folk og Arbeiderparti ligger bak. Men Behring Breiviks forsøk på å sprenge regjeringsbygget i lufta, er primært et angrep på Norge som stat og ikke på Ap. Massakren på Utøya var derimot rettet direkte mot AUF, altså Ap. Men også her skjedde et angrep på staten, ettersom terroristen brukte grov vold for å fremme sin egen politiske ideologi. I det moderne samfunn er det staten som har voldsmonopolet og dermed eneretten til voldsbruk.

Disse realiteter blir oversett når 22. juli-massakren blir partipolitisk annektert for å kunne integreres i Aps politiske prosjekt. Dermed blir mennesker, som mistet livet i regjeringsbygget, uten videre «innlemmet» i Ap. Det er langt fra gitt at de alle hadde en slik partitilhørighet. Det er tvert imot lite sannsynlig. Uansett er det uverdig at man suverent trekker døde mennesker inn i et politisk prosjekt ved å regne dem som medlemmer av Ap post mortem.

Hatefulle, sjikanerende og truende ytringer er blitt lagt ut på internett og adressert til offer fra Utøya. Slikt er ikke bare utilbørlig grovt, men avskyelig. Men det er et for smalt grunnlag for å påstå at det er en hatbevegelse i folket som er ideologisk i slekt med terroristen. Hvem er det som tilhører og representerer en slik hatbevegelse? Sylvi Listhaug er blitt trukket inn.

Det gir straks et bredere perspektiv, og veien ligger åpen for å identifisere nesten enhver markant motstander av Ap og den venstreorienterte politikken som hatefull, og som da må holdes nede og ute fra den politisk anstendige offentlighet. Blant dem som skal holdes nede, er innvandringskritikere, anti-islamister, konservative kristne og nasjonalister.

22. juli motiverer på den måten utviklingen av et ensrettet samfunn. Det virker som det brede politiske establishment har få motforestillinger mot en slik utvikling av samfunnet. Nær sagt fra alle hold advares det og manes det til kamp mot hatet som har rammet Ap. Partiet er i ferd med å bli et ikon, dvs. et representativt nærvær av den politiske makteliten. «Nå må noen snart gjøre noe med Resett», formante en tidligere justisminister for en tid siden. Det er nok mange fler det skal «gjøres noe med» fremover.

I det liberale demokrati er metoden for utvikling av (statens) politikk og lovgivning den offentlige samtale og meningsbrytning på basis av troen på menneskets evne til bruk av fornuften. Slik utkrystalliseres folkets mening i den borgerlige offentlighet, som statsmakten er forpliktet til å følge. At dette skal skje, er en viktig politisk visjon for det liberale demokratiet. I den borgerlige offentligheten hører hatefulle ytringer selvsagt ikke hjemme. Her skal meningsbrytningene være saklige. Det må råde en grunnleggende samforstand om samfunnets alminnelige vel. Men hatet er likevel ikke fremmed for demokratiet.

Etableringen av det moderne demokrati i Frankrike mot slutten av 1700-tallet skjedde ved en revolusjonær prosess som endte i hat og drap. I borgerskapet var det sinne over aristokratiets sosiale, politisk og økonomiske privilegier. Borgerskapet bar statens utgifter, mens aristokratiet nøt et liv i luksus uten å ta økonomisk ansvar for statsstyre og samfunn. Bak den franske revolusjonen lå det sinne og hat. Det fikk sin utløsning ved den effektive massakrering av beseirede aristokrater ved hjelp av giljotinen. Folket jublet. Og republikken ble reddet fra sine fiender.

Men ikke bare aristokrater ble drept. Prester som ikke tilpasset seg revolusjonen, ble massakrert eller deportert til Djevleøya. I alle moderne politiske ideologier er det hat – mot klassefienden eller jødene. I det liberale demokrati gjerne mot dem som ikke godtar den individualistiske frigjøringsideologien eller holder frem nasjonen og den heteroseksuelt forankrede familien som grunnleggende for folkets fellesskap.

Når Ap nå gjør seg selv til hatobjekt, er den politiske hensikten mer enn tydelig: De som «hater» partiet, er politiske motstandere som bryter med idealene for den borgerlige offentlighet, dvs. de er i siste instans en fare for demokratiet. Arbeiderpartiet ønske er å fremstå som offer for andres irrasjonelle og moralsk undervektige hat. Terroristen ble arrestert, dømt og straffet. Nå gjelder det å få has på dem som identifiseres som hans ideologiske medløpere. Vi har ikke fått bukt med hatet, er på vei til å bli et mantra for den politiske eliten.

Hva er det man konstaterer når man beklager at hatet fortsatt lever? I vårt samfunn har nesten det totale påvirkningsapparat blitt brukt til å fremme mer og mindre venstreorientert politikk, samfunnssyn og etisk grunnsyn. Politiske partier, massemedia, skole, kirke, akademia, kulturliv osv. har satt alt inn for å pode inn i oss maktelitens verdier og tenkesett.

Men fortsatt er det motstand, alternative syn, ja avvisning av det som er politisk dominant. Og motstanden brer seg. Fortsatt er «hatet» der, som det heter. Det betyr at man ikke har nådd frem gjennom opplysning og argumentasjon for det politisk korrekte. Dette er maktelitens demokratiske nederlag. Det er mer dramatisk enn man skulle tro. Men det utløser ikke reflekterende kritisk ettertanke i den politiske makteliten.

Det man i stedet gjør, er å mobilisere hatdimensjonen ved det liberale demokrati. For å sikre demokratiet, som det heter, kommer alle forslagene om forbud, kriminalisering, sensur, kontroll i og av samfunnet. Slik kan man sikre egen maktposisjon, men de alternative syn vil leve videre. Hva gjør man da med det man betrakter som det farlige «hatet» og som disse syn er uttrykk for?

 

Støtt oss

Vi setter stor pris på om du kan gi et månedlig beløp. Dette gir oss en forutsigbar inntekt og gjør oss i stand til å publisere mer og bedre.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok ̧«Svindlere, svermere og sjarlataner – den nye venstresidens tenkere» fra Document Forlag her!