Kommentar

Rune Slagstad forsøker å skyve Nils Rune Langeland utfor stupet fordi han har brukt sitt hode og skrevet en svært god artikkel om instrumentaliseringen av Holocaust. For det får Langeland fascismestemplet. Søkker det like mye i oss nå som før? Nei, det gjør ikke det. Langeland er i godt selskap. Forrige uke var det Edvard Munch som fikk sitt pass påskrevet av Aftenposten og en kurator. Han hadde flørtet med nazismen.

Det handler kanskje ikke om Langeland eller Munch. Kanskje det handler om hva som foregår i hodene til de som deler ut fascisme- og nazisme-kort?

At den norske debatten kryr av dommere som kleber slike merkelapper på folk, gjør det ikke mer overbevisende.

Edvard Munch var ikke nazi-inspirert, og Langeland flørter ikke med fascismen.

Hadde dette vært før 22/7, ville vi ledd av beskyldningene. Men i skyggen av 22/7 blir det noe annet. Norge er trukket inn i en malstrøm.

Denne malstrøm er tidens elv og alt som renner i den. Det nytter ikke å forsøke å komme seg inn til bredden, på tørt land. Vi er dømt til å lære å svømme.

Men noen forsøker å gjøre malstrømmen til noe ideologisk, til et ideologisk oppgjør. De ser i sladrespeilet. Liksom generalene før verdenskrig er de oppsatt på å utkjempe fortidens kriger. De lever i en pre-internett-tid. De ser spøkelser ved høylys dag.

De har tildelt seg en rolle som forsvarere av samfunnet. Denne forsvarerrollen gir dem rett til å lage offentlige skueprosesser. Den som våger å heve sin røst og utfordre dem på viktige temaer, risikerer å bli uthengt som fascist. For å redde sin samvittighet sier man «flørter med». Å kalle Langeland regelrett fascist vil skurre for mange, man greier seg med antydningens kunst. Men resultatet er det samme:

– Flørter med fascismen, er overskriften over to sider i Klassekampen. På nett er tittelen: – Postmoderne lekefascisme
Overtekst papir: Nils Rune Langeland opptrer uansvarlig og slår retrett når debatten blir ubehagelig, mener Rune Slagstad.

For mange år siden deltok Rune Slagstad på et møte i Studentersamfunnet på Chateau Neuf om Josef Stalin. Det var den gang AKP (m-l) anså Stalin for å ha begått noen feil, men ellers for å ha vært en stor revolusjonær. Revisjonismen – frafallet fra proletariatets dikatur – kom med Khrustsjov. Dette var idealene til den akademiske ungdommen på den tiden, og gjennom Rød Front vant de valg etter valg i Studentersamfunnet. Det var ren stalinisme på norsk.

Slagstad hadde den kvelden oppgaven med å være opponent. Det var ikke helt uten ubehag. Rød Front hadde mange tilhengere blant publikum i storsalen. Men Slagstad lot seg ikke skremme. Han ramset opp de historiske fakta: Stalin utryddet hele den første generasjon av bolsjeviker. Han likviderte de gamle partikadrene for å skape seg sine egne som var totalt lojale mot ham.

Dette var på en tid da den politiske ML-galskapen raste som verst. Slagstad gjorde noe viktig: Han nektet å la fornuften abdisere. Han nektet å la seg skremme. Motstanderen var såvidt jeg husker Sverre Knudsen, også kjent som Stalin-Knudsen. Partikadre spratt opp og fortalte hvordan folk gråt da Stalin døde. Det ble skapt et inntrykk av at det gikk an å være uenig om Stalin. Det gikk an å mene at han i hovedsak var bra.

Det mener man fortsatt på venstresiden i Norge. Ikke at man er for Stalin, men at det går an å se Stalin i et historisk lys. Det samme gjelder ikke for Hitler. Han kan ikke sees i et historisk forklarende lys. Dette gjør norsk offentlighet til noe spesielt. Den er dominert av mennesker som har denne orwellianske overbevisning: four legs good, two legs bad. Dvs. som virkelig tror at man kan være demokrat og samtidig forstå Stalin eller Pol Pot. Et stort flertall av den kulturelle og politiske eliten ser ikke engang problemstillingen, de tror alt er et spørsmål om pro et contra, og det er i denne villfarelsen at Orwell kommer inn. Slik sklir man inn i relativisering av stalinismen uten å merke det.

Å forsvare nazismen er politisk umulig, og denne «umulighet» bygger på erfaring med nazismen. Men mange millioner mennesker har en tilsvarende erfaring med stalinismen, og akkurat som med nazismen har det konsekvenser å relativisere stalinismen eller autoritær sosialisme. Det er like alvorlig som relativisering av nazismen. Men et slikt likhetstegn setter man seg kraftig til motverge mot i det offisielle Norge. Man vil ikke forstå at denne relativisering åpner døren for at overgrep og feil kan gjenta seg. Man har gjort seg selv blind på det ene øyet.

I andre land har man tatt kraftig oppgjør med venstresidens blindhet, f.eks. i Danmark. Portvokterne i norsk samfunnsliv har i liten grad fulgt opp eller med. Man har tiet viktige debatter ihjel. Dermed kan man beholde forestillingen om hvem som er de gode og hvem som er de onde.

Skal man illustrere hva dette handler om for den som mangler begreper, skal man bare se på den reisen som Slagstad har foretatt. En gang forsvarte han den historiske sannhet om stalinismen, i dag benytter han metoder mot en politisk motstander som minner om stalinismen. I denne reisen ligger mye politisk og sosial historie begravet. Mye historie om venstresidens utvikling og fallitt.

Den er full av paradokser. Før het det at man ikke kunne snakke om Auschwitz uten å snakke om kapitalisme, nå kan ikke venstresiden snakke polemisk uten å nevne fascismen. Det er blitt en slags galskap for to.

At en så intelligent og belest mann som Slagstad har havnet i et slikt uføre, sier noe om hvor omfattende og gjennomtrengende disse forestillingene er. Bærere av dem har gjort seg selv uimottakelige for argumenter.

De vitner om at det norske samfunn i dag er konfliktfylt og splittet på en måte som vi må tilbake til mellomkrigstiden for å finne maken til.

Men på overflaten hersker normalitet. Det er Langeland det er noe feil med, ikke Slagstad. Tilsynelatende. Slik opptrer også Klassekampen og Sandra Lillebø: Det er Langeland som er forbryteren. Han får en sjanse. – Be om nåde, bekjenn!

Kampanjen som skjøt fart etter 22/7, begynner å minne om meningsterror. Slagstad benytter manipulative grep som ligner på de han kritiserte i Studentersamfunnet. Han synes Langeland slipper for lett til.

Hvordan kan en akademiker gi seg til å mene noe om det redaksjonelle ansvar? Det er et rop om sensur.

Slagstad mener at man trygt kan slå fast at Langeland blir viet urimelig stor offentlig oppmerksomhet, og at han altfor lett glir gjennom i mer seriøse organer. Han viser til at en kronikk Langeland nylig fikk på trykk i Dagsavisen om holocaust og multikulturalismen. Kronikken var en kortversjon av en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift, hvor Langeland blant annet hevder at HL-senteret er en institusjon som arbeider for å legitimere innvandring til Vesten.

Denne artikkelen er tilgjengelig på nett, og leserne kan selv kontrollere om Slagstads uhyrlige påstander holder vann. Slagstad påstår at Langeland resirkulerer høyreradikal propaganda fra 30-årene, bl.a. om jødene. Det er en meget grov beskyldning, av samme type som ML-‘erne kynisk fremsatte i sine glansdager for å ramme folk. Visse anklager var knockout, de slo ut motstanderen. I dagens samfunn er det påstander om «rasisme», «fascisme» og «antisemittisme».

– I artikkelen resirkulerer Langeland høyreradikal propaganda fra 1930-tallet om jødenes tvilsomme nasjonale lojalitet. Det er en indre sammenheng mellom holocaust som global minnekultur og multikulturell ideologi: «Målet er nasjonalstatens mytiske daude. Enkelt formulert: Når nasjonalstaten er avslørd som lygnar, er han òg skuldig i stort som i smått.», utdyper Slagstad, som mener Langeland opptrer «som et barn i det offentlige rom».

Slagstad mister balansen når han må ty til personlige nedsettende karakteristikker som at Langeland er et «barn».

Kjernen

Kjernen i feiden er krigen, Holocaust, hukommelsen. Kanskje det er noe i Langelands tanker som provoserer Slagstad, Klassekampen og det røde boursjoasi? Kanskje de ikke tåler tankene og heller stempler ham som fascist, i god gammel stalinistisk stil?

Hva er det Langeland sier som er så farlig?

Han sier at rettighetstanken som ble nedfelt i Nürnberg-dommen, nå har nådd et nivå der det er blitt en sivilisasjon av skyld, og at denne brukes til å dekonstruere og delegitimere nasjonalstaten til fordel for nye grupper som oppgår i en høyere enhet i en globalisert kultur.

Langelands kritikk er transparent og helt uproblematisk som tekst betraktet. Den sier noe i norsk sammenheng helt nytt.

Men den sparker Holocaust-senteret på skinnleggen. Det må man ikke. Da blir man brent offentlig.

Slagstad er ufin nok til å late som om det er Holocaust eller jødene Langeland kritiserer. Det er forskerne ved senteret. Den retning senteret har tatt.

Dette skjer med den politiske og kulturelle elitens velsignelse. HL-senteret oppsto av strid. Det var mindretallet som til slutt vant frem, og erstatningen til norske jøder et halvt århundre etter Tilintetgjørelsen ble brukt på Senteret. Som altså har et påheng – livssynsminoriteter. Det handler ikke bare om jøder og Holocaust. Også Holocaust brukes nå til å forklare noe ut over seg selv. Det instrumentaliseres. Ikke alle jøder er begeistret for dette. Men i det lille norske samfunnet er det belastende å fremføre en slik kritikk.

Langelands kritikk er derfor også en kritikk på vegne av jøder, et forsøk på å hindre en ny «god» form for revisjonisme der Holocaust instrumentaliseres.

Dette prosjektet er ikke noe som sto klart ved opprettelsen. Det har utviklet seg over tid. Multikulturalismen trengte en begrunnelse, og den sterkeste i vår kultur er Holocaust.

Det er problematisk at den er bygget på skyld, på europeernes skyldfølelse. Det kommer neppe noe godt ut av skyldfølelse. Det blir ikke god politikk av slikt.

I sin applisering blir skylden forvandlet til diskreditering av nasjonalstaten (mine kursiveringer).

«Multikulturalismen» er ikkje fyrst og fremst i denne samanhengen eit politisk spørsmål om grupper skal ha rettar, men er snarare å forstå som ei rettesnor for å realisere ein transnasjonal skuldsivilisasjon i Vesten. Minnet om holocaust aktiverer difor menneskerettane både som ein radikal kritikk av nasjonalstaten og dimed førestillinga om at den vestlege verda framleis burde vere sentrum i verda. Holocaust blir ei moralsk forteljing som utstyrer den som tek henne inn over seg med politiske dygder til å handtere dei fleirkulturelle utmaningane i notida.

Vesten fortjener ikke lenger å være sentrum, det er stilt for historiens domstol. Dette er gamle venstresideanklager og tanker om synd og bot kan bare skje ved at man ydmyker seg selv. I så fall blir Holocaust forvandlet til en fortelling som lærer de riktige dyder. Våre skoler, kulturliv og presse abonnerer alle på denne moralske forvandling, som er religiøs i sin natur.

Det er grunn til å tru at Bondevik-regjeringa, men òg delar av eliten i Arbeidarpartiet, såg på HL-senteret som ein formidlingsinstans for ei fornya norsk historie og identitet i tråd med menneskerettar og realitetane som fylgde med innvandringa frå Asia og Afrika. Kombinasjonen av sentrale verdi­spørsmål og dei mest skilsetjande kollektive erfaringar frå det 20. hundreåret både var og er uimotståeleg for politikarar i beit for ideologiske prosjekt.

Ingen har sittet på sitt kammers og klekket ut dette, det har skjedd «av seg selv». For å fungere kan det i sin tur ikke utsettes for kritikk. Da kan konstruksjonen revne og utfallet bli negativt. Det er dette resultatet Slagstad og andre vil forhindre. De griper inn i en politisk prosess med tvangsmidler.

Det store globale prosjekt, hvor EU er det mest iøynefallende, trengte Holocaust som en kilde til legitimitet. Det er helt ukontroversielt å påpeke dette.

Men hvis det har skjedd kan det vel skje igjen? Her kommer Holocaust inn som advarsel for fremtiden. Nå som vi har mange nye minoriteter blant oss, må vi være føre var. Mistilliten til «folket» er inngrodd. Grunnloven må omskrives for å sikre seg mot «overraskelser». Thorbjørn Jagland har ved flere anledninger sagt dette rett ut: Man kan ikke vite hva folk kan finne på. Grumset finnes i folkedypet.

Forskere demonstrerer historiske sammenhenger mellom 30-årenes antisemittisme og dagens frykt for islam og muslimer. Slik blir historievitenskapen nyttig. At en del av disse «miljøene» rommer folk som er så skeptiske til dagens Israel at det får jøder til å fremstå som dagens nazister, blir ikke problematisert. I likhet med mange andre ubehagelige kjensgjerninger ties det ihjel.

Holocaust blir i denne samanhengen ein historisk fasit på kor farleg minoritetspolitikk i røynda er. Cora Alexa Døving, forskar ved HL-senteret, viser at den moderne antisemittismen og det ho omtalar som dagens islamofobi, har lik anatomi i måten dei konstruerer stereotype oppfatningar av minoritetar på. Minoritetar i eigenskap av å vere utsette livsformer treng vern mot ein potensiell genocidal supernasjon som kan løyne seg i den historiske, institusjonelle og etniske kjernen av nasjonalstaten i form av eit mobilisert fleirtal. Den historiske erfaringa under dette er at den nasjonale liberale rettsstaten ikkje kunne gje dette vernet.

Abuse of history, misbruk av historien, kalles dette. For den autoritære sosialismen var det ikke noe som het objektiv historie. Nå er vi tilbake i samme spor.

Når man leser Langelands påpeking av fenomenet skyldkultur, blir den stadige hakking på og mistenkeliggjøring av USA mer forståelig: Deler av USA har en politisk kultur som truer denne utopiske tenkemåten. Derfor må USA bekjempes. Utopien er aggressiv.

Ein dekonstruerande strategi bind det heile saman. Målet er nasjonalstatens mytiske daude. Enkelt formulert: Når nasjonalstaten er avslørd som lygnar, er han òg skuldig i stort som i smått. Men på same tid vil minnekulturen rundt holocaust opne opp for nye former for samfunnssolidaritet i eigenskap av å framstille seg som ein transnasjonal skuldsivilisasjon. Dei uhorveleg mange drepne blir på denne måten til levande historie for notida.

Noen reagerer på denne instrumentaliseringen av historien med selv å instrumentalisere historien: De finner bekreftelse på at jødene har utnyttet Holocaust. Noe som også mange på venstresiden mener. Slik fører en type instrumentalisering – i det godes tjenste – til en annen, med inngrodd motvilje mot jøder.

Gjennom å rette opp gamal urett kan det byggjast ny samfunnssolidaritet. Mistillit mellom minoritet og majoritet kan dermed overvinnast

At tendensen til at menneskerettane meir og meir er blitt aktiviserte som handfast rettspraksis gjennom overnasjonale domstolar og i nasjonale lovverk, kommuniserer indirekte med holocaust som eit stadig tydelegare institusjonalisert globalt minne. Det same gjer det politiske engasjementet om å straffeforfylgje folkemord overnasjonalt. Vi ser med andre ord konturane av ein overnasjonal rettsorden, som er forankra i ei like overnasjonal historieforteljing med ein stadig sterkare og meir mangefasettert sivilisatorisk misjon.

Holocaust og multikulturalismen

The white man’s burden kommer igjen som en ny sivilisatorisk oppgave, denne gang bygget på den hvite manns skyld. Det er ikke så rent lite perverst.

Denne politiske retorikken er et sidespor. Den ruver ufattelig og ufortjent mye i et elitært stammesamfunn som ikke ser ut til å kunne ta det åpne samfunn inn over seg på en kritisk og kreativ måte. Debatten lyder mer og mer som et ekko av 70-tallet, men med en ny og mørk vri.

Samfunnet er vitterlig på vei mot å bli totalt annerledes. Mennesker trenger noen autentiske referanserammer. For ett år siden ble dette samfunnet truffet av en grusom forbrytelse med et forvirret politisk formål.

Innholdet av 22/7 var politisk vold. Samfunnet trenger å finne ut og forstå hva det var. I stedet resirkulerer venstresiden de verste fantasiene fra 70-tallet. Å gi andre skylda har vært venstresidens svøpe.

Kløften finnes i Slagstads hode, ikke i Langelands. At han godt hjulpet av Klassekampen forsøker å styrte Langeland utfor, forandrer ikke på dette. Langeland står på fast grunn og har ingen grunn til å be om unnskyldning. Han bør fortsette.