Sakset/Fra hofta

Karikeringen og kampanjen mot Nils Rune Langeland forteller om at noe er galt med det mentale klima i landet. Man evner hverken lese eller tenke. Marthe Michelet forstår ikke hva Langeland mener, og Frithjof Jacobsen bruker VGs talerstol på en måte som røper bevisstløshet om pressens ansvar i dager da mobben går amok i arabiske land.

Michelet har hatt problemer med å lese i lang tid. Det er verre med Jacobsen, fordi talerstolen og volumet er større. Hvis ikke Jacobsen og VG forstår at de er inne på stier som kan gjøre omtalte til en Lars Vilks, burde de snarest skifte yrke.

Det er oppstått en ny hardhet i Norge post 22/7. Nå skal det ryddes opp for forsømmelser, og man skal slutte å være så bløthjertet.

Jacobsens artikkel har den malende tittel: Moderne menn i det moderne mørke.

Jacobsen har noen slutninger som må sies å være oppsiktsvekkende på bakgrunn av den mobben som går løs på andre for deres ytringer. Mobben og dens ledere er ikke det minste i tvil om at det som krenker må stanses. I de finere lag finnes alle som ønsker at det nå skal innføres lovforbud mot krenkende ytringer. Klassekampens Kairo-korr. har en artikkel om dette i dag, der en katolsk prest også går inn for forbud, om gjensidig beskyttelse. Hvis du ikke krenker min religion skal jeg heller ikke krenke din. Dette er ML-kulturen overført på religionen. Tilsynelatende toleranse. I virkeligheten diktatur.

Alle oppegående mennesker har forstått at det å gjøre noen til smaksdommere over ytringer er livsfarlig seilas. Derfor var og er Hillary Clintons gjentatte fordømmelse av videoen feilplassert.

Det samme gjelder forholdet mellom Anders Behring Breivik og såkalte meningsfeller. Jacobsen mener at de som deler meninger med terroristen må finne seg i å bli limt til grusomhetene. Han synes det er helt greit. Det er utrolig å lese noe slikt på trykk i Norges største avis. Er det konklusjonen på ett års pressedekning?

Jacobsens artikkel bærer preg av å være skrevet etter at video-krisen brøt ut. (mine kursiver)

Breiviks ideer om dhimmier, kulturmarxister og vestens forræderiske selvmord, gjør at mange setter handlingene hans inn i en ren politisk sammenheng. Breivik var det naturlige produktet av slamkjørerne  (sic) på nett, som utrettelig terper på den samme livsfjerne fortellingen.

At Breiviks grusomheter brukes for å ta et oppgjør med disse meningene er helt naturlig.Vis meg den politiske debatten i noe land hvor det ikke ville skjedd. Den finnes ikke. Deler du meninger med terrorister og mordere, så vil dine motstandere alltid forsøke å lime deg til dem.

La den debatten gå. Den er ikke noe å være redd for. Og det er ikke noe synd på professorale påfugler som blir rullet i litt tjære og fjær etter å ha vært usmakelige på Facebook. Tåler de ikke såpass, så får de heller begynne å tenke seg om før de lar akademikerfingrene danse sarkastisk over tastaturene.

Det er ganske utrolig å lese en slik kynisk anbefaling av å bruke den verste massakre i fredstid som politiske slagvåpen. Her er ingen moralske skrupler. Jacobsen sier at fristelsen til å bruke 22/7 er for stor til å la være. Han forstår og anerkjenner at det skjer og vil skje. Er det sin egen avis han beskriver? Det er vanskelig å ikke lese hans ord som en beskrivelse av VGs ethos. Her skal det drives politikk. Har man meninger som ABB kan det kvitte. Det er ingen medlidenhet eller motforestillinger å spore hos Jacobsen. Medlidenhet vil si at mennesker kan komme uforskyldt til skade.

La den debatten gå. Det er ikke noe å være redd for, skriver Jacobsen, og går direkte over til å kommentere Nils Rune Langeland. Det er her det virkelig blir stygt. Jacobsen illustrerer sin tenkning med det stormvær Langeland har kommet med, dels som følge av uforsiktig omgang med Facebook – et livsfarlig medium i dagens klima – og dels som følge av politisk hysteri over en meget god artikkel av Langeland i siste Nytt Norsk Tidsskrift.

Heller enn å skille på misbruk av sitater fra Facebook og forsvare en akademisk oppegående artikkel, hojer Jacobsen skadefro over at Langeland rulles i tjære og fjær. I min normale språkbruk er dette mobbing. Men i konteksten 22/7 er dette et altfor svakt uttrykk.

Ikke noe å være redd for. Nei, ikke for Jacobsen. Men for de som utpekes som «meningsfeller» og som fortjener å bli limt til grumsomhetene, er dette ingen spøk.

I Europa er det flere politikere og kunstnere som lever i dekning eller med politibeskyttelse 24/7. Jacobsen later ikke til å ha tatt det inn over seg. Han synes ikke å forstå at den tankerekken han legger opp til kan ha som logisk konklusjon at noen blir ytterst utsatt.

Det han sier med sitt Ikke noe å være redd for, er at det raker ham ikke. Det er det han skriver uten å være klar over det.

For å bevege oss bakover i VGs historie. Det var dette sparket nedover som gjorde venstresiden ikke tålte Michael Grundt Spang på 60-70-tallet. Våre villfarelser var store. Men jeg husker følelsen av manglende fair play fra de som hadde definisjonsmakt. Det gjorde VG til hatet på venstresiden. Avisen ble ansett som en norsk utgave av Bildzeitung.

Det er noe av de samme tonene over Jacobsens artikkel. Han tar på seg boksehanskene på fellesskapets vegne.

Jacbosens anliggende er samarbeidet mellom PST og det ordinære politiet og hvor store fullmakter de bør få til å kontrollere borgerne. Han vender tilbake til Langeland som representant for «det moderne mørke»:

En ting er at det antimuslimske internettmiljøet ikke ble definert som en trussel. Noe annet er det om vi som samfunn ville akseptert det.

For å sette det på spissen: Er det greit om man avlytter telefonen og gjør diskrete undersøkelser i leiligheten til professor Nils Rune Langeland?

Dette etter at Rune Slagstad har stått frem over to sider i Klassekampen og sagt at Langeland «lefler med fascistene».

Har norske journalister og akademikere gått av hengslene?

Dette kollektive hysteri gjør at man ikke kommer til å gjenkjenne de virkelige fascistene og den virkelige fascismen. Tvertom. Disse hysterikerne er med å berede grunnen for en slik fremvekst. Det finnes nemlig en bred høyredreining i Europa, den har pågått i lang tid. Fascisme-tåpelighetene vil kamuflere at det i denne brede bølgen finnes virkelige ekstreme, som eksempelvis hater USA, Israel, og er for Putin og Assad. De kan se et slags fellesskap med ekstreme jihadister, slik Breivik gjør. Dette har Fjordman ganske riktig påpekt i en artikkel i Frontpagemagazine.com. Rett skal være rett.

Jacbsens artikkel er en blanding av tåpeligheter og alvor. Rett etter at Taimur Abdulwahab al-Abdaly hadde forsøkt å sprenge julehandlende i Stockholm i lufta skrev Jacobsen at folk måtte få lov til å ha radikale meninger. Kompassnåla snurrer 180 grader.

Hva er galt i hodene på norske journalister? Hva består hysteret i?

La oss observere følgende: Hver gang noen stikker hodet frem og sier noe som ikke er etter boken, hvesses knivene. Noen stikkord: Da Jan Hustad skulle lage TV, ble det varslet høyredreid TV, programmakerne spilte på dette. Man skulle tro anmelderne ville se noe av humoren. Men nei. Aftenpostens Vidar Kvalshaug forkynte: Totalhavari, etter første program. Et simpelt havari var ikke nok.

Dette føyer seg inn i et mønster. Da Dagbladet skulle utgi bladet Memo skrev Martine Aurdal, den gang i Ny Tid, at det kom til å bli det mest høyreorienterte Norge hadde sett siden tredveårene. Var det tilfeldig at bladet ble anmeldt av en palestiner for å ha brukt et bilde av ham på en offentlig demonstrasjon til en artikkel som het «Sosial bombe», om konsekvenser av innvandringen. Memo tapte i Oslo tingrett, men vant i Borgarting lagmannsrett. Det koster å gå utenfor det opptrukne spor.

Den røde tråden, enten det er over, under, eller mellom linjene er det som skjedde under annen verdenskrig. Det er også det som Marte Michelet greier å mistolke i Langelands artikkel.

Hendelsene tyder på en kollektiv blokkering: så fort man snakker om visse ting på ikke opplest og vedtatte måter, inntrer reflekser. Fascisme må være noe disse menneskene ruger på, eller har som underbevisste assosiasjoner. Permanent.

Fikseringen er noe store deler av den norske meningseliten lider av. Det er samtidig noe enkeltmennesker får lide under.

En viktig del av terapien er identifisering av sykdommen, og en nærmere definisjon.

Fikseringen kan minne om et spaltet sinn. Bærerne er eller foregir å være borgerlige mennesker. Men de har en venstreorientert ballast. De er desorienterte. Er fascismen en kompensasjon for deres egen ideologiske splittethet? Fascismen har vært venstresidens tvilling. Venstresiden har brukt fascismen for hva det har vært. Tema begynner å bli utslitt. Men dukker det nå opp som en krykke for en meningselite som ikke aner hvor det bærer hen, og forsøker å løpe fra ansvaret? Å skyve skylden over på andre er samtidig å løpe fra ansvaret. Det fremstår som moralsk høyverdig, men i er virkeligheten uttrykk for en bankerott.

Hvem skulle trodd det fantes så mange fascister i norsk offentlighet?

For bare et drøyt år siden bruke Aftenposten og mediene uttallige artikler på å så tvil om politiets ransaking av Arne Treholts leilighet. Igjen var det mistenkeliggjøringen av politiets arbeide under den kalde krigen som tøt frem. Stanghelle og Aftenposten gir aldri opp drømmen om omkamp.

Nå foreslår VGs kommentator at politiet kanskje burde foreta en diskrete undersøkelse i leiligheten til en professor som har våget å reise i Europa, følge med i samtiden, lese utenlandsk litteratur og skrive om det.

Mellom disse to «ransakinger» ligger mye politisk historie. Det borgerlige Norge visste å håndtere en trussel, det nye  virker nærmest ridd av kollektive vrangforestillinger.

 

Stompa fra helvete

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også