To uker etter er det fremdeles vanskelig å ta Anders Behring Breiviks uhyrlige terroraksjon inn over seg i hele dens omfang. Handlingene er hinsides forståelse. Alle de uerstattelige menneskene, meid ned av en ond mann som oppkastet seg selv til gud. Hva pårørende og overlevende nå går igjennom, kan man bare forsøke å forestille seg.

Men kan vi samfunnsdebattanter lære noe av det som skjedde? Kan vi finne en måte å restarte diskusjonen om Norges utvikling på, finne en noenlunde felles virkelighetsforståelse som det går an å debattere ut fra? Jeg både tror og håper det. Dog er det nedenstående litt uryddig, da egen tankeprosess langt fra er ferdig enda.

Før noen visste hva som egentlig foregikk den vonde fredagen, skjedde det et par ting det ikke er noen grunn til å være stolt av. Redaksjoner verden over, vår inkl., pekte raskt på islamister som gjerningsperson(er) før sannheten kom for en dag. Det var et drøyt overtramp som neppe vil forekomme oftere. Hva verre er: det er blitt rapportert at tilfeldige muslimer – eller personer noen åpenbart har ment at så muslimske ut – ble trakassert på åpen gate, og at muslimer mottok truende kommentarer i sosiale medier. Pøbelatferd som dette overfor sakesløse medborgere er så uakseptabelt at det er vrient å finne ord som egner seg på trykk.

Til sammenligning midt oppe i kaoset: da truslene og hatposten ramlet inn til oss fra folk som utvilsomt oppfatter seg selv som tilhørende Kraftens lyse side, så kom den første e-posten som lurte på om familien og jeg var ok, og om det var noe han kunne gjøre for å hjelpe, fra en muslimsk meningsmotstander og venn.

Gjerningsmannens navn og ansikt spredte seg etterhvert på nett, og vi ble raskt klar over at han hadde lagt igjen kommentarer her hos oss, og til og med vært på et åpent foredrag vi arrangerte vinteren 2009/2010. Det var ikke utpreget vanskelig å forutse hvordan gamle kjenninger med opptil flere politiske høner å plukke ville bruke nyheten. Ingen av dem har foreløpig skuffet, og ingen er vel nevneverdig overrasket over det.

Tyngre og mer alvorlig var en vag, men fremtredende følelse av skyld: Fantes der forvarsler i noe Breivik hadde skrevet og som vi burde ha varslet politiet om? Burde vi ha sett…? Kunne vi ha sett…?

I dag vet vi at det ikke var det; ingen kunne se hva Breivik gjemte i sitt indre. Kanskje røpet han seg på de lukkede nettforumene han registrerte seg på etter at han ga opp document som en borgerlig kakleklubb, men det vil selvfølgelig politiet finne ut av.

Kunne vi eller andre derimot ha sett hvor fanatisk han var hvis ikke landets nettdebatter allerede var smekkfulle av amper og overdreven retorikk? Kanskje. Det tror i alle fall jeg, men det er fordi jeg vet at jeg selv er blitt temmelig fartsblind etter å ha holdt øye med debattene på de største og mest relevante nettforumene i årevis. Beskyldningene fra begge sider er mange, de er kreative og de har bare blitt verre og verre. Omtrent som pornografi, som jo stadig må bli verre for å holde på oppmerksomheten. Det har vært skreket høyt både fra samfunnsdebattører og i kommentarspaltene i så altfor mange år. Fra høyre lyder «landsforræder» og «kommunist», fra venstre lyder «rasist» og «nazist», mens det jeg ser og hører er «dust» eller et hvilket som helst annet tåpelig skjellsord. For det er det de gufne ordene vanligvis er – iltre skjellsord fra iltre debattanter.

Min fartsblindhet er mitt ansvar, og det akter jeg da også å gjøre noe med. Neste gang noen skriver ting som «landsforræder» vil jeg ta det på alvor, og som et minimum ta en nærmere kikk på resten av vedkommendes ytring(er). I kjølvannet av Breiviks terrorangrep ble vi også klar over en utilsiktet konsekvens av vår egen modereringspolitikk: ved å sile vekk uakseptable ytringer fra en person – hvilket for øvrig ikke gjelder Breivik, som har visst å holde seg innenfor en viss grense – men publisere det som er noenlunde gangbart, har vi fått vedkommende personer til å fremstå som mer fornuftige og rimelige enn de egentlig er. Den tjenesten er det slutt på, for heretter vil vi se mer på helheten.

Så hva med «rasist» da? Vel, nå er det sånn at jeg er over 40 år og har vært interessert i politikk siden tenårene. I denne perioden har noen – og dere vet selv hvem dere er – i den grad stemplet alle avvikende meninger fra deres egne som «rasistiske», «fremmedfiendtlige» og til og med «nazistiske», at jeg for min del sluttet å høre etter en gang ved årtusenskiftet. Denne tendensen har heldigvis blitt mindre de siste årene, men fortsatt finnes der nok av dem som hevder at det fullkomment lovlige opposisjonspartiet Frp er nazister og brunskjorter og jeg vet ikke hva. Marte Michelets notoriske og markskrikerske brunskvetting er likeledes landskjent. Hvilken stemning tror hun så at hun selv har satt terroristen og massemorderen Brevik i, hvis vi nå først skal snakke om retorikk som årsak?

Når det er sagt, vil jeg understreke at jeg overhodet ikke tror at Breivik har begått sitt grusomme massemord pga retorikk – hverken Michelets, min eller andres – akkurat som jeg aldri har trodd på teorien om at barn/unge med «vanlige» og sunne oppvekstvilkår blir voldelige av voldsfilmer og -spill. Til gjengjeld kan det muligens være en medvirkende faktor når noe er seriøst galt fra før.

Men har ikke flere advart mot den stadig mer hysteriske retorikken fra landets kommentariat, anonyme såvel som kranglefanter med navneskilt? Joda, alt i oktober 2009 skrev f.eks. Dagsavisens Anders Heger en artikkel om nettopp absurd retorikk, som han mente skyldtes «de nye høyrestandpunktenes framvekst». Den leste og svarte jeg på, dessverre med like mye selvkritikk som fantes i Hegers opprinnelige artikkel: zip, nada, null.

I etterpåklokskapens lys skulle jeg nok ønske at jeg hadde tatt et noe mer kritisk blikk på meg selv og istedet spurt om hva jeg kunne bidra med for å få ned støynivået. Og når det gjelder anklager om rasisme, så har det åpenbart ikke vært gunstig å lukke ørene fullt så godt som jeg har gjort og derfor vil jeg definitivt forsøke å holde dem på stilk en god stund fremover. Om det skal fortsette slik avhenger imidlertid ikke bare av meg. En ny samfunnsdebatt der den ene siden forventes å forandre holdninger, tilnærming og retorikk, mens den andre siden mener seg berettiget til å fortsette som før, vil ikke forbli ny særlig lenge. De som eventuelt tror at deres gamle meningshegemoni vil komme tilbake, tar feil. Det vil det ikke.

En annen lærdom verdt å ta med seg, er det like sjeldne som ubehagelige innblikket i hvordan vanlige muslimer må ha det og føle seg når islamister bedriver grusomheter i deres navn. Det er en erfaring jeg vil ha stor nytte av ved neste korsvei. Naturligvis kommer jeg til å skrive om det som skjer, men valget av ord vil nok bli annerledes, og forståelsen og medfølelsen med norske muslimer større.

Det er mao nok lærdom i dette til bli ydmyk av, og det er en personlig egenskap som kan være kjekk å ha for noen og enhver. Men som utgangspunkt for en samfunnsdebatt tror jeg ikke på ydmykhet, jeg tror på oppriktighet – og det går faktisk an uten å skrike til, skjelle ut eller degradere sin motpart. Kanskje kan vi begynne sånn cirka der, for så å jobbe oss møysommelig opp av gamle skyttergraver til en debatt preget av litt mer opplysning og litt mindre støy?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.