Kommentar

Meningseliten virker samstemt i synet på tingrettens frifinnelse av Ubaydullah Hussain. Det var åpenbart en god og riktig dom, lyder koret. Jusprofessor Hans F. Marthinussen melder på Twitter at beviset er at ingen uavhengige eksperter har tatt til orde mot avgjørelsen. Alle er liksom enige om at dommen er riktig og at resultatet er godt. Så vi kan slå oss til ro, rettsstaten er fortsatt i trygge hender – som Aftenpostens kommentator Inge D. Hanssen selvsikkert slår fast: Usmakelige og avskyelige meninger har også sin plass i et demokrati. Nok en gang har vi bestått den demokratiske testen.

Ja, skal vi tro en av disse uavhengige ekspertene, er det egentlig ikke Hussains uttalelser som er det virkelige problemet. Jon Wessel Aas mener vi like gjerne kan diskutere hvor kritikkverdig det var at politiet i det hele tatt tok ut tiltale i saken. Til Dagbladet leverer han en konspirasjonsteori som er Johan Galtung verdig: Påtalemyndigheten visste på forhånd at de ville tape saken, den ble prosedert utelukkende for å få presset frem en lovendring.

Etter 22/7

I sin støtte for frifinnelsen forsøker Aftenposten på lederplass å innbille oss at vi hadde den samme diskusjonen i forbindelse med 22/7. Avisen skriver at «erkjennelsen er at tanker og ytringer kan bidra til handling, men tanker og ytringer kan ikke gjøres ansvarlig for handlinger. Det kan bare den som handler». Noen husker nok historien ganske annerledes. Toleranse for avvikende meninger var ikke spesielt utbredt etter 22/7. Folk mistet jobben på grunn av mistanke om «islamofobi», og det ble en nasjonal dugnad å identifisere de «medansvarlige» for terroren.

Jeg husker for eksempel at Geir Lippestad sendte vitneinnkallinger via VG, der han samtidig ga klart uttrykk for at andre personer enn Breivik måtte stå til ansvar – i retten! De som valgte å ikke vær med i dette sirkuset ble forsøkt latterliggjort. Flere akademikere har i ettertid tatt til orde for ytterligere begrensning av ytringsfriheten – så vidt jeg vet uten at dette fikk de som nå hyller frifinnelsen av Hussain til å reise ytringsfrihetens fane. Verst gikk det vel utover Peder Nøstvold Jensen, alias Fjordman. Han ble hengt ut offentlig som en slags nazist hvis nettartikler så og si hadde drevet Breivik til Utøya.

Man snakker fortsatt om medlemmene av Breiviks flokk. I mangel av noe mer håndfast enn et slags åndsfellesskap med mulig felles utspring i en demokratisk selvfølgelighet som «islamkritikk», ble denne flokken konstruert av journalisten Øyvind Strømmen i boken «Det mørke nettet», en bok som for øvrig ble hasteutgitt like etter terroren. Under rettssaken mot Breivik nådde flokk-ideen et foreløpig høydepunkt da Lars Gule under ed talte opp flokken til mellom 12000 og 15000 medlemmer.

Så mye altså for Inge D. Hanssens påstand om at demokratiet vårt også må ha plass til usmakelige meninger. Og så mye for lærdommen av 22/7 og alt pratet om ytringsansvar og sammenhengen mellom ord og handlinger. «The chattering classes» lever virkelig opp til sitt navn.

Hva skal være tillatt å si?

Frifinnelsen av Hussain handler også om hva som er tillatt og hva som ikke er tillatt å si i Norge i dag. Av hensyn til egen troverdighet bør de som nå har reist ytringsfrihetsfanen derfor snarest ta til orde for å få opphevet straffeloven § 135 a og dens arvtaker. Bestemmelsen rammer nemlig usmakelige ytringer med langt lavere skadepotensial enn uttalelsene til Hussain. Sistnevnte inngår i en hellig krigs martyrkontekst som innfødte europeere nå strømmer til ned til Midtøsten for å bli husket for.

En annen av disse «uavhengige ekspertene» som hyller frifinnelsen av Hussain, er amanuensis og NRK-kommentator Lars Gule. Det måtte tydeligvis en islamist til for at han skulle bli prinsipielt opptatt av ytringsfriheten. Tidligere har Gule gjort en ganske solid innsats i arbeidet mot denne friheten, blant annet gjennom konsekvent å stemple meningsmotstandere som rasister og islamofober og ved stadig å påkalle moderators oppmerksomhet på skriverier han ikke liker på nettstedet Verdidebatt. I påvente av en mer effektiv straffebestemmelse mot «krenkelser av noens menneskeverd», har han bedrevet tiden med å «stake kloakk» i kommentarfeltene der. Men nå er tiden kommet til hva de pårørende etter drepte nordmenn i In Amenas må tåle. Deres menneskeverd er vel ikke blitt krenket nok.

Og hvilket ramaskrik hadde det ikke blitt om det var Fjordman som hadde uttalt offentlig at det var holdt av en spesiell plass i himmelen for en tempelridder som Breivik, og underforstått også dem som følger i hans grusomme fotspor? Hussain, som uttaler seg langt drøyere enn Fjordman noen gang har gjort, som har erklært oss og alt vi står for krig, lever i dag på norske skattebetaleres regning som om det var verdens største selvfølgelighet. Fjordman flyttet til Danmark fordi han etter eget utsagn ikke lenger følte seg trygg i Norge, og det skulle ikke mer til enn et skarve stipend fra den private stiftelsen Fritt Ord før den offentlige harme mot ham igjen slo ut i full blomst.

Tolerant ut av egen innbilning?

Det hviler derfor et komisk skjær over den prinsipielle og tolerante selvsikkerhet som nå ruger i kjølvannet av frifinnelsen av en av våre hjemmeavlede hellige krigere – hvis flokk faktisk eksisterer og hvis skadepotensiale av samme grunn er langt større enn det at fusentaster skriver usmakelige innlegg i ymse kommentarfelt. Greit å ha dette i bakhodet nå som de pratende klasser har fått en pedagogisk utfordring i og med den ferske frifinnelsen, og de sannsynligvis kommer til å bruke noen uker fremover på å forklare oss forskjellen på juss og moral og forskjellen på avskyelige (men lovlige) ytringer og avskyelige (men straffbare) ytringer.

«De anstendige» vil nok samtidig benytte anledningen til å opplyse oss idioter om at ytringsfrihet egentlig handler om å «ta til motmæle mot usmakelige ytringer» (jevnfør ytringsansvaret), at ytringsfrihet derimot ikke handler om «retten til å bli hørt» og at offentlig påtale er noe annet og mye mye verre enn sosial fordømmelse, utestengelse fra det offentlige ordskiftet og avskjedigelse i arbeidsforhold på grunn av feil meninger. Fordi verken John Stuart Mill eller Ytringsfrihetskommisjonens utredning fra 1999 er allmennkunnskap, kan «De anstendige» skamløst innta posisjonen både som offentlighetens portvoktere og som ytringsfrihetsforkjempere på samme tid.

Straffeloven er egentlig langt mer forutberegnelig og konsekvent enn «De anstendige» når det gjelder å definere ytringsfrihetens rammer. I tillegg er den demokratisk. Takke meg til den!