Gjesteskribent

Dette bidraget tar utgangspunkt i det jeg vil kalle “augustbevegelsen” – nemlig enkelte humanisters forslag om å innføre en mediesensur i kjølvannet av fjorårets julimassakrer. 

Teksten er delt opp i seks avsnitt. Jeg tar først (1) for meg argumenter for sensur slik de formuleres i noen innlegg på verdidebatt.no. Deretter prøver jeg å vise hvordan det faller rimelig for representanter for augustbevegelsen å begrunne sin innstilling med en filosofisk “anti-essensialisme” (2). Jeg kommer deretter inn på hvordan islam og borgerlige samfunn står for to forskjellige systemer (kulturer), og på hvordan problematikken om “islamofobi”, islamofili og antisemittisme står i lys av dette (3). Jeg hevder deretter at slike drøftinger leder oss til to forskjellige begreper om ytringsfrihet (4). Deretter (5) drøfter jeg det begrepet om “ekstremisme” som trives i augustbevegelsen og blant humanister som står denne bevegelsen nær. Jeg avslutter (6) med å gjøre det samme med begrepet om “det ekstreme”.

Retningsgivende for helheten i teksten er utviklingen av debatten om tilregnelighet eller utilregnelighet hos den tiltalte parallelt med rettsoppgjøret etter julimassakrene.


1. Omkring augustbevegelsens innsats for mediesensur.
Debattanten Lars Gule hadde 27. februar 2012 en ytring om begrepet “sensur” på verdidebatt.no. I likhet med det meste som leveres fra organiserte “humanister” i saker som angår “demokrati, ytringsfrihet – og ytringsansvar” (disse ordene gir oss samtidig Gules tittel), lar det seg kreativt imøtegå i alminnelig mediedebatt. Det er noe av det første som slår en når en leser innlegg à la Gules: Trengs det noe selskap for ytringsfrihet i dagens situasjon? Er ikke sensurtilhengernes argumenter rett og slett selvoppløsende? Nå, det er iallfall et forsøk verdt å gjennomgå disse argumentene offentlig.

Men se nå f.eks. på følgende negative avgrensning! Gule forklarer hva sensur ikke er:

“Det er ikke sensur når en redaksjon avviser å trykke eller på annen måte videreformidle et innlegg, en kronikk eller artikkel. Det hører med til enhver redaktørs/redaksjons soleklare rett å avvise de bidrag man ikke ønsker.”

Her ser det ut til at Gule mener å ha undersøkt hjerter og nyrer til minst alle avisredaktører i den borgerlige verden – fra Seattle til Kirkenes. Dessverre er det nok slik at vi også her må undersøke hver enkelt konkrete situasjon. Vi slipper ikke unna.
Kort sagt, aller først: Selvsagt vil en borgerlig avis kunne sensurere. Hos Gule leser vi derimot:

“Sensur handler om statlig eller myndighetsbasert forhåndskontroll med det som skal publiseres i et land. Vi har ikke slik sensur i Norge.”

Hvilken status har dette utsagnet, montro? Det finner vi ut av ved å sitere hva Gule sier om den enkeltes adgang til

“store aviser, radio, fjernsyn osv. Igjen vil det ligge redaksjonelle og andre faglige vurderinger til grunn for hvem som slipper til i slike medier”.

Dette slår en leser som oppsiktsvekkende naivt. Godtroenheten kommer til syne også hvis vi nøyer oss med å betrakte det rent metodiske i Gules tilnærming: Han åpner ikke engang for tvil. Klarere kunne det neppe vises hvor problematisk de selvutnevnte humanistenes tilgang til verden egentlig er. På den ene siden oppsto den humanistiske bevegelsen etter renessansen gjennom krav til uhildet forskning og skepsis; på den andre siden kryper den nå for de mest bekvemme illusjoner. Vi skal vise dette relativt grundig etterhvert.

Denne falske entydigheten, og enfoldigheten bakenfor, viser seg tydelig når Gule oppfordrer til sensur av visse ytringer, nøyaktig slik 22. august-menneskene (Hylland, Bangstad, Vetlesen og Ishaq) har gjort. Uttrykket “sensur” vil han nå ikke anvende, men sier i stedet at det er “blitt ganske klart at ord virker, at meninger kan motivere handlinger. Da har vi alle et ansvar for hva vi sier og formidler” (altså det vi burde kjenne som Åmås-syndromet). Denne sensuren skal gjelde når “det som blir ytret er hatefullt, menneskeverdskrenkende, alarmistisk, konspirasjonsteoretisk og/eller aggressivt i sin form og sitt innhold”. Litt av en salve.

Antakelig vil ikke Gule se det enkle forhold i øynene at det alltid er et potensielt diskusjonsemne å klare opp i hva det er som er “hatefullt, menneskeverdskrenkende, alarmistisk, konspirasjonsteoretisk og/eller aggressivt”. Dette til tross for at det er nettopp dette diskusjonsbehovet som viser hvilket farlig farvann vi seiler inn i. Gule glemmer at vi tilbringer våre liv i et klassesamfunn hvor enhver ytring må oppfattes som tvetydig, og derfor uansett godt kan tas for å være sensurverdig, og – ikke minst viktig – hvor enhver kan spille på uttrykks tvetydighet for å få anledning til å sensurere det. Men selvfølgelig er det ikke vanskelig for noen (med en logikk som Gules) å påstå at mitt argument her er “konspirasjonsteoretisk” og derfor bare bør overses – et faktum som røper hvor manipuleringsvillig Gules tenkning egentlig er.

Ettersom Gule her mener seg å delta i en debatt om sensur, ville han være tjent med å tillate seg selv å drøfte selve grunnlagsbegrepene. Å slenge ut enmanns-definisjoner er bare en speiling av den tendens til autoritære tenkemåter som har fått spesiell næring hos sosiale mellomlag og liberale yrker etter juli 2011.

Et annet eksempel på denne autoritetsdyrkelsen er aktiviteten til august-menneskene som åpent, på nevnte dato i 2011, gikk inn for økt sensur fra redaktørers side, og også roser seg av å ha fått gjennomslag enkelte steder. De har forsåvidt et saklig grunnlag for å mene dette . Den som skriver disse linjer, mener å ha sett at visse kulturredaktører, mer eller mindre vikarierende, såvel i Aftenposten som i Klassekampen og Dagsavisen, ved forskjellige anledninger har forsøkt seg på en ny type manipulasjoner mot skribenter, etter at augustmenneskene ble aktive.

Ethvert konsolidert samfunn hittil i historien kan kalles et klassesamfunn, og har derfor visse tabuer om saker som ikke skal berøres offentlig. Eksempler fra borgerlige nasjoner er legitimiteten av voldsbruk fra undertrykte klasser, eksistensen av slike klasser, og legitimiteten av vold fra statens side.

Både august-menneskene og deres yndling i Aftenposten, Åmås, har gått inn for forhåndssensur av oppfordringer til “vold”. En av de diskusjoner som fulgte, viste at ingen av disse engasjerte samfunnsdebattantene hadde forestilt seg at de da ville blitt konfrontert med at det i så fall ville være nødvendig å sensurere oppfordringer til voldelig frigjøring i land undertrykt av f.eks. islam eller militærregjeringer av andre typer. (Samt i borgerlige nasjoner.) Opprådde som de var, tok de tilflukt i en påstand om at “egentlig” hadde ment at sensuren skulle gjelde for Norges vedkommende. Debattantenes engasjement for å humanisere globaliseringens virkninger, og for en universell frigjøring av menneskeslekten, falt med ett sammen som et korthus, og ble begrenset til et arbeid for å forsvare muslimske drosjesjåfører i Oslo mot å bli trakassert for handlinger som ikke engang hadde med religiøs kult å gjøre. Eller noe i den stilen. Dette er sannelig ikke harsellas, for poenget er at det var et tabu disse debattantene ville forsvare: Snakk ikke om vold mot vår egen sosiale ordning! For dem er dette et krav som er selvskrevent: De trenger ikke argumentere. De vil faktisk heller utsette seg for latteren. La oss for deres skyld håpe de ikke blir hengt ut mer enn nødvendig. La oss være like diskrete som Lenin var, da han i skyggen av de tyske “sosialistlovene” sa om Karl Kautsky at med de argumenter han brukte, kunne han være glad han levde i en nasjon hvor det var forbudt å le i flokk.

Nå er det ikke bare “meninger” som kan motivere til handling, enten de blir ytret og formidlet eller ikke. Å sensurere meninger av en slik grunn, er i realiteten helt vilkårlig. En rekke andre fenomener (og fenomen-typer) står da i kandidatrekka. Et helt nødvendig spørsmål blir derfor: Hvorfor nevner ikke Gule at “vedtak” kan motivere handlinger? Hvorfor minner han oss ikke på at “handlinger” i seg selv kan motivere handlinger? Levende bilder? Elektroniske bilder? Sanseopplevelser i naturen? Sunt kosthold? Usunt kosthold? Eksemplets makt?
Det finnes ikke én av disse betegnelsene som ikke kan skilles fra det vanlige innholdet i “meninger” eller “ytringer”.

Allerede av slike grunner kunne det virke gåtefullt at augustbevegelsen konsentrerer seg om “ytringer” og deres formidling i medier. Men det synes opplagt at bekvemmelighetsgrunner er inne i bildet. Augustfolket ser kanskje på seg selv som relativt ressurssterkt innenfor intelligentsiaens klassiske virksomhetsfelt. På dette abstrakte nivået regner de seg i stand til å tale med autoritet. Hvor sterkt rampelyset frister, vet ingen.

Her ligger også grunnen til at at de ikke har valgt å gå etter “eksemplets makt”. For i så fall ville det være nærliggende å gå etter bilder som i rom og i tid kunne tenkes å bli etterliknet. For sett at vi en sommerdag med ett fikk å gjøre med en psykotisk person som ønsket å etterlikne sprengkraften i en norsk jagerbomber på oppdrag mot regjeringskvartalet i Tripolis? Tenk om han, med den barnslighet som finnes i all psykopati, ønsket å gjøre som en norsk flyger over Libya, altså å pøse ut ammunisjonen mot en rekke muslimer og islamvennlige mennesker fanget i et byområde som hester i en havnehage? Tenk om han gjerne ville imitere flygeren, som til de hjemlige medier uttaler at det var fryktelig å tenke på de det gikk ut over, men at det var “nødvendig” å gjøre det han gjorde?

Det umiddelbare poenget her er selvfølgelig at augustmenneskene, i det øyeblikk debatten virkelig konsentrerer seg om slike realiteter (les: seriøse saker), har skaffet seg en åpning for sensur. For hvem kan egentlig skildre slike sammenhenger, uten at fremstillingen underforstår en oppfordring til voldelig motstand mot statssekretærene?

For det tilfelle at et augustmenneske leser disse ord uten å forstå poengene, kan vi vri litt på flisa og spørre: Vil disse menneskene sensurere rettsreferater angående mullah Krekars voldstrusler? Det ville ikke være ulogisk om de så ville, for enhver fremstilling av voldsplaner kan, på grunn av den semantiske flertydighet som ligger i all språkbruk, forstås som oppfordringer.

Eller: Vil augustmenneskene forby trykking av Karl Marx’ verker, f.eks. av tesen om at volden er fødselshjelperen for enhver ny samfunnsformasjon? Dette er formuleringer som, ikke bare via flertydighet, men saklig og med klart understatement, hevder voldens nødvendighet også for dagens og fremtidens vedkommende.

Ny illustrasjon: En religion som islam vil lede alle troende til å reagere med krenkelse overfor selv enhver diskusjon om religionen. Hvem skal avgjøre om han har lov til å føle seg krenket? Hvem skal forby kritikeren å si noe mer?

Åpenbart: Gule selv. For i en diskusjon ut fra sitt opprinnelige innlegg, på samme nettsted 28. februar, ledes han til å trekke følgende slutninger, i dette tilfelle vedrørende debattanten O.J. Anfindsen:

“Ei heller holder Anfindsen seg til en anstendig moral – menneskerettigheter og demokrati som minimum. Han skrur sammen sin egen – ekstreme – virkelighetsoppfatning av kontroversielle data og sine egne moralske normer.
Jeg mener Anfindsen bør boikottes av seriøse medier.”

Det skulle altså være “anstendig moral” å boikotte (les: sensurere) folk som betviler det Gule selv til enhver tid setter mest pris på. I praksis betyr dette at enhver kritikk av de såkalte menneskerettighetene er uanstendig, for er det først tale om kritikk, ligger alltid begrepet krise til grunn. Kritikk er det som kan bringe en krise inn i våre begrepskonstruksjoner, og derfor er den da også oppfattet som en obskønitet av enhver makthaver.

Begrepet om menneskerettigheter, på sin side, er en maktsikring for det herskende borgerskap, for det er en garanti for frihet og likhet, men innenfor borgerlige rammer, det vil si innenfor skranker hvor vareproduksjon og kapitalistisk økonomi er sikret. Sammenhengen er så åpenbar at et barn kan se den. For å tale om ”rettighet” kreves det forekomsten av det motsatte, altså av noe som provisorisk nødvendiggjør en rettighet. Avskaffelse av undertrykkelse innebærer derfor avskaffelse av ”rettigheter”.

Vi kan dermed trygt gå ut fra at Gule med ”demokrati” – i sannhet en semantisk flertydig term – mener det gjengse, begrensede borgerlige demokratiet, og at han derfor vil sensurere enhver ytring han oppfatter som kollektivistisk eller kommunistisk i konsekvent forstand. Gules standpunkt er en så triviell versjon av det liberale dilemma at det bare inviterer til et langt gjesp.